Kritikersalong: Hvor personlig bør en litteraturkritiker være?

Før selve debatten holdt ordstyrer ved Trond Haugen, kritiker, tidligere leder for Norsk kritikerlag og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket en kort innledning om utgivelsen av Nøste Kendziors tekster og bakgrunnen for den.

Kritiker og tidligere medlem av arbeidsutvalget til Norsk kritikerlags litteraturseksjon, Margunn Vikingstad, som har vært involvert i arbeidet med «Nøstologien» fra Kritikerlagets side, åpnet den innledende panelrunden med å si litt om Nøste Kendzior som kritiker. Hun hevdet at Kendzior hadde en tydelig røst, men at det likevel kan diskuteres hvor personlig hun var i tekstene sine. Hva vil det si å være personlig? Vikingstad mente at det særlig var det at Nøste var fullt og helt engasjert, at hun viste engasjement og følelser i sitt virke som kritiker, som gjorde tekstene hennes «personlige». Hun mente tittelen Kjøss mæ!¬ var god i så måte – og trakk også frem artikkelen «Den samiske litteraturen er død! Leve den samiske litteraturen!» som et eksempel på en tekst hvor engasjementet markeres tydelig allerede i tittelen, med utropstegn, og hvor hun også posisjonerer seg sterkt i selve artikkelen. Vikingstad sa at Nøste stilte store krav til litteraturen, og at hun dermed var personlig i alt hun skrev. Hun trakk også frem artikkelen «Boken og jeg, jeg og boken. Om å pleie sin personlighet» hvor Kendzior betegner det som kritikerens oppgave å oppøve en form for følsomhet. Kritikerens følsomhet krever igjen kontakt med eget engasjement, egen personlighet, sa Vikingstad.

Da lektor ved journalistikkstudiet ved Høgskolen i Oslo, Magne Lindholm, tok ordet, fleipet han med at det jo har blitt populært å påkalle de døde i det siste, og at det vel var derfor han var invitert – i egenskap av en som en gang har vært kritiker, på 80-tallet. Lindholm anså det som en selvfølge at man skal være personlig. Uten personen er ikke verket fremkalt, det er møtet mellom teksten og leseren som er det sentrale, sa han, og mente at det var noe Nøste Kendzior i sin kritikervirksomhet var god på å ta tak i. Lindholm stilte seg for øvrig kritisk til spørsmålsformuleringen i invitasjonen fra Kritikerlaget; «Er det formidlingskunst, eller stiller kritikeren seg snarere i veien for sitt objekt?» Han mente det hadde sneket seg inn en forståelsesmodell der som ikke stemmer, da kritikk handler om bearbeiding av en kommunikasjonssituasjon, et møte. Nøste ville ha med seg noe i det møtet, sa han, og understreket at hun stilte spørsmål ved om det skjedde noe i det møtet, om boken rørte rundt i hodet. Lindholm karakteriserte kritikeren som en tidlig leser som kan bidra med å fortelle om møtet med verket, og sa at objektet for kritikeren er ikke verket, men møtet med det. Han mente for øvrig at Nøste Kendziors bok er å anse som en lærebok i kritikk, «en av de beste på norsk».

Forfatter Vigdis Hjorth innledet med å si at det bør kreves stor grad av selvrefleksjon hos en kritiker, at kritikeren bør stille spørsmål om hvorfor hun reagerer som hun gjør. Hjorth hevdet at en slik selvkritikk, en slik spørrende holdning mangler hos en del kritikere. Hun trakk frem den svenske poeten Gunnar Ekelöfs kritiske tekster som et ideal, og hun siterte også Walter Benjamin på at kritikeren skal tenke taktisk, da kritikeren er «strategen i kulturkampen». Hjorth mente det burde være grunn for kritikken til å sikte høyt.

I den videre diskusjonen ga Lindholm uttrykk for en viss skepsis til «det personlige» i den forstand at han mente at det i vår tid nesten har kommet til å bli en slags «sjelserstatning». Vi har ingen sjel lenger, men en personlighet, sa han, og denne personligheten skal henges ut i offentligheten, hvor det vel å merke ikke er plass til det private, men det personlige – et slags skinn. Lindholm karakteriserte det som et fokus på det «halvnære», mens det helt nære er noe vi ikke på samme måte kan rømme fra. Men han mente også å se objektivitetsmyten innenfor journalistikken som et problem – han mente å se en viss tendens til en tro på at man kan skjære skiver av virkeligheten. En objektiv gjengivelse av et møte med et kunstverk er umulig, understreket han.

Vigdis Hjorth var opptatt av hva en kritiker kan bety. Hun så det som en potensielt svært viktig rolle, og mente at resepsjonen av litteraturen har stor samvirkning med det som skrives. Hun sa at hun hadde stor sans for dem som har kritikken som sin profesjon, slik som Nøste Kendzior, og som ikke bare ser kritikken som et springbrett til noe annet.

Magne Lindholm understreket at det også i en viss grad handler om ulike genrer kritikk. Det finnes en skala av forskjellige typer anmeldelser, fra terningkast til essay, sa han, og mente at vi må spørre hvilken del av denne skalaen kritikeren er lydig mot. Det er som kjent relativt få av de store essayene i omløp.

Ordstyrer Trond Haugen spurte panelet om de mente at personlighet hadde med tydelig smak å gjøre? Til det sa Magne Lindholm at han synes diskusjonen godt/dårlig er uinteressant i seg selv, at det interessante i så fall er årsakene til at noe er godt eller dårlig. – Hvis slaktingen skal ha noen mening, så må det være for å spå i innvollene, mente han. Margunn Vikingstad trakk frem Olaug Nilssen som en kritiker som hun synes på en fin måte innlemmer sin egen usikkerhet i kritikken, og som også gjerne kan være humoristisk, noe hun hevdet å kunne savne både hos seg selv og andre kritikere. Hun mente at kritikken lett kunne bli for selvhøytidelig. Til det bemerket Vigdis Hjorth at det kreves sikkerhet å tørre å vise sin egen usikkerhet. Hun mente at sikkerhet hos en anmelder gjerne kunne gi seg utslag i en åpen og spørrende holdning, mens man kan møte mye spydighet, ironi og frekkheter fra usikre anmeldere. Ordstyrer Trond Haugen minnet om at spydighet også er en lang tradisjon i kritikken, og trakk frem som eksempel Carl Hambros anmeldelse av Olav Duun i Morgenbladet i 1907, hvor hen hevdet at «det beste Duun kan håpe på er en skånsom glemsel». Vigdis Hjorth sa at dersom litteraturkritikken er av en slik kvalitet at den har litterær verdi i seg selv, så kunne den for hennes del godt gå over lik, noe Magne Lindholm fulgte opp med å si at man kan gjøre hva man vil med en bok, for det er den risikoen man tar når man utgir noe, men at man jo kunne spørre hvilken kultur vi bygger opp rundt litteraturen.

Ordstyrer Trond Haugen tok videre utgangspunkt i et kritikknummer som tidsskriftet Samtiden ga ut på 80-tallet. Han mente at det var påfallende at han kunne lese store deler av det uten å bli slått av markante personligheter. Samtidig presiserte han at personlighet i en tekst ikke behøver å være noe «skrikende». Blant de få han hadde merket seg som kritikerpersonligheter i det aktuelle nummeret, var Irene Engelstad, som han karakteriserte som en kritiker med evne til å gi gode parafraser og tekstanalyser som det var mulig å følge; Magne Lindholm, som i det aktuelle tidsskriftnummeret leverte en anmeldelse av Gene Dalbys diktsamling Flammekaster, og Henning Hagerup, som Haugen mente viste personlighet som en kritiker som stiller seg på likefot med kvaliteten i det kritiserte verket.

Videre stilte Haugen spørsmål til panelet om kritikere for lite flinke til å dyrke sin personlighet. Margunn Vikingstad hevdet at man godt, slik Eirik Vassenden gjorde i et essay i Vagant for en del år siden, kan si at kritikerne generelt sett utsetter seg for lite risiko. Hun mente at tendensen til helst å ville ha ryggen fri kunne føre til at det ble litt kjedelig og trygt. Til det repliserte Magne Lindholm at noe av problemet kan være at det finnes få fast ansatte kritikere, og at de nettopp mangler den tryggheten som skal til. Han mente dessuten at man kan spørre i hvilken grad redaksjonene vil rekruttere dem som har litt kanter.

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen, ble det stilt spørsmål ved om ikke en personlig kritikk ble oppfattet forskjellig i forhold til om skribenten var en «kjendiskritiker» eller en «profesjonell ukjent» – om det ikke er slik at det personlige bare har verdi dersom man kjenner til personen? Vedkommende hevdet at profesjonalisme virket inkluderende, mens det å fronte meninger kunne bety å henvende seg til en eksklusiv klubb. Vigdis Hjorth sa til det at hun mente kravet til begrunnelse burde høre naturlig med til profesjonen, i likhet med tenkning omkring egne reaksjoner. – Men dette dreier seg jo om elementær skrivekunst, mente Magne Lindholm.

Fra salen ble det også bemerket at Nøste Kendzior hadde kjempet mye i motgang som kritiker, at hun var kontroversiell og at hun av den grunn hadde vært svært glad for Kritikerprisen som hun fikk i 2000.

Post doc. ved allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, Marit Grøtta, hevdet fra salen at det krever talent å skrive personlig, at man ved å gjøre det legger lista høyt. Hun mente også at det var gått inflasjon i personlig «pludring» og at man av og til kunne se en tendens til at kritikken reduseres til at man gir boken «en klem».

Magne Lindholm hevdet at Nøste Kendzior, selv om hun var personlig, var veldig saklig i det hun skrev, og tok opp de vesentlige sakene. Han mente at hun hadde en evne til å trekke det unike ut av verket.

Fra salen ville kritiker Jon Rognlien trekke oppmerksomheten litt bort fra begrepet «personlig» som han forbandt med «maskespill» da ordet jo kommer av gresk «persona» som betyr maske. Han ville heller snakke om en ærlighet i kritikken; det han kalte en intern ærlighet i den kritiske teksten. Til det føyde en annen i salen at Nøste Kendzior nettopp hadde kunnskap og talent til å formidle sin ærlighet, og at hun i sine kritikker kunne fortelle presist hva hun ønsket av teksten.

- Vi må analysere talentet, proklamerte ordstyrer Trond Haugen avslutningsvis, og la til at «metode er alt».