Kritikersalong: Ny trend i nordisk novellekunst?

Kritikersalong om nordisk novellekunst ble avholdt torsdag 22. september på Litteraturhuset i Oslo. I panelet satt Lars Bukdahl, forfatter og litteraturkritiker i Weekendavisen (DK), og Kaja Schjerven Mollerin, stipendiat ved Universitetet i Oslo og litteratukritiker i Klassekampen. Ordstyrer var kritiker Astrid Fosvold. Etter en introduksjon hvor Astrid Fosvold presenterte de to kritikerne for forsamlingen, holdt Lars Bukdahl og Kaja Schjerven Mollerin hvert sitt innlegg om utviklingen av novellesjangeren i sine respektive hjemland.

Lars Bukdahl (LB): Det jeg skal si om danske noveller er dessverre ganske trist, siden novellen i Danmark IKKE er en nyskapende og dynamisk sjanger. Noveller er ofte ”mellombøker”, kanskje også bestillingsverk? Det finnes noen få, spektakulære unntakelser, men de kan telles på én hånd. I Norge finnes det heller ikke så mange novelleforfattere, dvs. forfattere som eksklusivt dyrker novellesjangeren. I Danmark så det en stund ut som Jan Sonnergaard ville bli en novelleforfatter, men, han hørte dessverre ikke på mine råd, og etter den tredje novellesamlingen kom han med en roman som var dårligere enn novellene. De siste årene har det vært få talentfulle novelledebuter. Men en som stikker seg positivt ut er Naja Marie Aidts Bavian, som hun jo også fikk Nordisk Råds litteraturpris for. Sammen med Radiator av Jan Sonnergaard, Katrine Marie Guldager og Helle Helle.

Foredraget kunne hatt tittelen ”Den danske novelles storhet og fall”. Det er to hovedretninger innen den danske novellekunsten: Den realistiske novelle og den fantastiske fortelling. Tradisjonen for fantastiske forteller starter selvsagt med H.C. Andersen. Den realistiske tradisjonen kan man føre tilbake til Herman Bangs naturalistiske noveller. Påvirkning fra den anglosaksiske psykologisk-realistiske tradisjon var sterk, men så kom Karen Blixen på 30-tallet. Hennes litterære samtid hadde vanskelig for å forholde seg til tekstene hennes. Den danske novellens gullalder kom på 60-tallet med den modernistiske novelle: Også her finner man den fantastiske Andersen og Kafka-inspirerte fortelling, parallelt med den den psykologiske tradisjon. Men begge retningene står i fare for å stivne i allegorier og symbolikk. Klaus Riefbjerg var mesteren, og han er ”still going strong” i sitt åttiende år. Dette ble novellens gjennombrudd i skandinavia – og sammen med det modernistiske dikt kom novellen inn på skolepensum og ble yndlingsfortolkningsobjekter. De korte tekstene passer så godt til 45 minutters undervisning.

Etter 60-tallet har man ikke sett fornyelse av novellesjangeren, i skolen leser man de gamle novellene om og om igjen. På 90-tallet er det de unge kvinnene som skriver de beste novellene: De skriver det jeg kaller ”firkantede” tekster: perfekt formede, små tekstfirkanter. Jeg vil ikke kalle dem minimalistiske, men kjølige, encyklopediske. Helle Helle skriver nedbarberte, taushetsfokuserte noveller, to novellesamlinger som blir mye lest. (Rester (1996) og Biler og dyr (2000) red.anm.)

Så, i 1997, kom Radiator av Jan Sonnergaard. Det var en vill, fresende, asosial realisme om proletariserede eksistenser og hallusinatoriske karakterer. Jeg tenkte: ”Nå må dette skape presedens” – men det har ikke skjedd. Den ble lest dumt og lansert dumt, som om det bare var sosial tragikk. Også de som etterlignet ham leste ham dumt, og skrev moralske og dumme stykker. De neste novellene til Sonnergaard ble dårligere og dårligere. Det intertekstuelle og raffinementet forsvant. Og siden har det ikke kommet mange spennende novellesamlinger – bare Bavian. Derimot florerer novelleklisjeene – de våte og poengterte scener fra familielivet … men Pia Juel er bra. Hun har utgitt to novellesamlinger, hun har et særegent univers; ironisk, poetisk, nær den angelsaksiske shortstory, som f eks Dorthy Parker. Så har vi også Katrine Marie Guldagers samling Köbenhavn; ”trafikkryssnoveller” hvor flere noveller flettes sammen i et slags romanunivers.

Men alt i alt: Om man skal ta temperaturen på danske noveller for tiden er det vanskelig bare å finne pasienten. Jeg er lei av noveller, ni av ti samlinger er ikke spennende. Men vi får ikke oppgi troen på at pasienten skal overleve … Det går jo bra i Norge!

Kaja Schjerven Mollerin (KSM): Da er vi heldigere i Norge, her er det ikke like trist. Novellen er en sterk begynnersjanger i Norge. Vi har debutanter som Ingvild Rishøy, Lars-Petter Sveen, Bjarte Breiteig. Mange av de mest anerkjente norske forfatterne er tilnærmet rene novellister eller dyrker novellen: Kjell Askildsen, Hans Herbjørnrud, Øystein Lønn, Ingvar Ambjørnsen. I norsk litterær offentlighet kommer novellen innimellom opp som tema, det ser ut til å gå i bølger. Mange har ment sjangeren er lite utfordra.

Spørsmålet for denne salongen var om det er noe på gang nå? Ser vi mer temperatur, absurde og dramatiske innslag osv.? I utgangspunktet trodde jeg ikke at dette kunne være en tendens, ikke som hovedretning i alle fall. For å forberede meg til i kveld, har jeg sett på det som er innkjøpt av kulturrådet av yngre forfattere. I norsk novellekunst er det vanlig å snakke om to tradisjoner; Askildsen-tradisjonen og Herbjørnsrud-tradisjonen. Om hvordan plassere de det har vært mest snakk om de siste åra? Navn som peker seg ut, er John-Erik Riley, Bjarte Breiteig, Johan Harstad, Gunnhild Øyehaug, Lars-Petter Sveen, Ingvild Rishøy, Mikkel Bugge og Edy Poppy.

Gjennom lesningen la jeg merke til at sjangerkonvensjonene ser ut til å være styrende for forfatterne. Mange forholder seg eksplisitt til hva en novelle skal være, og nesten alle har en ”hva er en novelle-novelle” f eks. Nicolai Houm. Også den siste teksten i Edy Poppys siste samling er slik, og sier noe sånt som: Alt jeg har sagt til nå har vært løgn, fra nå av skal jeg være sann. Er det sjangerens stebarnsyndrom, at man må minne seg selv på hva man er?

Jeg må si at det er stort mangfold hos de nye novellistene. Det er en del innslag av det absurde, fabulering og liknende. Men det er også mye tradisjonell psykologisk realisme – så det er en sterk tradisjon fortsatt. Det ser altså ut som det kun er innslag av absurdisme, det er ingen som gjennomført skriver i et fantastisk eller absurd univers. Men det finnes noen få unntak: Knuter av Gunnhild Øyehaug, f eks, som er absurd og humørfylt. Også Jon Erik Riley er mye mer eksperimentell i stilen. Det må sies av bildet endres noe om man tar med det som blir utgitt som ”fortellinger”: Da finner vi Ingeborg Arvola, Jon-Øistein Flink og Joakim Kjørsvik blant andre. Det virker som fortellinger regnes som en mer løssluppen sjanger.

Det ”absurde” blir fort en generisk betegnelse og inkluderer en del klassiske underliggjørende grep, uvante perspektiver og slikt. Harstad og Rishøy er realistiske og ligger tett på et muntlig hverdagsspråk, tett på folks hverdag. Tendensen er kanskje heller at det er en virkelighetshunger i disse novellene, en intens søken etter det autentiske. Det er en slags hyperrealisme: Man ser virkeligheten på så nært hold at den blir absurd. Det absurde er der primært for å vise noe i hverdagen. Det virker ikke som forfatterne primært er interessert i det fantastiske. Vi ser altså tilløp til det fantastiske – men det blir ikke så mye av det.

LB: Jeg gjenkjenner mye av det du sier. Jeg synes de norske noveller i hverdagsrom er gode, men forbeholdet mitt er at det er et snevert sjangerrom. Det handler mye om smertepunkter, konflikter, tap, sorg. Ingvild Rishøys tekster er fine, og hun har poetisk gehør, men det er også klaustrofobisk med all denne følsomheten. Herbjørnsrud åpner opp helt andre rom, og skaper en umiddelbar glede hos meg. Når det gjelder sjangeren, ser det ut som oppfatningen er at kortprosa ”skal” være eksperimentell, i større grad enn novellen. Sonnergaard valgte bevisst novellesjangeren, og hadde housemusikk som formmessig forelegg. Det var satiriske tekster. Som kritiker vil man bli overrumplet, og jeg savner polyfoni og intertekstualitet. Det fabulerende rom blir ofte svært abstrakt.

KSM: I Norge utgav Jan Kjærstad for en del år siden en artikkel hvor han beskyldte kritikerne for å lide av Askildsen-syndromet; de premierer bare den minimalistiske tekstene. Det virker jo utenkelig at Blixens Fantastiske fortellinger kunne vært utgitt idag. Men et spørsmål: Hva var galt med lesningene Sonnergaards noveller fikk?

LB: Idealet i den danske kritikk er å være kjedelig, naturalistisk, sette problemer under debatt. Eller psykologi. Ikke artisteri og fantasi. Helle Helle blir lest som psykologi – det er Hemningway-syndromet; isfjellteknikken. Ingen ser det humoristiske. Den største prosasuksessen i Danmark er Afrika-trilogien til en ung, avdød forfatter, jeg kaller det ”Research-fantasme”. I Danmark savner vi en Askildsen; det flerstemte.

KSM: Askildsen får gjennomgå med jevne mellomrom for den rungende tausheten i tekstene, og det oppstår en del myter om ham. For det skjer jo egentlig mye i tekstene hans, temperamentsforskyvninger – og han kan kanskje nærme seg absurdisme også?

Astrid Fosvold (AF): Hva er det å si om resepsjonen av Rishøy?

KSM: Rishøy trykker på de riktige knappene, og fremkaller en form for sentimentalitet. Tilsynelatende skriver hun et tilforlatelig hverdagsspråk, men det er jo egentlig stilisert. Det handler om folk det er lett å få sympati for. Samlingene hennes kan minne om Harstads Ambulanse. Kritikerne burde kanskje bruke mer tid på analyser av det håndverksmessige, hvordan hun skaper den effekten.

AF: Er det tillatt å være mer sentimental og følelsesmessig nå enn f eks på 80-tallet? Godtar vi mer av det nå enn før?

LB: At sentimentalitet er et fyord skyldes den søte formen for sentimentalitet, et riss av en skjebne osv. En liten konflikt mellom noen få mennesker. Den lekre og effektive medlidenheten. Før var jeg hardt imot følsomhet, men nå synes jeg det blir spennedne om det eksploderer. Men jeg har problemer med de små og inneklemte følelsene. Den lille tåren i øyet osv.

KSM: De fantastiske innslagene jeg har sett hos de ulike forfatterne er forresten ofte intellektualiserende, ikke følelsesbaserte og følelsesladede.

Spørsmål fra salen: Er norske forfattere fantasiløse og feige? De lever for godt, er besteborgerlige og skriver frøkenaktig. Hvor er de som lever og skriver grenseløst? Når kom det sist en novelle som forandret det norske samfnnet som ”De vergeløse” (Gabriel Scott 1939, red.anm)?

KSM: Kan man ha ambisjon om å endre samfunnet i dag? Finnes det slike forfattere idag? Jan Erik Vold prøver nok på det.

Samtale i salen: – Kanskje kan det komme noe nytt i kjølvannet av 22.juli? – Torborg Nederaas roman Av måneskinn… endret kanskje abortlovgivningen? – Kanskje er det i sakprosaen vi ser debattinnleggene i dagnes offentlighet. F eks. Om de papirløse i Norge.

LB: TV-serien The Wire er eksempel på noen som har den ambisjonen og taler inn i samtiden. Når vi er inne på sjangerblanding mellom skjønn- og sakprosa: Maja Lee Langvad har nylig utgitt bok som handler om at hun er adoptert. Hun viser at en kjølig form kan formidle sterke følelser. Uttrykket er hardt, og formessig nyskapende. Hun bruker blant annet spørreskjema. Det temaet kunne blitt grusomt klamt, men det unngår hun.

Avsluttende spørsmål fra salen: Finnes det noen etterfølger av Herbjørnsrud blant dagens unge forfattere?

KSM: Det er nok mange som er inspirert av ham, men ennå er det vel ingen jeg vil si si skriver som ham.

Referert av Merete Røsvik Granlund