Kritikerlagets svar til budsjetthøring

Norsk kritikerlag er glade for at statsbudsjettet forespeiler kulturfeltet 100 millioner friske kroner til midlertidige arbeidsstipender for kunstnere. Samtidig er det skuffende at kritikkens sentrale rolle i kulturens økosystem neglisjeres i det foreliggende budsjettet, der kritikken ikke kommenteres overhodet. Den forseelsen er særlig påfallende gitt regjeringens overordnete mål om at kulturpolitikken skal «fremme dannelse og kritisk refleksjon», som det står i budsjettforslaget.

I dagens digitale ordskifte kan hvem som helst ytre seg om kunst og kultur, men det er kritikerne som forankrer ordskiftet i kunnskap og gjør det tilgjengelig for en bred allmennhet. Å produsere kritikk krever ikke bare en evne til å beskrive, kontekstualisere og vurdere kunstverk, men også til å sette dem inn i en historisk sammenheng og løfte diskusjonen til et prinsipielt nivå. Den typen kompetanse tar det tid å utvikle, og derfor er det et problem at kritikernes økonomiske vilkår i dag er så dårlige at mange ser seg nødt til å finne andre jobber. Denne tendensen bekreftes både av Kritikerundersøkelsen 2017 og Frilansundersøkelsen 2019.

Tradisjonelt har avisene vært den største arenaen for kritikk. Men i dag styrer nettbrukernes lesevaner dagspressens redaksjonelle og kommersielle prioriteringer, og dermed har spalteplass viet kritikk gått ned. Denne nedgangen fortsetter, både i riksdekkende aviser og lokale medier, der kritikken konkurrerer med innholdsmarkedsføring og faste kritikerstillinger nærmest er utradert. Utredningen Kulturtidsskriftene (2018), som ble initiert av Norsk kulturråd og utført av et uavhengig forskningsmiljø, viser at kulturtidsskriftene har tatt ansvar i denne vanskelige situasjonen for kritikken.

Utredningen viser likevel at tidsskriftene – som kritikken – har vært underfinansiert over tid, og at de sliter med flere av de samme utfordringene. Derfor kan det ikke hvile på tidsskriftenes allerede pressede økonomi å ivareta kritikkens nødvendige rolle i kulturfeltet. Norsk kulturråd har sett dette, og derfor har de lagt ned et omfattende arbeid i en ordning som skal bidra til å sikre tidsskriftsektoren og kritikken. Gjennom omdisponering av midler styrket Kulturrådet selv denne ordningen med 5 millioner kroner i fjor, men det er ikke tilstrekkelig for å løfte et felt som har vært underfinansiert over lang tid.

Kulturrådet har derfor i år søkt Kulturfondet om relativt beskjedne 15 millioner øremerket tidsskrift og kritikk – uten å få innvilget disse midlene. Dette er selvfølgelig et problem for et presset kritikkfelt. Men det er først og fremst et alvorlig problem for kulturfeltet som sådan. I et omfattende og komplekst felt, er det kritikernes jobb å gjøre publikum kjent med de beste og mest interessante produksjonene, og å løfte samtalen om disse gjennom kunnskapsbasert refleksjon. Denne funksjonen gjør kritikken til et premiss for nettopp den typen bred, offentlig samtale om kunst og kultur som Regjeringen ønsker å stimulere til, jamfør budsjettforslaget.

Fordi den profesjonelle kritikken springer ut av en uavhengig posisjon, fungerer den som motvekt til kulturfeltets egenomtale og bidrar til å sikre kulturlivets profesjonalitet. I tillegg gir kritikken den som leser, ser eller lytter til den, redskaper til å gjøre seg opp egne meninger om kulturen vår, og til selv å utvikle et kritisk perspektiv. Dette kritiske perspektivet – evnen til å skille mellom og vurdere ulike typer informasjon – er helt nødvendig i dagens mediekultur, der grensene mellom sannhet og fiksjon er mer flytende enn de var før.

Når kritikken er truet, er det ikke bare et problem for kritikerne, men for et samlet kulturfelt. Vi er mange som ser dette, og som står klare til å gjøre det som trengs for å snu den negative utviklingen. Men kritikken har vært underprioritert i så lang tid at det kreves et betydelig løft for å få det til. Med 15 millioner til Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk kommer vi et stykke på vei.

Heidi Bale Amundsen
Styreleder i Norsk kritikerlag