Kritikersalong om årets bøker

Et kritikerpanel bestående av Eskil Skjeldal (Vårt Land), Margunn Vikingstad (Dag og Tid) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert for å gi sine helt personlige vurderinger av årets litterære høydepunkter.
Ordstyrer Knut Hoem innledet med å si at denne type kritikersalong bør bli en ny førjulstradisjon i regi av Norsk kritikerlags seksjon for litteratur. Hoem påpekte behovet for en metakritisk oppsummering av bokåret:

- Fikk de riktige bøker vår oppmerksomhet? Var det noen som forble usynlige? Har kritikken fortsatt påvirkningskraft? Hvem er årets opplagte Kritikerprisvinner?

Kveldens første svar på disse spørsmålene kom fra anmelder Margunn Vikingstad. Hun fremhevet Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Monstermenneske (Oktober) som en av årets allermest vellykkede romaner. Vikingstad la vekt på at Monstermenneske er en original utviklingsroman; den er trist, rar, og ikke minst morsom, men frem for alt veldig formbevisst. Hovedpersonens utvikling fra ”monster” til skrivende ”menneske” avspeiles også språklig. Tette dialoger og original bruk av presens og frampek var noe av det Vikingstad likte best. I tillegg finnes det hos Skomsvold en avansert etisk refleksjon rundt skillet mellom fiksjon og fakta.
En annen av Vikingstads favoritter var Lars Amund Vaages roman Syngja (Oktober). I likhet med Skomsvold finnes det her et tydelig grep for å fiksjonalisere et selvbiografisk materiale. Historien om en sykdom transcenderes og blir til en mer allmennmenneskelig problemstilling. Også hos Vaage er det snakk om en kunstnerroman, en historie om tilblivelse, som åpent blander fakta og fiksjon. Vikingstad la vekt på at Vaage skriver et fremragende nynorsk, og romanen viser, i kraft av å være så god litterært, hvor viktig det er å ha litteratur som prøver å forstå en som ikke lar seg forstå.
- Vaage er følsom og skeptisk på samme tid, poetisk spørrende.
I tillegg til Vaage og Skomsvold ville Vikingstad fremheve Trude Marsteins Hjem til meg (Gyldendal) og Vigdis Hjorths Leve posthornet! (Cappelen Damm) som to av årets store romaner. Hos Marstein fant Vikingstad en ny type empati som hever utpenslingen av utroskap opp til en problematisering av menneskets evige trang til ønske seg til et annet sted. I likhet med Dag Solstad er Trude Marstein opptatt av – og dyktig til å skildre – de ubekvemme situasjoner mellom mennesker. Vigdis Hjorth på sin side har skrevet en subtil bok som viser at litteratur kan være politisk på mange, ganske direkte og i tillegg overraskende originale måter.
Til slutt minnet Vikingstad salen om årets lyrikkutgivelser. Hun mente at Cecilie Løveids Brageprisnominerte diktsamling Flytterester (Kolon) var særlig bemerkelsesverdig.
Ordet gikk deretter til Eskil Skjeldal som hadde funnet en rød tråd i de fire romaner han ville fremheve: Menneskets sårbarhet i en stadig veksling mellom makt og avmakt blir en slags litterær motor. I likhet med Vikingstad var Skjeldal begeistret for Skomsvolds roman Monstermenneske. Her blir det litterære prosjektet et frigjøring- og identitetsprosjekt: Det nye selvet blir – også bokstavelig – til sammen med romanen. Skjeldal imøtegikk den megalomani-kritikk som har vært rettet mot Skomsvold og f.eks. Karl Ove Knausgård.
- Det handler ikke om allmakt, men om å undersøke hva det vil si å være i en annen størrelses makt, om det nå er en far eller en sykdom, og hvordan man befrir seg fra en slik overmakt.
I Vigdis Hjorths Leve posthornet! så Skjeldal et lignende begjær etter å leve et mer sannferdig liv. For hovedpersonen, som lever et uegentlig liv, på siden av seg selv, med et språk som har tatt kontroll over henne, blir postbudene et symbol på kampen for frihet og frem for alt retten til å tro på noe.
- Hjorth skriver eksistensialisme i romanform.
Rønnaug Kleivas selvbiografiske reiseroman Armenia, Albania, Argentina (Samlaget) er for Skjeldal en lignende identitetsroman, og den er av høy klasse. Kleiva tematiserer dessuten kvinnelig aldring på veldig modig måte.
Til slutt fremhevet Eskil Skjeldal Jan Roar Leikvolls roman Bovara (Samlaget) som et svært vellykket eksempel på at sårbarhets-tematikken også kan behandles radikalt annerledes. Hos Leikvoll fremstilles mennesket med sin dyriske sårbarhet. Det slår ut i vold og sadisme. At Leikvoll beskriver grusomheter i det vakreste nynorsk virker, ifølge Skjeldal, destabiliserende for leseren.
Kveldens siste panelinnlegg kom fra Bernhard Ellefsen. Han trakk fram Leve posthornet! som et bevis på at Vigdis Hjorth er på høyden av sin karriere akkurat nå. Dag Solstad-tradisjonen fyller mye i denne romanen, også intertekstuelt, bl.a. kan hele romanen leses som en Arild Asnes-speiling. I forvaltningens tidsalder er det, ifølge Ellefsen, betegnende at et konkret Arbeiderparti-landsmøte blir sentrum for begivenhetene i en politisk roman. Spørsmålet er likevel om nyliberalismekritikken og kampen mot et direktiv kan bære som politisk innhold. Men Hjorth har uansett skrevet en subtil roman med mange lag.
Ellefsen fremhevet også Geir Gulliksens Bøyde knær (Aschehoug) som en roman skrevet med stor ”menneskevarhet”. Romanen kan ses som en videreføring av Gulliksens avdekning av nyliberalismens problematiske inngripen i intimsfæren.
Ellefsen mente også at årets Per Petterson roman Jeg nekter (Oktober) var av klassisk Petterson-format, og dermed litteratur på høyeste nivå. Kritikken har vært delt rundt det eksperimenterende fortellergrepet i romanen, men for Ellefsen har ikke det endret ved Pettersons evne til å skrive universelt om en bestemt type maskulinitet.
- Jeg savner ikke sykdommer eller meta-refleksjoner over forfatteren Per Petterson, bemerket Ellefsen med ironisk brodd mot de romaner som hadde blitt rost tidligere på kvelden.
Etterpå var det åpen diskusjon med innspill fra salen.
Helt til slutt ble de tre i panel bedt om gi hver sitt bud på en vinner av Kritikerprisen:
Eskil Skjeldal: – Kjersti A. Skomsvold
Bernhard Ellefsen: – Vigdis Hjorth
Margunn Vikingstad: – Kjersti A. Skomsvold
Salongen ble gjennomført med støtte fra Norsk kulturråd og Fritt Ord.