Hvor god er egentlig Georg Johannesen?

Nøste Kendzior innledet debatten med å sitere fra Nils Rune Langelands anmeldelse av Nytt om Ibsen og andre essays: «Faen! Kvifor kan ikkje den mannen skrive beint! Han ravar då frå side til side som ein bergensk fullemann» (<LINK http://www.dagogtid.no/arkiv/2003/51/bokmeld1/ _top>Dag og Tid, 20.12.03). Kendzior hevdet at hun alltid har hatt et problem med å forstå Georg Johannesens tekster: de er vanskelige og konsentrasjonskrevende, fragmentariske og fulle av krumspring, mettet med kraftuttrykk, aforismer, epigrammer og spissformuleringer. Hvordan lese Georg Johannesen?

LEIF HØGHAUG

Hvor er Georg Johannesen god? Høghaug innledet sitt innlegg med å omformulere debattkveldens problemstilling «Hvor god er egentlig …». Da Georg Johannesen var gjest hos Skavland og ble spurt hva lykke er, svarte han kontant: «God helse». Georg Johannesen er da også en som er god på å stille diagnoser. Moralfilosofien hos Johannesen kan formuleres i oppfordringen «Bry deg om deg selv». Slik mener Leif Høghaug at Johannesens essayistikk er uttrykk for selvet som metode. Og selvets sentrale posisjon gjenfinner han i romantikkens genikonsepsjon, Johannesens uttalte fiende nummer én. Høghaugs kontroversielle tese er dermed følgende: «Georg Johannesens essayistikk er et gjensyn med en mulig idealistisk roman-(e)tikk.»
Sitatkunst. Georg Johannesen er en kritisk institusjon som viser frem seg selv gjennom sitater: Han taler om seg selv når han skriver om andre. Litteraturen er hukommelse, og Georg Johannesen har god hukommelse, ifølge Høghaug. I 2004 er det 250 år siden Holberg døde. Holberg er en av de diktere Johannesen husker å huske. Men ifølge Johannesen må vi også huske å glemme ? eksempelvis Bjørnson.
Polemiske påstander. Utsagn av typen «Det finnes ingen offentlighet i Norge» er karakteristiske for Georg Johannesen. I essaysamlingen Nytt om Ibsen og andre essays skriver Johannesen om 9 forfattere, den 10. er ifølge ham selv: ham selv. Når Georg Johannesen hevder at han skriver for sine venner ? Økland, Vold, Fløgstad ? påpeker Høghaug at han etterligner «essayets far», Montaigne. I forordet til sine Essais sier Montaigne nettopp dette, at han skriver for sine slektninger og venner. Samtidig skaper Johannesen en eventyrlig fortelling om seg selv som vandrer rundt i den mystiske litteraturen.
En sentimental reise gjennom luftens hjemland. Georg Johannesen sier at «luften er mitt hjemland». Og ifølge Høghaug skriver Johannesen som han puster; én setning er én pust. Dette gir et huggende språk. I essayet «tungetale fra Pinsen 2003» skriver Johannesen: «Mine tenner er blitt som spisse stjerner, vinden piper i lungene og det finnes en rotte som er større enn jorden. Det jeg har å si har jeg sagt mellom ordene». I troen på det som befinner seg mellom ordene finner man den romantiske Georg Johannesen ? ifølge Høghaug. Kritikk er visdomslitteratur, å filosofere er å lære å dø, lære å protestere. Romantisk poesi er en progressiv universalpoesi.

TROND HAUGEN

Det johannesenske illebefinnende.
Å befinne seg ille er en eufemistisk omskrivning av en hjertesykdom. Ifølge Haugen er Johannesens essayitiskk skrevet av en som befinner seg vel med litteraturen, men ikke med å fortelle andre om den. Haugens viktigste innvending mot Nytt om Ibsen… er at Johannesen foregir å si noe om andre forfattere, mens han i realiteten sier svært lite om det de har skrevet. Eksempelvis Fløgstad forsvinner til fordel for diagnostiseringen av Fløgstads kritikere, formulert i sleivkommentarer og aforistiske utsagn som ikke lar seg motsi. Haugen mener at Johannesen kun tilbyr sine lesere rollen som disipler, som andektige lyttere. Digresjonene, unngåelsene og fravikelsene som kjennetegner Johannesens språk, antyder Johannesens antipati mot å skulle «befinne seg vel». Haugen finner fraværet av posisjon i forhold til de bøkene Johannesen leser, problematisk.
Eksil. Som et moteksempel nevner Haugen Erich Auerbachs Mimesis, som ble skrevet i eksil under andre verdenskrig. I Auerbachs eksilbefinnende, finner han seg desto mer til rette i litteraturen, og han har tid til å lære leseren om den verden han leser. Nå er Johannesens eksilsituasjon en ganske annen, der han befinner seg i Rest-Norge, i Bergen (i motsetning til Oslo-Norge). Ifølge Johannesen finnes det ingen mulighet til å ta ordet i den norske offentligheten, eller i mangelen på sådan, annet enn gjennom et uforståelig språk, de klokes taushet, krasse samtaler eller poesi. Haugen finner det problematisk når Johannesen forfekter å hevde et motspråk som protesterer gjennom taushet.
Fravær av hermeneutikk. Mens Auberbach ifølge Haugen åpner opp litteraturen for leseren, er det eneste Johannesen gir oss noen krystallklare, men sporadiske setninger, etterlatenskaper i grøfta fra «The superhighway of Georg Johannesen». Man godter seg riktignok over Johannesens retorikk, sjokkeffekten fra slag både over og under beltestedet. Men så lenge Johannesen vil si noe om andre forfattere, savner Haugen en hermeneutisk posisjon.

DEBATT

Hvem skriver Georg Johannesen for? Kendzior merker seg at Høghaug mener Johannesen skriver for sine venner, mens Haugen mener han skriver for de ualminnelige. Hva har egentlig Georg Johannesen å komme med, når han betrakter det som barbari å stille dumme spørsmål?
Utopiske forslag. Georg Johannesen formulerer seg i påstander og polemiske gester; han bruker et strategisk språk. I likhet med senromantikkens Friedrich Hölderlin uttrykker han seg også uforståelig på grensen til babling. I «Tungetale fra Pinsen 2003» skriver han: «Mitt snakk er performativer: moralske ytringer med utopiske forslag til en umulig ny fremtid.» Høghaug hevder at han liker å lese romaner ? og er altså mest opptatt av å lese Johannesens essayistikk som romankunst. Han assossierer Johannesen med det romantiske protestbildet som Walter Bejamin uttrykker i sin kommentar til Paul Klees maleri «Angelus novus»: «Slik må historiens engel se ut. Den har ansiktet vendt mot fortiden. Der hvor en kjede av begivenheter framtrer for oss, der ser den en eneste katastrofe som uopphørlig dynger ruiner på ruiner og kaster dem for dens føtter. Den ville nok stanse opp, vekke de døde og føye sammen ødeleggelsene. Men det blåser en storm fra paradiset; den har fått tak i vingene og den er så sterk at engelen ikke mer kan folde dem sammen.» Hos Johannesen er det erindringsprosjektet Høghaug er mest opptatt av.
De omvendte. Haugen kommenterer at han på sin side savner erindringer av de forfatterne Johannesen skriver om. Gullkornene om forfatterne kommer som harde baller. Om Fløgstad skriver Johannesen at han skriver opprørske, satiriske allegorier i lavstil over den markedsliberalistiske kapitalismen som har overtatt Norge ? hvor Sauda (og nynorsk) er Latin-Amerika, mens Oslo (og bokmål) er Nord-Amerika. Når Johannesen ikke går nærmere inn på tekstene, tror Haugen at det er fordi Johannesen er aristokrat, at han skriver for de ualminnelige. Idet man ler eller gråter med Johannesen, føler man seg blant de utvalgte. Idet man innser at nei, jeg er nok litt for alminnelig ? ler man ikke så godt lenger. En kritisk leser vil umiddelbart plasseres på lag med Oslo, dvs. Hamsun, dvs. EU, dvs. USA. Dermed hevder Haugen at Johannesens tekster er en nådeløs invitasjon til disipler: det er prekener for de allerede omvendte, de som har bekjent seg til kommunikasjonens problem. Da er det bare å sette seg ved Georg Johannesens knær og notere stille, noe som er lite fristende for en kritisk leser.
Jævlig god da han var ung. Espen Haavardsholm påpekte at Georg Johannesen var en svært viktig figur på 50- og 60-tallet. Da han sto fram som forfatter, ble han opplevd som en som skar igjennom all gørra og sa det som det var. Romanen Høst i mars var et forsøk på å forstå terrorisme. Dikt 1959 var slående prosa, med en sjelden hardhet og konsekvens. Men Johannesen har alltid vært glad i å bruke skjellsord, og når han blir sint, går det fort i ball. Har Johannesn malt seg inn i et hjørne, spør Haavardsholm seg.
Johannesen og offentligheten. Jo Eggen minnet om at Johannesen var en svært ivrig kommentator i den norske offentligheten på 50- og 60-tallet. Siden den tid kan man spørre seg om det er offentligheten eller Georg Johannesen det har skjedd noe med. Hva er det noen vits i å holde på med? Eggen forklarer Johannesens resignasjon i forhold til offentligheten med at vi har et demokratiproblem: det finnes ikke lenger fløyer i politikken. Det Johannesen gjør, er å prøve å beskrive hvilke samtalesituasjoner vi har i Norge. Videre hevder Eggen at Johannesen er mer konkret enn det som har blitt sagt tidligere i debatten. Johannesen minner oss eksempelvis om at Kristin Kron Devold og Erna Solberg er farlige personer.
Hærfører. Bjørgulv Braanen beskriver Georg Johannesen som en patetisk politisk figur. På 50- og 60-tallet inntok han posisjonen til en kommunistisk hærfører med Sovjet i bunnen av verdensbildet: «Du må elske Sovjet,» var hans imperativ. Da han senere forlot rollen som farsfigur og mistet sine tropper som hærfører, endte han opp med en nihilistisk tilbaketrekningsfilosofi. Som politisk person hadde Johannesen ifølge Braanen en brutaliserende måte å snakke på, der motparten behandles nedlatende og uverdig. Braanen mener det er viktig å bryte med slike hegemoniske herskerteknikker i debatt.
Forfatter vs. personlighet. Sjur Andersen og andre med ham innvendte at Georg Johannesen først og fremst er en inspirerende politisk forfatter, som skriver polemiske essays som med sin kompromissløse stil imøtegår unge menneskers alvorssøken.
Ikke dialog men retorikk. Jon Rognlien påpekte at Georg Johannesen åpenbart er mer interessert i retorikk enn i dialog. Retorikk dreier seg om å bruke triks i fremstillingen av standpunkter, der hensikten er å vinne tilhørere. Når man erfarer at teknikkene spiller fallit, trekker man seg tilbake og studerer retorikken som metode/maktspråk. Johannesen betrakter seg selv som en dikterhøvding og litteraturen som et sted der man kan tale fritt ? hvor dialogen er fraværende. Dikterhøvdingen har altså gitt opp dialogen og kommet fram til at stedet å være er «i meg selv».
Hvorfor lese Georg Johannesen? Siss Vik spurte avslutningsvis debattantene om det finnes måter å lese Johannesen på som finner glede i teksten uten at man har masochistiske tilbøyeligheter eller må gjøre ham til skapromantiker.
Forskjeller og konfesjon. Haugen observerer at man leser Georg Johannesen med entusiasme også i dag. Den klokkeklare styrken i poesien kan man også finne i essayistikken. Samtidig savner han noe: Når det gjelder forfatterne, er Johannesen forbløffende lite konkret. Han innser imidlertid at denne innvendingen bare er gyldig dersom man forventer at Johannesen skal åpne opp forfatterskapene framfor å bruke dem til å fortelle om seg selv. Ifølge Haugen finnes imidlertid en type livsanskuelse som er ute etter forskjeller og som trenger litteratur og en som er ute etter konfesjon og som ikke trenger litteratur. Haugen hevder videre at han på sin side tror på den offentligheten som Georg Johannesen underkjenner.
Erindringsprosjekt. Høghaug gjentok at han har valgt å lese Georg Johannesens verk som noe konstruktivt, som en roman skrevet av en av de beste forfatterne vi har.

Relevante lenker:
Georg Johannesen: <LINK http://www.cappelen.no/main/forfatter.asp?f=7041&ISBN=8202232260 _top>Nytt om Ibsen og andre essays, Cappelen 2003
Nils Rune Langeland: <LINK http://www.dagogtid.no/arkiv/2003/51/bokmeld1/ _top>«Ein literær deskdemon», Dag og Tid, 20.12.03
Tore Rem: <LINK http://www.dagbladet.no/kultur/2004/01/19/388729.html _top>«Etter verdens undergang», Dagbladet 19.01.04)