Kritikerlagets innspill til kunstnermeldingen

Den frie, uavhengige og kvalifiserte kritikken er vital for det kulturelle kretsløpet og også i seg selv et kunstnerisk uttrykk.

Mengden av kunstneriske ytringer henvendt til offentligheten er i dag enorm, mangfoldig og uoversiktlig. Medierevolusjonen har skapt et utall nye kanaler for publisering som benyttes av enhver. Samtidig er kulturen stadig mer topptung med dominerende, sterke produksjoner støttet opp av finansielle muskler, massiv markedsføring og et lanseringsspråk som gjerne mimer kritikkens formuleringer. Det er ikke uvanlig at produsenter og utgivere tildeler seg selv terningkast 6.

Kunstnermeldingen uttrykker ønske om at kunstnere øker sine egne inntekter. I dette er kritikerposisjonen spesiell i den forstand at kritikk må være undersøkende og uavhengig og ikke kan ha kommersiell vinning til mål. Kritikerne kan ikke selge sitt produkt til høystbydende, men er derimot avhengige av publiseringsstedenes honorarsatser, som gjennomgående er forstemmende lave. I arbeidet med kunstnermeldingen oppfordrer vi derfor til at det tas hensyn til at offentlig støtte er et essensielt virkemiddel for å sikre den kritiske virksomheten.

I flommen av kunstneriske uttrykk må en stadig mer truet kritikerstand kjempe om arbeidsro, midler til livsopphold og plass i det offentlige rom. Kritikken skal utmerke seg tydelig som noe annet enn lanseringsmateriell og amatørdrevne blogger. Yrkets uforutsigelighet fører til stor gjennomstrømming og hindrer framveksten av en solid, erfaren, tydelig og vektig kritikerstand.

Kvalifiserte analyser og vurderinger er viktige for utøverne og deres kolleger, for publikum og forbrukere, men også for oppdragsgiverne (produsenter, gallerier og forlag), for bevilgende myndigheter og private støttegivere. Ikke minst er kritikken viktig for den historiske forståelsen av kunstverkenes funksjon i tiden de ble skapt i. Når det skrives en biografi over en billedkunstner, en komponist, skuespiller eller en forfatter, er den kritiske resepsjonen i kunstnerskapets samtid en av de viktigste kildene for å forstå dets betydning.

Kritikken er imidlertid også noe mer. En kritisk artikkel kan være et litterært uttrykk på et høyt kunstnerisk nivå. Historisk finnes det mange eksempler på kritikere med omfattende produksjon av tekster med svært høy kvalitet. I vår tid kan vi nevne kritikere som Therese Bjørneboe, Tommy Olsson, Kaja Schjerven Mollerin, Espen Søbye, Merete Røsvik og Emil Bernhard.

Svært mange kunstnere har kombinert sitt kunstneriske virke med også å være kritikere. Forfattere skriver litteraturkritikk, musikere skriver anmeldelser av konserter. Dette er både en integrert del av deres kunstneriske virke, og debattskapende intervensjoner i den kulturelle samtalen.

Kritikk skiller seg klart fra journalistikken og har tradisjonelt vært en bærebjelke i den kulturelle profilen hos aviser, tidsskrifter og etermedier. Slik mediebransjen imidlertid har utviklet seg, er dette nå under press. I nedskjæringstider er det fristende å innskrenke denne virksomheten, slik vi nylig så med Dagens Næringsliv, som i noen hektiske dager i januar møtte massiv motstand mot planen om å skjære ned på kulturkritikken for heller å satse på forbrukerveiledning innen mat og vin, klær, ferier og kjøretøy.

Det er en kunst å gripe et verk, forstå det, fortolke det, kontekstualisere og formidle det. Kritikk er vitalt for den kulturelle samtalen. Skal vi anlegge et organisk syn på dette kretsløpet, kan vi si at den kvalifiserte kritikken er kulturens lymfesystem. Slik lymfesystemet i organismen renser vevet for slagg og overflødig væske, bekjemper sykdommer og formidler fett fra tarmene og ut til cellene, virker kulturkritikken både som en formidler av goder og som en renovasjon av det mindre gode. Den funksjonen kan aldri overlates til tarmsystemet alene.

Kritikerlaget mener at en god kunstnerpolitikk må inkludere et sterkt fokus på kritikkens betydning. Vi trenger:
• et felles løft mellom medienes kulturredaksjoner, kritikerstanden, myndighetene og kunstnerorganisasjonene.
• bedre rammebetingelser for frilanskritikere slik at kritikere kan bli i yrket og utvikle en selvstendig posisjon.
• midler til forskning som sier noe om digitaliseringens konsekvenser på dette feltet, utvikling av mengden kritikk og om kritikeres arbeidsforhold, som igjen kan danne grunnlag for politiske tiltak.
• flere arbeidsstipender og diversestipender og en egen kvote 10-årige stipender for etablerte kunstnere.
• økte overføringer til Norsk kulturfond, hvor man bør legge opp til at 5 % av de disponible midlene skal gå til å skape offentlige samtaler omkring kunst. En bedre utbygd tidsskriftstøtte vil også være et virkemiddel for kritikerne. I begge ordninger bør det ligge krav om forsvarlig honorering av frilanskritikere.
• en utredning av muligheter for å legge inn kulturelle kriterier for mediestøtten slik at støttemottakere forplikter seg til å lever kvalifisert, kritisk kulturstoff. Vi ser for oss at mediestøtten kan presisere kritikk som ansvarsområde for mediene og ansvarliggjøre utgiverne også for en forsvarlig honorering av frilanskritikerne.

Oslo, 29.1.2019