Kritikersalong: Æres den som æres bør?

Trond Haugen og Mariann Enge har i anledning 60-årsjubileet for Kritikerprisen for beste voksenbok skrevet hver sin artikkel om prisens historie, og tok i sine innledende innlegg utgangspunkt i disse artiklene.

Se Trond Haugen: En makt uten makt – medieglimt fra Kritikerprisens historie
og Mariann Enge: Kritikerprisens utfordringer – en utfordring til kritikerne.

Espen Haavardsholm sa i sitt innledende innlegg at han var enig med Per Petterson, som har kalt Kritikerprisen for «den kuleste prisen», og han mente at det er helt greit at det ikke følger pengepremie med den. Men han påpekte at listen er lang over døde forfattere som burde ha fått den: Tarjei Vesaas, Inger Hagerup, Aksel Sandemose, Alf Prøysen, Agnar Mykle, Georg Johannessen, Ola Bauer, Maria Takvam, Halldis Moren Vesaas, Aksel Jensen, Tor Ulven m.fl. Det som kjennetegner disse er at de enten var uvanlig tause (Ulven) eller uvanlig taleføre (Hagerup), hevdet Haavardsholm, og spekulerte i om Kritikerlaget kanskje var redde for skandaler ved prisutdelingene? Haavardsholm mente at det er viktig at prisen er oppmerksom på «markblomstene» og «ugresset» i det litterære landskapet. De viktigste og riktigste utdelingene er når unge forfattere har fått prisen, sa han. Han så det som en utmerket intensjon ved prisen (slik det tidlig i prisens historie var formulert i statuttene) at yngre forfatterskap skal hedres, og hevdet de siste ti årene har vist at prisen er inne i en god fase. Haavardsholm nevnte utvalget av novellesamlinger som har mottatt prisen som spesielt godt, mente det var «godt sett» av kritikerne. Han trakk også frem noen eksempler på dårlige tildelinger, som han karakteriserte som priser til «egne tjenere for lang og tro tjeneste»: Odd Eidem, Carl Fredrik Engelstad og Odd Kvaal Pedersen.

Haavardsholm sa seg enig i et det er et problem at prisen stort sett går til mannlige romanforfattere og at det er så få poeter som får prisen. Han kom med to forslag for å endre dette:

1. Kritikerlaget deler ut to priser hvert år: Kritikerlagets romanpris og Kritikerlagets ærespris. Sistnevnte går til en forfatter som skriver andre typer bøker enn romaner.

2. Hver pris er juryert. Medlemmene melder inn bøker, en jury plukker en vinner blant de fire titlene med flest stemmer. Disse juryene må gjerne være overrepresentert av kvinner.

I den påfølgende diskusjonen var Mariann Enge skeptisk til forslaget om å etablere en egen «ærespris» for poesi og andre bøker som ikke er romaner, og dermed gjøre Kritikerprisen for beste voksenbok til en ren romanpris. Hun så det som uheldig å utelukke muligheten for at en poet kan vinne Kritikerprisen med den nåværende demokratiske ordningen, da det har skjedd, og kan skje igjen. Hun anså at en ærespris kunne være en mulighet for å rette opp i gamle forbigåelser, men så det som problematisk at en slik ærespris vil være svært lik Aschehougprisen, som arbeidsutvalget i litteraturseksjonen til Norsk kritikerlag jo er jury for.

Fra salen kommenterte kritiker Margunn Vikingstad at mange ikke vet at Aschehougprisen er så nært knyttet opp til Kritikerlaget – kunne det kanskje være en god idé å få en ny ærespris der avsenderen, Kritikerlaget, er tydelig?

Ordstyrer Anne Bøhler stilte spørsmål til panelet om de hadde noen ideer om hvordan man kunne skjerpe poesikompetansen i laget?

Trond Haugen mente at Kritikerlaget kunne gjøre dette gjennom seminarvirksomhet, slik som NFF har arbeidet i forhold til sakprosakritikken: langsomt bygget opp kompetanse og miljø i organisasjonen. Kunne man ha et eget poesikritikkseminar i nærmeste framtid?

Mariann Enge mente at det også hviler et visst ansvar på hver enkelt kritiker, i forhold til det å ikke overse poesigenren. Og selv om det er redaktørene som bestemmer medienes dekning, har hver enkelt kritiker en viss makt og plikt til å påvirke dem, hevdet hun.

Kritiker Anne Cathrine Straume stilte fra salen spørsmål om hvor mange medlemmer som stemmer i de to avstemningsrundene som avgjør hvem som får Kritikerprisen for beste voksenbok – og om det alltid er de samme som stemmer? Om det er en hard kjerne som gjør det, kan vi like greit få en juryordning slik som med Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, mente hun.

Norsk kritikerlags generalsekretær Anne Merethe K. Prinos understreket at stemmegivningen er hemmelig, og laget har aldri gått ut med noen tall. Men hun kunne fortelle at det er en stor andel av medlemmene som deltar i avstemningene, og at det er ca. like mange som stemmer i runde 1 som i runde 2.

Forfatter Erling Kittelsen kommenterte fra salen at han var skeptisk til opprettelse av en ny ærespris. Det er nok ærespriser som det er, det er viktig at man får prisen for et produkt. Ærespriser er som å steke i sitt eget fett, hevdet han.

I løpet av kvelden kom det for øvrig mange forslag til alternative navn på en eventuell «Kritikerlagets ærespris»: «Den rare prisen», «Den plutselige prisen», «Avantgardeprisen» osv.

Espen Haavardsholm mente at man også bør revurdere tidspunktet for utdelingen av Kritikerprisene. Nyheter varer ikke så lenge i dag, man bør dele ut prisene på høsten, senest i desember. Slik vil man få mer medieoppmerksomhet. Slaget må stå før 1. januar og et nytt bokår, hevdet han.

Anne Merethe K. Prinos begrunnet tidspunktet med at prisens demokratiske ordning forsinker prosessen. Hun mente at en fordel med å ha det slik som det er nå, er at man kan få med i vurderingen samtlige bøker utgitt det aktuelle året, mens for eksempel Brageprisen, som deler ut sine priser før jul, ikke alltid får med seg alle relevante titler på grunn av tidspresset de arbeider under.

Espen Haavardsholm sto fast på at han mente Kritikerprisene burde komme før nyttår, og at man burde overlate til Ascehougprisen å være ettertankens pris.

Trond Haugen påpekte at en potensiell ulempe med en demokratisk pris, er at en gjeng når som helst kan bestemme seg for å kuppe prisen, og avslutningsvis ble det fleipet en del med mulighetene for at man kunne mobilisere for å få gitt prisen til en diktsamling, eller få til en feministisk aksjon.

Se også utdrag av Øyvind Bergs Blindedikt og Anne Schäffers tale.

Referent Kristine Isaksen