Kritikersalong om bruken av musikk i Operaen

Rapport ved Torkil Baden.

Størst oppmerksomhet fikk Stefan Herheim, som hadde kommet opp ens ærend fra København der han arbeider med Alban Bergs opera Lulu. Flere i publikum hadde sett hans kritikerprisbelønte Parsifal i Bayreuth og enda flere hans Tannhäuser i Oslo. «Mitt manuskript er ikke teksten i operaen, men partituret,» understreket en engasjert Herheim.

Operasjef og regissør Paul Curran mente at «opera er musikkteater, og musikken kommer først.» Han ville ikke påta seg å «representere» et verk i sine oppsetninger men å «tolke» det og også å risikere å mislykkes.

Koreografen Sølvi Edvardsen hadde erfart at hun kunne forholde seg til musikken på ulike måter. Dansen kan følge musikken på en forutsigelig og kjedelig måte. Om den aktuelle oppsetningen av Jo Strømgren til Vivaldis Årstidene mente hun at den kontrasterte musikken. Selv syntes hun at en tredje vei, «dialog» med musikken, var mest fruktbar.

En annen faktor i forholdet mellom sceneproduksjonen og musikk er dirigenten. Både Edvardsen, Herheim og Curran hadde opplevd stor avstand mellom dirigentens tolkning og slik de ville realisere musikken, ikke minst i tempo.

Fjerde innleder var kritiker Mona Levin som mente at Jo Strømgren viste et detaljrikt og intimt forhold til Vivaldi i Årstidene og lot dansen springe ut av musikken.

Den to timer lange panelsamtalen og innspillene fra publikum dreide seg bl.a. om operaregi og dens plassering i eldre eller nyere tid, om musikkens flertydighet, om musikalsk form i forhold til koreografisk form, om en oppsetning som et speilbilde eller vrengebilde av musikken, og om publikums dannelsesnivå og beredskap overfor verket.

Opplegget var ved Annette Mürer, Torkil Baden og Anne Merethe Prinos fra Kritikerlaget og Maria af Klinteberg Herresthal fra DNO&B og med støtte fra Fritt Ord. Torkil Baden var ordstyrer.

Bildet:Fra venstre: Stefan Herheim, Paul Curran, Mona Levin, Sølvi Edvardsen og (stående) Torkil Baden. Foto: Liv Baden