Kritikerlaget

En pris som forplikter

7. mars ble kritikerprisen for sakprosa utdelt for første gang. Les juryens kronikk om prisen som anerkjenner sjangerens betydning, men også forplikter både forfattere og forleggere.

Kritikerlaget 10. mars 2013 PriserLitteraturYtringer
En norsk tragedie productimage

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 6. mars.

Av Guri Hjeltnes, Sindre Hovdenakk og Frode Helmich Pedersen
Juryen for Kritikerprisen for beste sakprosabok

Torsdag 7. mars 2013 er en dag verdt å feire for norsk sakprosa. For første gang skal det deles ut en kritikerpris for sakprosa, en viktig anerkjennelse av denne sjangerens betydning.

De fire nominerte bøkene til årets sakprosapris er en aktuell samtidsdokumentar om 22. juli – Aage Storm Borchgrevinks «En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya.» En historisk fortelling – Tore Skeies «Jomfruen fra Norge». Et humanistisk fundert oppgjør med biologismen – Markus Lindholms «Evolusjon. Naturens kulturhistorie». Og endelig en journalistisk anlagt dokumentarbok om vår nære europeiske historie – Astrid Sverresdotter Dypviks «Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land».

Den tematiske spredningen i de nominerte titlene gir i seg selv et bilde av mangfoldet i den norske sakprosaen akkurat nå. Og den er ikke minst et godt tegn på hvilket stort felt denne sjangeren rekrutterer sine forfattere fra: En statsviter, en historiker, en naturviter og en journalist har skrevet årets nominerte bøker, og de er alle fremragende representanter for sine fagfelt. Så er det naturligvis et ekstra poeng å hente i det faktum at Aage Storm Borchgrevink i tillegg til sitt faglitterære forfatterskap med stort hell også har skrevet skjønnlitterære bøker. På samme måte som det er ekstra gledelig å merke seg at historikeren Tore Skeie er i ferd med å revitalisere en stolt fortellertradisjon blant norske historikere, og at Markus Lindholm imøtekommer et stort behov for naturvitere som kan produsere allment tilgjengelig og velskrevet sakprosa om i utgangspunktet vanskelig stoff. Det er også verdt å merke seg at Astrid Sverresdotter Dypvik inngår i den lange rekken av reportere som bruker journalistisk research som utgangspunkt for dyptpløyende dokumentarskriving.

Det er likevel ikke bare personlige egenskaper og faglige kvaliteter blant de enkelte forfatterne som har muliggjort at vi i juryen har kunnet velge blant så mange sterke og velkvalifiserte kandidater til årets pris. Norsk sakprosa har de siste årene styrket sin posisjon i det litterære landskapet på en måte som er intet mindre enn imponerende. Det er også gjort et planmessig og gjennomprofesjonelt arbeid i sakprosamiljøet for å vinne frem med politiske tiltak som har til hensikt å fremme norsk sakprosa kvalitativt så vel som kvantitativt.

Når sakprosaen nå skal prises av norske kritikere på lik linje med skjønnlitteraturen, er det naturlig å spørre hvordan det er mulig å vurdere så ulike undersjangre som denne kategorien omfatter opp mot hverandre. Bare se på de fire nominerte: Biologi kontra terror, norsk middelalder kontra tysk etterkrigstid. Eller for den saks skyld: Biologi kontra tysk etterkrigstid, norsk middelalder kontra terror. Svaret er ja, det går an. Fordi kvalitet finnes, og kvalitet kan defineres: et litterært høyt nivå, skikkelig kildearbeid, vesentlighet og evne til å kommunisere med leseren. Spe gjerne på med en dose av det utfordrende og kontroversielle, og vi nærmer oss kanskje en definisjon av hva som er god sakprosa. Eller for å si det enklere: God sakprosa skal i likhet med god skjønnlitteratur være lett å lese, men vanskelig å glemme.

Norske sakprosaforfattere kan bli bedre når det gjelder å utforske litterære virkemidler som ikke umiddelbart ligger innenfor den tradisjonelle definisjonen av sakprosa. Sakligheten lenge leve, men det er ingen grunn til å være redd for å berøre eller utfordre leseren enda mer enn det vi ser i dag. På samme måte som alle andre litterære sjangre, må også sakprosaen være i endring og utvikling. Ikke minst fordi mange av dagens lesere er mer åpne for sjangerutprøving enn for bare noen år siden.

Også norske forlag har et stort ansvar. De bør i sterkere grad utfordre seg selv når det gjelder å igangsette skarpere og tydeligere bokprosjekter innenfor sakprosaen. Mindre forutsigbarhet og større dristighet bør være et enkelt, men viktig krav. I en virkelighet preget av stor, for ikke å si uendelig ytringsrikdom, blir savnet etter virkelig ytringsdybde desto sterkere. Vi må ikke komme i den situasjon der ytre rammevilkår, fastpris og lovregulering står som mål i seg selv for norske forlag. I likhet med litteraturprisene vi deler ut er dette først og fremst midler. Det er litteraturen som er selve målet. Det er den vi nå skal prise.