Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Hvor god er egentlig barnebokkritikken?

Tirsdag 23. september møttes forfatter Arne Svingen og kritiker Nina Goga til debatt på Josefine Vertshus. Debattleder var Andrine Pollen fra Norla. Rapport ved Kari Løvaas.

Kari Løvaas 07. oktober 2003 Krit.sirkelenDebattLitteratur

Utgangspunkt for debatten var sommerens diskusjoner i bl.a. Aftenposten hvor emnet var “for få menni barnelitteraturen”. Samtalen på Josefine versthus handlet imidlertid lite om kvinnedominans; fokuset var barnelitteraturens vilkår i media, ulike formidlingsformer og kritikkens nivå.
Ønsker seg mer differensiert kritikk
Arne Svingen innledet med å fortelle om sine overveiende positive erfaringer i møte med skoleelever når han er på turné: det finnes mange lesere, og det er sjelden forutsigbart hva som blir lest. Svingen mener det er de bøkene elevene oppdager på egen hånd og formidler til hverandre som når lengst. Det er en viss fare med lærere som prøver å dytte bøker på elevene.
Generelt sett er det altfor lite barnebokkritikk i dagspressen, hevder Svingen. Enkelte hederlige unntak er lokalaviser som Oppland og Hamar arbeiderblad. Som barnebokforfatter føler Arne Svingen seg usynliggjort. Bøkene presenteres ofte som del av anonymiserende serier, og den oppmerksomheten som blir barnebokkritikken til del i dagspressen, er som regel negativ (“gutter leser ikke”) og preget av personkonflikter. Mange formidlerne er heller ikke oppdatert på hva som har skjedd de siste 5-10 årene.
Priser er også en måte å rette oppmerksomheten mot barnebøker på. Arne Svingen mener at det ikke nødvendigvis de gale bøkene som får priser. Men han ønsker seg større bredde blant prisvinnerne. Han ønsker seg også et større samsvar mellom hva folk vil ha og hvem som får prisene. Hvorfor finnes det ikke en nasjonal pris der juryen består av unge?
Svingen ønsker seg en differensiering i anmelderstanden: han har ikke problemer med at ungdom selv anmelder ungdomsbøker.
Svingen savner generelt kritikere som trekker de store linjene: kommentarartikler, oppsummeringer. Han savner også anmeldere som våger å utrope det nye store, som synliggjør barnelitteraturen gjenom spissformuleringer.
Barnelitteraturen er god, kritikken er ganske god
Nina Goga synes ikke det er grunn til beklage nivået på barnelitteraturen og -kritikken i dag. Barnelitteraturen selv har endret status; flere utdanner seg på feltet; det er i det hele tatt annerledes enn for 15 år siden, da det var uhørt å skrive om barnelitteratur som litteratur. Barnebokkritikken har fått større plass, flere foraer, flere aktører og kvalifiserte anmeldere. Som et eksempel nevnte Goga www.barnebokkritikk.no, som ikke er en avis, men heller ikke et sært lite tidsskrift. Lengden på kritikkene er god i forhold til i dagspressen, hvor barnebokkritkken ofte har mindre spalteplass. Sammensetningen av anmelderkorpset i barnebokkritikk.no, viser også en jevnere fordeling mellom kvinner og menn.
Goga gjorde seg også noen refleksjoner over sin egen praksis: Hvem skriver hun for? Først og fremst til et voksent menneske som vil se og lytte til barn – som respekterer at barnet er forskjellig fra seg selv, som bryr seg om barnet litterært sett. Den voksne må tåle sprell, overskridelser, provokasjoner som finnes i den nye barnelitteraturen. Dette er en tendens Goga har merket seg: at den nye barnelitteraturen ofte irettesetter voksne like mye som den oppdrar barn.
Nina Goga mener at kritikeren må være en snikleser, ha tid til å stå i ro i lang tid inne i bøkene. Kritikerens oppgave er å samtale med teksten, og det forutsettes et visst kunnskapsnivå skal kritikeren kunne sette verket i kontekst.
Goga oppmuntrer kritikerne til å påvirke redaksjonene: f.eks. hvilke bøker som skal meldes. Men det krever selvsagt et engasjement hos kritikeren.
Når det gjelder lærerens rolle som formidler, antyder Goga en alternativ, kontrapunktisk måte å å gjøre det på: gjennom å provosere. Goga er også skeptisk til en formidling som ønsker å gi barna det de allerede forventes å kjenne til; like viktig er det å tenke seg hva de kan komme til å like, litteratur som får barna til å strekke seg, litteratur som “smeller”. 
Det er også viktig å rette seg mot foreldrene når man vil formidle bøker til barn. Foreldrene utgjør markedet for bøkene: lærere og skolebiblioteker er ikke kjøpere. Dermed er det vesentlig å oppdra foreldrene.
Goga svar på spørsmålet “hvor god er egentlig barnebokkritikken” er altså: barnelitteraturen er god; kritikken er ganske god.
Hvem retter så kritikken seg mot?
Arne Svingen sa seg enig i at foreldrene bør oppdras; slik det er nå kjøper foreldrene bøker de selv likte som barn. Men forfatterne skriver ikke for å bli likt av voksne.
Mens avisene eretter seg til voksne, har Internett et bredere nedslagsfelt, da det også brukes på skolen. Svingen klasse 8c-s kritikk av kritikken på www.barnebokkritikk.no: de mener at kritikken er for akademisk, at anmelderne “brisker seg”.
Kan kritikken skrives annerledes?
Å engasjere unge som kritikere har blitt utprøvd, blant annet i prosjektet “Inn i teksten”. Nina Goga mener det er viktig med flere stemmer, noen korte og tydelige, noen grudigere. Men det er viktig at barnebøkene også blir meldt av kvalifiserte og kunnskapsrike kritikere: man øver ikke teksten rettferdighet ved å være uvitende.
Forfatter Reidar Kjelsen slutte tseg til at det er viktig å høre på barna, men mener også det er en viss fare for at hvis barna nærmer seg anmelelsen som en skoleoppgave, kan det påvirke barnas opplevelse av boken på en negativ måte. Da han søkte på navnet sitt på Internett, fikk han treff på anmeldelse av boka hans som var kort, dårlig begrunnet og misforstått. Den konkluderte med at boka handlet om den snilleste dama i verden (mens han hadde skrevet om den slemmeste dama i verden…)
Uten kritikk er litteraturen sjanseløs
Dag Larsen hevdet at barnelitteraturen har fått rykte på seg for å være god, men at det kreves et kritikerkorps for å etterspørre den reelle litterære kvaliteten. Uten kritikk er litteraturen sjanseløs. Men hvor finnes den skarpe kritikeren? Ikke nødvendigvis i avisa. Omfanget av omtaler er riktignok godt, men omfanget av reell kritikk er svakt.
Goga påpekte at skal vi få en reell kritikk-diskusjon, så må vi diskutere konkrete bøker. Goga stilte også et retorisk spørsmål: Hva er viktigst? At boken blir lest mye, eller at den blir solgt mye?
Lyttere
Forfatter Anine Qvale påpekte at kritikken skrives for lesere. Kanskje burde den reflektere mer over at barna svært ofte er lyttere. Qvale ønsker seg også større oppmerksomhet mot bildene, illustrasjonene, som ofte er svært vesentlige i formidlingen av historien.
Feminisert?