Hvor god er egentlig Ari Behn?

Cathrine Sandnes om Bakgård

Cathrine Sandnes åpnet sitt innlegg med å kjefte på Kritikerlaget for kjendiseri. Ari Behn er etter hennes mening en av de mindre interessante forfatterskapene man kan diskutere. Anmeldelsene av Behn har ikke vært sprikende, de sprer seg over en skala fra lunken minus til lunken pluss, ifølge Sandnes. En problemstilling som kunne ha vært interessant i forbindelse med Behn, er hva det eventuelt innebærer når kritikk blir nyhet. Da den siste boken til Behn kom ut, ble det sendt ut som NTB-melding, og anmelderne deltok i et slags norgesmesterskap i hurtiglesning. Hvordan påvirker dette kritikken, spør Sandnes seg. Er det mulig å skille mediefenomenet Behn fra forfatteren? Og hvordan ville lesningen av mediefenomenet Ari Behn ha tatt seg ut?
Cathrine Sandnes selv er purist. Da hun skulle anmelde boken, prøvde hun å nullstille seg fra mediefiguren og forventningene. Hun brukte tid på å tenke igjennom om hun var forutinntatt, og om det ville gjøre lesningen for feig eller for hard. Såsnart hun var igang med lesningen, var det imidlertid ikke vanskelig lenger å skille mellom forfatterfiguren og hennes opplevelse av teksten.
Sandnes presenterte så sin lesning av boken. Ifølge henne har Bakgård et godt anslag med et løfterikt driv, hun får forventninger om røverhistorier og upretensiøse eventyr fra eksotiske steder som Tanger og Marrakech. For henne falt boka imidlertid sammen til en samling rekvisitter, flate figurer og såpeopera-aktige dialoger. Bakgård handler om Andreas Aakerlid, en klassisk ung mann som reiser håpefullt ut i verden. Motivmessig legger den seg opp mot Beat-litteraturen og kan minne om Axel Jensens Ikaros. Sandnes tar seg i å le ufrivillig av en del av dialogene, som etter hennes mening kunne vært tatt rett ut av Hotell st. Pauli. Hun savner framdrift i boken. Første del er kjedelig, andre del har en del påtrengende svakheter, som at forfatteren mangler avstand til sine egne banaliteter. Boka utsier overtydelige påstander om kontrasten mellom skjønnhet og søppel, uskyld og seksualitet. Bildene er flate. At Aakerlid skulle være en mystisk og uutgrunnelig figur framstår som totalt usannsylig. Cathrine Sandes ser bare en gjennomsnittlig ung gutt som har forlest seg på Burroughs og Kerouac. Ifølge Sandnes finnes det ikke noe refleksjonsnivå noe annet sted i teksten heller rundt det hovedpersonen observerer. Fortellerblikket er ubehagelig selvsentrert. Tittelen Bakgård antyder at Nord-Afrika har en funksjon i boka. Men området fungerer kun som kulisser for Aakerlids uinteressante eventyr. Han mangler innlevelse, empati og evne til å se seg selv i en større sammenheng. Romanen framstår som en tom, grunn og naiv etterligning av en type litteratur som krever mer enn sex og fyll for å fungere ? ifølge Sandnes.
Cathrine Sandnes mener at anmeldelsen hennes karakteriserer Bakgård som en alminnelig svak roman, kjedelig, litt uinteressant. Hun er forundret over påstandene om at Dagsavisen har slaktet Ari Behn, og hun er irritert på all oppmerksomheten som har blitt boka til del.

Marta Norheim om Bakgård

Marta Norheim åpnet innlegget sitt med å si at hvis Sandnes er lunken minus, er hun selv lunken pluss. (Se også anmeldelsen i <LINK http://www.nrk.no/litteratur/bokanmeldelser/3170357.html _top>NRK P2.) Hun er enig i noe av Sandes? kritikk. Blant annet syns hun handlingstråden er svak. Og ja, det finnes klisjeer her. Men ifølge Norheim dropper alle forfattere noen klisjeer iblant, og hun nevner Jan Kjærstad og Øystein Lønn. Slik sett er Ari Behn i godt selskap. Men Norheim mener at klisjeene må veies opp mot kvalitetene i romanen. Hun påpeker at det er Andreas som forteller historien. Han er ego- og etnosentrisk og har ikke språket i sin makt. Så kan man spørre seg om det da er snakk om Andreas? språk eller Ari Behns. Norheim mener også at det finnes kvaliteter i Bakgård som ikke fantes i den forrige utgivelsen. Hun nevner språklige bilder og stemninger. På sitt beste har Andreas et godt blikk. Mens det manglet humor og ironi i debuten, finnes det noen frekke portretter i Bakgård. Hun nevner den amerikanske poeten Orlando, som snakker som en dårlig roman. Han er morsomt og ondt portrettert av Behn/Aakerlid.
Også Norheim reflekterte over omstendighetene rundt lesningen av Behns bok. Når 320 sider skal leses under press, vil begjæret etter slutten melde seg etter kanskje 100 sider, påpekte hun. Da vil det også være begrenset hvor mye man får med seg av de kresene bildene. Andreas er ifølge Norheim en interessant figur, selv om han ikke er dyp. Han mangler selvinnsikt, utviser homofobi i det homofile miljøet, forstår ikke tvetydige utsagn og blir ufrivillig komisk. Norheim mener at det er en klar avstand mellom Aakerlid og forfatteren. Etter hennes syn handler boken om et fall, drømmen om ørkenvandringen og ideen om å finne seg selv blir gjort til latter: Aakerlid møter tullinger og suger seg fast på guider, han kommer på dustete vis ut i ørkenen med for små sko, han er fullstendig malplassert. Han er ikke i stand til å trekke lærdom av det som skjer. Det er noe med denne motsetningsfulle karakteren som er interessant, mener Norheim.

Debatt

Gundersen spurte innlederne om de finner noe prosjekt eller noen viktige temaer i Behns bok. Cathrine Sandnes repliserte at problemet med boken nettopp er mangelen på et prosjekt. Den har ingen utvikling. De anslagene til refleksjon på et overordnet nivå som varsles i tittelen, utnyttes ikke. Martha Norheim påpekte at Bakgård ikke bør leses som en dannelsesroman. Den har ingen utvikling. Hovedpersonen er verken dummere eller klokere på slutten av romanen. Hovedpersonen er for sent ute. Riktignok får han tørka av seg noen illusjoner, men hun oppfatter ham ikke som en tenkende ugdom ? uansett hvor han hadde kommet på kloden ville han ikke blitt klokere. Norheim vektla at i de øyeblikken når det stopper opp, i ørkenenen, i bakfylla, finnes det et godt blikk som fungerer i konteksten. Og hun liker de komiske kvalitetene ved en del av situasjonsskildringene. Sandnes leser boken på andre premisser: Hun mener hovedpersonen har ambisjoner, og at han blir avromantisert. Videre stiller hun seg spørrende til Norheims verdsetting av Behn som en stemningsskaper. Selv syns hun boken lider av et fravær av språklig spenning. Hun syns ikke skildringene er sanselige: selv lukter hun ikke søpla, hun hører ikke lydene. I den grad boka er komisk, er den ufrivillig komisk, ifølge Sandnes.
Da det ble åpnet for innspill fra salen, tok Nøste Kendzior ordet. Hun har selv anmeldt boka i Dag og Tid (se <LINK http://www.dagogtid.no/arkiv/2003/42/bok3 _top>Sjellause sjablongar i tomsnakk). Selv opplever hun kaldhet, stagnasjon, mangel på empati og dybde som tematisk viktig i boka. Men selv suns hun boka er farlig, fordi kaldheten ikke blir problematisert. Hun roser Behn for en sterk vilje, for evne til å skildre. Men hun savner liv, sjel og humor. Hun henvendte seg også til Marta Norheim med spørmsål om det greit med klisjeer fordi Kjærstad og Lønn bruker dem. For hennes egen del var nullstilling ikke et problem da hun skulle lese Bakgård. Men i ettertid fant hun det vanskelig å kritisere det hun oppfatter som forfatterens trang til noe “juicy” og pubertalt, uten at det ville lukte av forfølgelse.
Norheim repliserte at hun ikke syns det er greit med klisjeer, men at man bør spørre seg hvor mye en klisjé er verdt på minusregnskapet. Når det gjelder mangel på empati, gjentok hun poenget med at Behn framstiller en jeg-forteller som har begrenset horisont. Hun vil ikke kreve at forfatteren skal stå moralsk til ansvar for hovedpersonen. Norheim påpekte også at det er viktig å utvise en viss sjangerforståelse. Etter hennes syn handler ikke Behns bok om “de store eksistensielle spørsmålene”.
Svein Ottesen, som anmeldte Bakgård i Aftenposten (se <LINK http://www.oslopuls.no/cityguides/nav/review.jhtml?id=646738&context=culture _top>Uredd og heftig) påpekte at man som journalist må forholde seg til den konteksten en bok befinner seg i. Han mente at Jørgen Alnæs i Dagsavisen fordreide det poenget da han hevdet at Ottesen lot kongehuset tåkelegge kritikken. Ottesen insisterte på at man må forholde seg til det faktum at forfatteren er gift med prinsessen. Til det repliserte Martha Norheim at hun liker best døde forfattere, og siterte i den sammenheng Georg Johannesen: “En kritiker må skrive som om han er død!” (Om det er kritikeren eller forfatteren det henvises til er uklart…) Norheim fremholder en autononomiestetisk holdning, idet hun mener at en lesning i størst mulig grad må se bort fra forfatteren som offentlig figur.
Nøste Kendzior hevdet at en forfatter som Ari Behns særstilling satte henne som kritiker i klemme. Hun vil lett bli mistenkt for å ha vikarierende motiver. Sandnes sa seg enig med Kenzior, man blir mistenkeliggjort og fanget i forventningene som ligger forut for boka. Norheim hevdet at redsel og mistenkeliggjøring er altfor store ord i en norsk sammenheng, hvor det skal svært mye til før det det blir farlig å uttale seg i offentligheten om noe osm helst.
Jon Rognlien tok ordet og hevdet at anmelderne i Behns tilfelle utøver en slags moralsk typekritikk. Det de etterlyser er dannelse. Han spør om ikke nettopp ikke-dannelsesprosjektet er en sann speiling av en tidsånd; en ikke-dobbelthet og ikke-avstand. Hvis dette er bokas premisser, er det ikke sterkt at Behn klarer å gjøre det, og er det ikke i så fall en god bok? Ville man etterlyst de store svarene, prosjektet eller budskapet, hvis det var en anonym bok og ikke en kjendisbok?
Norheim påpekte at hun nettopp ikke hadde lest Bakgård som en dannelsesroman. Samtidig hevdet hun at premisser og intensjon er forskjellige ting. Som offentlig figur framstår Behn som romantiker ? det gjør han ikke i boka.
Ole Robert Sunde satte Behns bok inn i en større tradisjon. Han ser den som en reiseroman som forener dandyisme og vergilianisme i tradisjonen etter Lawrence Sternes En sentimental reise. Antonio fungerer som et vrengebilde av Vergil. Han påpekte også at Behns styrke ligger i fremstillingen av det partikulære, i turistens bikk. Boken avslutter med at Andreas Aakerlid spiser sand. Hos ben Ari, som Sunde valgte å kalle forfatteren, ser han en påfallende strategisk tenkning. Behn vet at han jobber med klisjeer, hevdet Sunde. (For en anmeldeldelse som er mer på linje med Sundes syn, les Espen Stueland i <LINK http://www.klassekampen.no/Arkivsamling/Arkiv/2003/Oktober/22/196301 _top>Klassekampen.) Sunde valgte også et annet perspektiv på boken; for ham er det uinteressant å finne ut om den er god eller dårlig, det viktigste er at den er interessant. Sunde leser altså Behns bok omtrent slik en kunstkritiker vil forholde seg til Duchamps pissoar. Det er det konseptuelle som opptar Sunde.
Trond Haugen gikk i diskusjon med Sunde. For ham er nettopp spørsmålet om kvalitet innbegrepet av det kritiske. Som litteraturviter kan man forsåvidt analysere hva som helst. Men han savner større dristighet i diskusjoner om kvalitet. Martha Norheim svarte at det er viktigere å gå analytisk til verks enn å gi en dom om hvor bra eller dårlig en bok er. Hun vil helst ikke måtte innordne seg noe rating-tyranni. Trond Haugen viste til Andràs Szantos? fremlegging av tendenser i amerikansk kunstkritikk, og påpekte at det var frapperende at domsfellingen blir prioritert så lavt blant kritikerne. Haugen mener vi får en fattigere offentlighet uten dommen. Til det repliserte Sunde at det ikke finnes én dom.
Dermed avsluttet debatten i spørsmål av mer prinsipiell karakter. Hva er kritikerens viktigste oppgave, å analysere eller vurdere? Er det mulig å felle dommer med krav på intersubjektiv gyldighet? Skal en bok vurderes som et autonomt verk der premissene blir lagt i selve teksten, eller skal den leses i en kontekst der forfatterens intensjoner og rolle i offentligheten tas i betraktning?