Det Valgerd glemte

Fredag 5. sept. kl. 15.03, Midt i musikken.
Valgerd Svarstad Hauglands kulturmelding heter «Kulturpolitikk fram mot 2014». Det er mye tekst på 238 sider som peker på satsingsområder fremover. Men hvor er det kunstneriske temperament i alt byråkratspråket?
Kulturmeldingen forteller ikke hvorfor kunst er viktig. Og den holder ikke løftet om å legge til rette for refleksjon og debatt.
Det står masse om hvordan kunst skal produseres. Men det er to ting som mangler. For det første: hvorfor skal all denne kunsten lages? Og for det andre: hvordan er situasjonen for de som skal ta i mot all kunsten? Jeg hadde vel trodd at en kulturmelding skulle åpne med noen saftige beskrivelser om hvordan kunsten kan gi livsglede, livsinnhold, ryste mennesker. Var det ikke Nietzsche som sa: «Uten musikk ville livet vært en feiltakelse»?
Hvorfor satser flere tusen nordmenn liv og helse og økonomi for å skape kunst når de kunne tjent mye bedre i andre yrker. Men det anliggendet tolkes ikke i kulturmeldingen.

Kjelde

«Kultursektoren er kjelde til kreativ inspirasjon, kunnskap og opplevinger» ? det står det i begynnelsen. Er dette det sterkeste kulturstatsråden og hennes rådgivere med komponisten Yngve Slettholm i spissen kan formulere om kunsten: «inspirasjon, kunnskap og opplevinger»?
Hvorfor har Yngve Slettholm brukt første del av livet sitt, før han ble statssekretær, til å skape toner? Var det for å formidle «inspirasjon, kunnskap og opplevinger»? Kanskje det. Men slike formuleringer utkonkurrerer ikke sykehus, jernbaner og skole i neste budsjettdebatt.

Finansministeren

Det skal mer til for å få finansministeren til å skjelve. Hvis Foss skal vrenge lommene, må han få vite at det er verdt det for menneskers liv, og minst like viktig som sykehus, jernbaner og skole.
Når jeg leter gjennom 238 sider etter begrunnelser for kunsten, finner jeg ikke særlig mer enn at det på side 22 står at «musikk kan gjera oss både nedstemte og glade».

Evnen til lek

For noen måneder siden kom det en annen stortingsmelding som handler om kunst og kultur i grunnskolen. Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet sto bak denne, og hun har åpenbart mer visjon om kultur enn kulturministeren. Denne stortingsmeldingen åpner med et dikt, Andre Bjerkes «Kunstneren», som slutter slik:
Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive,
og mister du evnen til lek, da mister du livet.
Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige «nytter»
er formen som føler, er bildet som ser, er tonen som lytter ? Sa André Bjerke og Kristin Clemet.

Refleksjon og debatt

Statsråden, altså Valgerd, har flere ganger det siste året kommet med antydninger om hva kulturmeldingen skulle inneholde. I en kronikk i januar i Aftenposten brukte hun flotte ord som kvalitet og mangfold, refleksjon og debatt.
Men hvor i kulturmeldingen er satsingen, som kan stimulere refleksjon og debatt? Kunstnere skal få flere millioner til å pøse sin kunst ut over de forsvarsløse publikummere. Men hvordan får de hjelp til å fordøye dette? Som Adorno sier: «Publikum trenger kritikeren i morgenavisen for å få vite hvordan han likte det han opplevde i går kveld»!

Kvalitet

Ved lanseringen av kulturmeldingen ble Valgerd spurt om mottakersiden av kulturen og om hvem som skal gi uavhengige vurderinger av kunstens kvalitet. Og hvem snakker om den i offentligheten? Da svarte statsråden bare unnvikende: «Eg har nok ønska å prioritera og reindyrka støtta som skal gå til kunstnaruttrykka i denne meldinga. Det er ei avveiing om kva eg syns er viktigast i forhold til kulturlivet som sådan».
Samtidig står det på første side at «kvalitet (vert) streka under som eit avgjerande kriterium». Men hvem bestemmer hva som er kvalitet? Det finnes en rekke sakkyndige komiteer og juryer rundt i kulturlivet, og de gjør en viktig jobb for å få hjulene til å gå rundt i interne prosesser som stipendutdelinger og annen finansiering. I offentligheten spiller aviskritikken den grunnleggende rollen, med eller uten terningkast.

Svigermor

I en tid da selgeren dominerer markedet med sin informasjon, er det bare fagkritikeren, som er uavhengig av de økonomiske interesser, som kan veilede i offentligheten med troverdigheten i behold. Som en norsk platedirektør sa til meg en gang på By:larm: «dere kritikere er den siste skanse for kommersialiseringen».
Danske Storm P kalte kritikken kunstens svigermor. Han mente antakelig en nådeløs observatør som holder kunsten i ørene. Hvorfor vil ikke Valgerd ha med svigermor?