Har media plikt til å anmelde og hvis ikke, hvorfor?

Fredag 20.11.09. ble det holdt debatt om scenekunstkritikk i det frie feltet på Teatercaféen ved Hålogaland Teater i Tromsø. Nordnorske medier var i bursdaglag, men en hel performance-festival satt i salen.

Debatten var et samarbeid mellom Hålogaland Teater, HATS – kompetansesenter for revy og teater og Norsk kritikerlag. I panelet satt performancekunstner og sceneinstruktør Kristina Junttila som gjør ferdig sin master liveart og performance studier ved Teaterhøgskolen i Helsinki. Tidligere redaktør for kultursidene i Nationen, IdaLou Larsen var med. Hun har vært teaterkritiker siden 1984 og virker i dag i Klassekampen og ved www.idalou.no. Erling Steenstrup som for tiden arbeider som rådgiver for kulturminne og bygningsvern i Tromsø kommune, deltok også. Han var radio- kulturjournalist i NRK fra 1994. Sidsel Pape, leder i Seksjon for teater, musikk og dans, Norsk kritikerlag, var ordstyrer og innledet debatten med følgende:

På Norsk kritikerlags høstseminar 10.11.09 gikk teatersjefen, Iren Reppen, ut mot media og hevdet at alle norske aviser er lokale. De regionale Oslo-avisene skriver bare om det som skjer i og rundt egen by, hevdet hun. Knut Olav Åmås, kulturredaktør i Aftenposten, er til dels enig i beskrivelsen, selv om han mener at elendigheten er overdrevet. ”Men Reppen har rett i at det gjør oss til et fattigere kulturland å overse Norge utenfor Oslo, og for den saks skyld overse verden utenfor Norge, når det gjelder kunst, kultur og tenkning”, skrev Åmas i Aftenposten fredag 13.11.09.

Usynliggjort scenekunst
Reppen fikk også motstand av kunstsosiologen Dag Solhjell som hevder at rendyrket provinsialisme er ønsket om å bli sett av sentrum. ”Blir lengselen etter å bli anerkjent i «Oslo» for enhver pris sterk nok, har «Oslo» vunnet det mentale slaget”, sa Solhjell. Men også Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk.no, tok til motmæle mot Reppen: ”Det er ikke bare den geografiske utkanten som er en utkant. Det er en større synd at Oslo-mediene ikke speiler mer av alt det spennende som skjer hver eneste uke i «undergrunnen» i hovedstaden”, sa han. Med andre ord er det frie feltets scenekunst usynliggjort både i Drøbak og Tromsø.

Unntaket er kanskje Bodø dersom vi skal tro kulturjournalist i Avisa Nordland, Jørgen Mathisen: De som «driver for seg sjøl» får ofte mer omtale og er sikrere på en anmeldelse i bakkant enn de som har «institusjonell forankring», så sant de er lokale/regionale utøvere vel og merke. Det er kanskje ikke så vanskelig å få til all den tid Bodø ikke har noen scenekunstinstitusjon, men et stort ballett- og dansemiljø. På debatten møtte fem «Kråkesølv»-gutter fra musikkmiljøet i Bodø som hadde svaret på suksess og syntes at alle andre bare sutret.

Provoserende plikt
I invitasjonen til debatten om scenekunstkritikk i det frie feltet, påsto Norsk kritikerlag at mediene sjelden eller aldri anmelder produksjoner i det frie feltet, altså kunstnere uten institusjonell tilhørighet. Det ble spurt om mediene ikke føler seg forpliktet til å anmelde? I så fall hvorfor? Hva er de rådende forholdene for scenekunstkritikk generelt i dagens mediesituasjon? Har mediene forventninger til det frie feltet, i tilfelle hvilke? Og hva er kritikerens rolle i denne sammenhengen?

Spissformuleringen «Har media plikt til å anmelde scenekunst i det frie feltet og hvis ikke, hvorfor?» er et spørsmål som impliserer en forpliktelse, og det provoserte muligens media. Bladene Nordlys og Tromsø takket ettertrykkelig nei til å delta i debatten og unndro seg med det sin plikt til å offentlig debattere sin virksomhet. Debatten ble åpnet med å snu spørsmålet og performancekunstner Kristina Junttila ble spurt: Hva kan kulturbransjen gjøre for å imøtekomme pressens behov for å kunne anmelde scenekunst i frie feltet? Junttilas svar gikk på hvordan det frie feltet kan skape egne organisasjoner og nettverk bestående av ulike kunstnere som markedsføres under samme paraply, og refererte til RadArt en kunstnerstyrt interesseorganisasjon i Tromsø.

Steenstrups svar på spørsmålet om det frie feltets tilrettelegging for anmelderi, var ganske enkelt: Brennende engasjement. Han mente at måten det frie feltet kan nå ut i større medier på er ved å «besmitte» media med engasjement og ved å opprette egne medier som piratradio. Underteksten var at bare en kunstner er engasjert nok, så vil hun nå fram med sitt budskap. Det er kanskje mulig i Nordnorge. Han syntes også å mene at det frie feltet, «fritt» for penger og heft, har en frihet som f.eks. institusjoner ikke har og som kan utnyttes. Larsen poengterte at hun har opplevd scenekunst i det frie feltet som unndrar seg muligheten til å bli anmeldt ved å bryte med teaterkonvensjoner i den grad at det ikke lenger kommuniserer, f.eks. ved å snakke lavt med ryggen til publikum. Bak slike forestillinger ligger det ofte et akademisk og abstrakt utgangspunkt som krever dertil skolerte anmeldere, og deres kritikker hører mer hjemme i tidsskrift enn i dagspressen, sa Larsen.

Omtale = anmeldelse?
Til spørsmålet om media har plikt til å anmelde scenekunst, svarte Steenstrup ja. Han mente at journalister har ansvar for å stille spørsmål. Det ble uklart om Steenstrup skilte mellom omtale og anmeldelse, to sjangere han syntes å snakke om i ett og samme åndedrag. Steenstrup virket som fotballjournalist i NRK da han ble rekruttert til kunstkritikk via sport. Han differensierte kanskje derfor heller ikke synderlig mellom kulturjournalisme og kritikk. Steenstrup brukte sterke bilder og underholdende anekdoter for å få fram sine poeng. Han hevdet bl.a. at uten inhabilitet ingen kompetanse, noe som for de smaleste scenekunstfeltene kan være en problematisk sannhet.

Junttilas svar på spørsmålet om medias plikt, var et betinget nei, ettersom scenekunst gjerne vil være, men egentlig ikke er autonom. Både scenekunst og media lever i et gjensidig forhold og har dermed også forpliktelser overfor samfunnet, publikum og hverandre, sa Junttila. Forpliktelsen er der uansett hvor mye begge parter kjemper for sine selvstendige stemmer. I sitt sluttpoeng understreket Junttila at det frie feltet ikke må gjøre seg avhengig av kritikk og at motivasjonen for å bli anmeldt ikke må være penger. Med det svarte hun på Larsen modige spørsmål om hva det frie feltet er mest opptatt av: Kritikk eller oppmerksomhet, en oppmerksomhet som det frie feltet ikke har økonomi til å skaffe seg på annen måte?

Generasjonsgap
Junttila la fram tre teser: Media har ikke kompetanse til å anmelde scenekunst i det frie feltet. Media undervurderer sine lesere. Media lar store scenekunstinstitusjoner styre hva som skal anmeldes. Larsen mente at media ikke har noen annen forpliktelse enn å lage den avisen de tror leserne vil ha. Hun syntes det er lett å skjønne hvorfor media tror de må prioritere institusjonene som årlig oppsøkes av 1,5 mill publikummere, mens de frie scenekunst har i underkant av 100.000 besøkende.

Junttila var mest opptatt av at kritikeren bør ha (kunstteoretisk) kompetanse som utgangspunkt for å vurdere det frie feltet. Dette møtte motbør hos de to autodidakte kulturjournalistene/kritikerne. Særlig Larsen var opptatt av at avisene ikke tjener på å publisere for teoretisk kritikk. Mot slutten av debatten ville en publikummer vite hva slags kompetanse en kritiker bør ha. Det var etter at Steenstrup hadde slått fast at det som trengtes for å anmelde var et par gode øyne og ører. Junttilas forslag om at anmelderen må møte verket med åpenhet og la seg berøre av de følelser og tanker som forestillingsøyeblikket skaper, lå nokså tett på Steenstrups sansevare kritikerbeskrivelse.

Alt i alt var panelistene nokså enige om at scenekunst i det frie feltet trenger og fortjener mer kritikk uansett om media plikter å skrive og publisere den eller ikke. Det som skilte debattantene var muligens mest et generasjonsskifte fra et praktikernært til et mer teorifortrolig utgangspunkt for å skape og lese scenekunst. At skillet mellom kulturjournalisme og anmelderi ikke ble gått opp tydeligere, var overraskende. Trist var det at Hålogaland Teater ikke stilte med noen representant, verken i panelet eller i salen, og dermed heller ikke fikk imøtegått det som ble referert både i innledningen og under selve debatten av Reppens tidligere uttalelser.