Kritikeren som dommer

I panelet satt Arild Linneberg, Frode Helmich Pedersen og Boel Christensen-Scheel.
Ida Habbestad var ordstyrer.

I sitt åpningsinnlegg sa Linneberg at han syntes ordet plattform var et litt dårlig begrep, men at det måtte vise – metaforisk – til noe vi står på. Hva står vi på når vi er kritikere? Klassikerne, mente han. For å være kritiker må man kjenne klassikerne.

Linneberg viste til Walter Benjamin, som tok til orde for kritikken som ikke dømmer. Dette mente Linneberg var en riktig holdning for en kritiker. En kritiker bør ikke først og fremst felle dom. Hvorfor skulle det være viktig hva én person mener om et verk?

Han mente også at vi har hatt for mye av kritikeren som urokråke. Kritikeren burde heller spørre seg selv om hvorvidt hun har ”ros- og ris-kompetanse”.

Helmich Pedersen tok da ordet og sa at overdreven ydmykhet kan føre til vaghet, noe som ikke tjener noen. Han var også kritisk til Linnebergs utsagn om at seriøse romaner var så verdifull vare i havet av kommersialisme, at man som kritiker burde la være å sable slike romaner ned. Hvis seriøse romaner skal fredes av kritikken, er kritikken død. Å frede romaner ville være en fallitterklæring over kulturen! Helmich Pedersen understreket også at han synes det er viktig hva én person synes om et verk.

Boel Christensen-Scheel pekte på at ordet plattform ikke kun viser til grunnen man står på, men også situasjonen man står i. Vi befinner oss i en samtid, og det krever at vi stadig oppdaterer og gjennomgår spørsmålene vi stiller. En plattform er dessuten et valgt grunnlag, og et foranderlig grunnlag. Kanskje vi bør være litt mer spørrende og ydmyke?

Likevel, sa Christensen-Scheel, er kritikken en faglig praksis, og domfellelse er uunngåelig. Men det er viktig å huske at kritikeren kan ta feil!

Dette var hele panelet enig i, og Hamsuns Sult ble bragt på bane. Denne romanen ble jo slaktet av Georg Brandes, som åpenbart tok feil.

For å vise at man ikke trenger å sable ned et verk for å kaste lys over dets svakere sider, trakk Linneberg opp de lange historiske linjene. Han leste høyt fra satiriske dikt som tok sikte på å drive gjøn med nasjonalromantikerne, og fikk dermed vist at kritikk kan være morsom og kunstferdig. Selv hadde han ved flere anledninger eksperimentert med form i sine kritikker.

Men er det ikke desto mer knusende å bedrive satire enn å begå en ”tradisjonell” slakt? innvendte Helmich Pedersen, og fortalte at en av hans satiriske kritikker ble nektet trykket i Vagant. Han sa også at han trodde hele panelet var enige om at kritikken skal felle dom, men at de nok var uenige om måten.

Det ble åpnet for innspill fra salen, og Margareta Sörenson, svensk teaterkritiker, stilte spørsmål ved hvorvidt det var klokt å bruke ordet ”domfellelse”. Helmich Pedersen svarte da at det å felle en dom betyr ikke at noe er objektivt rett eller feil. Man kan imidlertid ikke bedrive litterær kritikk om man ikke mener at noe er riktig og galt. Vi kan selvsagt ikke vise hvor standarden for kvalitet er, men vi må snakke som om den finnes! Kvalitet er aldri noe helt objektivt, og aspektet av subjektivitet kan kalles for smak, sa Helmich Pedersen.

Christensen-Scheel, som også hadde snakket om dette i sitt foredrag tidligere på dagen, var opptatt av at man ikke skulle ty til skjellsordet forbrukerveiledning. Alle kritikere ønsker vel å kommunisere og dele kunnskap? sa hun, og tok til orde for å bruke ordet kunnskapsdeling. Kritikeren bør bruke sin faglige plattform til å dele kunnskap.

Det ble også snakket om litterære priser, som Linneberg påpekte at hadde grepet om seg. Priser har blitt en form for seremonielle kritikker. Det blir en form for snikkritikk, blottet for motforestillinger. Kretsløpene blandes sammen, målsettingene kan bli uklare.

Linneberg mente også at det kan hende er slik at en kritiker bør ha kunnskap på flere kunstfelt for å kunne bedømme et verk.

Referent Heidi Sævareid