Har kulturjournalistikken en framtid?

Hva er kulturjournalistikkens rolle i den offentlige debatt? Hvordan skal kulturjournalistikken forholde seg til nye kulturfenomener og den stadig økende informasjonsflommen?
Etter Hans Magnus Enzensbergers angrep på norske avisers utenriksdekning, skulle kulturjournalistikken i den nordiske pressen debatteres på Voksenåsen. Seminaret var et initiativ fra Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo med gjesteprofessor Arne Ruth som seminarleder. Det samlet journalister og redaktører fra en rekke nordiske medier og kulturinstitusjoner.

Hva er kulturjournalistikk?

Leo Lagerkrantz fra Expressen var først ut. Han tok et oppgjør med kameraderiet og posisjoneringen i kulturjournalistikken. Kulturjournalistikken er i følge Lagerkrantz preget av flokkmentalitet og redsel for å gjøre «feil», dvs. slakte en bok eller et teaterstykke som blir godt mottatt i andre aviser. Han tok til orde for en mer konfronterende kulturjournalistikk, eller i slagordform: konfrontasjon i stedet for konformitet. Lagerkrantz var også kritisk til tendensen at intellektuelle og profesjonelle kulturskribenter skal kunne skrive om alle temaer. Han ville heller ha en fagperson eller en person med inngående kjennskap til området til å skrive på sine debattsider. Som eksempel nevnte han at han nylig hadde fått Bjørn Borg til å skrive om doping i Expressen.

Thomas Steinfeldt

Thomas Steinfeldt, redaktør for kultursidene i Süddeutsche Zeitung, uttrykte stor optimisme for tysk kulturjournalistikks framtid. Han skisserte en situasjon der kultursidene har blitt kanskje det viktigste forum for offentlig debatt i Tyskland, og hvor de store avisene konkurrerer knallhardt om de beste skribentene. Kulturjournalistikken dreier seg ikke lenger bare om anmeldelser av litteratur, teater og film, men har i økende grad blitt en løpende kommentar til aktuelle samfunnsspørsmål. Kultursidene i aviser som Frankfurter Allgemeine og Süddeutsche Zeitung samler landets fremste forfattere og intellektuelle, og har dermed oppnådd en prestisje som ofte overgår fagtidsskriftenes. Han sammenlignet situasjonen med 1700-tallets opplysningstid, hvor både kulturen og kulturjournalistikken har tatt tilbake funksjonen som «rapporter fra samfunnet».

Må alle skrive for «alle»?

De viktigste tyske avisene blir gjerne kritisert for å være aviser for eliten, og undersøkelser viser at 99 prosent av leserne har akademisk utdannelse. Avisene har også et ganske lavt opplag i forhold til folketallet. Det norske avismarkedet ser ganske annerledes ut, og man kan vel hevde at det ikke finnes noen tradisjon for rene eliteaviser her til lands.
Helge Rønnings innlegg dreide seg om motsetninger mellom elite- og massekultur og om hvordan den norske kulturjournalistikken har utviklet seg til å bli stadig mer sensasjonspreget, forbrukerorientert og provinsiell. Sammenblandingen av underholdnings- og kulturnyhetene gjør at kulturstoffet blir nedprioritert til fordel for saker med større nyhetsverdi. Dette ble konkretisert av frilansjournalisten Tone Myklebost, som fortalte om sine erfaringer med norsk presses likegyldighet til all utenlandsk litteratur. De fleste redaktører viste liten interesse dersom forfatteren ikke allerede hadde en slags stjernestatus eller nylig hadde fått Nobelprisen i litteratur.

Frankfurter Allgemeine

Både Steinar Hansson og Per Egil Hegge lot oss igjen få høre hvor håpløst det var å satse på en dagsavis med samme målgruppe som for eksempel Frankfurter Allgemeine i det begrensede avismarkedet i Norge. Hegge, Hansson og Finn Jor hadde alle synspunkter på hvorfor det tilsynelatende står så dårlig til med kulturjournalistikken i norske aviser. De skyldte først og fremst på at Norge er en forholdsvis ung nasjon, og at den norske pressen forsatt hadde mye av nasjonsbyggingstankene i seg. Det er også tildels sterke anti-akademiske krefter som har vært og er rådende i norske avisredaksjoner: norske aviser har alltid hatt som mål «å skrive så tanta di på Tveita skjønner det», som Hansson uttrykte det. Per Egil Hegge kritiserte også journalistutdanningen for å satse alt for lite på skrivetrening og kulturformidling.
Det lot til å herske enighet mellom de norske bidragsyterne om at en forbedring av norsk kulturjournalistikk må foregå innenfor de rammer pressen allerede har. Hansson sa seg imidlertid enig i at kulturjournalistikken hadde et problem hvis nyhetsfikseringen og kommersialismen fikk råde fritt og den kritiske og analytiske journalistikken måtte vike.

Rolle

Hva skal så kulturjournalistikkens rolle være i et samfunn preget av kommersialisme, overflod av informasjon og ekstrem nyhetsfiksering i mediene? Jes Stein Pedersen fra Politikens kulturredaksjon presenterte i sitt innlegg «Kulturjournalistikk i oppløsningstiden ? eller politikkens estetisering» sine idéer om kulturskribentens rolle i all nyhetsformidling. Kulturskribentens evne til å formidle, fortelle og sette ting i sammenheng er uvurderlige egenskaper i en dagens mediesituasjon. Den analytiske og personlige refleksjonen er nødvendig for å skape forståelse for kompliserte samfunnsproblemer, og som et supplement til den evige strømmen av nyheter. Det ligger dessuten en stor utfordring i å skrive om kultur i det såkalte postmoderne samfunnet vi lever i. Skillet mellom høy- og lavkultur er mindre tydelig enn noen sinne, og kulturjournalistikkens mål må være å ta alle kulturuttrykk på alvor. Det handler om en prosessorientert journalistikk, som er i stand til å se alle kulturfenomener i en større sammenheng, stille kritiske spørsmål og etterprøve vedtatte sannheter.

Framtid

Totalinntrykket etter seminaret var alt i alt positivt på vegne av kulturjournalistikken, og spesielt de svenske, danske og tyske representantene så framtiden lyst i møte. Siden den norske pressen var så dårlig representert, fikk vi ikke noe tydelig inntrykk av hvordan man så på framtidens kulturjournalistikk i norske aviser. Spesielt beklagelig var det at Verdens Gang og Dagbladet, som mye av kritikken ble rettet mot, ikke hadde funnet seminaret interessant nok til å være representert.