Kritikersalong om scenekunstkritikk

Under debatten kom det også en del innspill fra salen. Kritikersalongen inngikk i et todagers seminar om det frie scenekunstfeltet, og et publikum på ca. 40 var møtt frem denne formiddagen. Problemstillingen var følgende: «Det at pressen skriver om fri scenekunst, kan ses på som et tegn på profesjonalisering av feltet. Hva kjennetegner dagens scenekunstkritikk og bør det være en dialog mellom scenekunstmiljøet og kritikere? Hvilket ansvar har utøverne selv for presse- og kritikerrelasjoner?»

Vi bringer her de tre innledernes notater.

Frida Gullestad: Hvordan komme på trykk

Frida Gullestad er journalist og kritiker, og skriver frilans for Aftenposten og Adresseavisen.

Avisenes prioritering av friteaterfeltet:
Aftenposten:
Er en nasjonal aktør som opererer regionalt og som dermed er lett å forutsi: Fra Trondheim vil de anmelde de største stykkene på Trøndelag teater. Friteaterfeltet vil kun unntaksvis nå inn i Aftenposten, avhengig av om
- Aktørene tidligere har vist at de er på nasjonalt nivå
- Stykket har nyhetsverdi, som at det kommer til å lede til debatt, er en urpremière, skal turnere nasjonalt etc.
Adresseavisen:
Adresseavisens prioritering av friteaterfeltet er avhengig av flere faktorer som forandrer seg over tid:
Kulturbilagets sideantall: Etter finanskrisen er kulturbilaget sterkt redusert i størrelse. Det betyr at færre sider skal fylles hver dag og at konkurransen blir større om å nå inn.
Finanskrisen har dessuten gjort et sterkt innhogg i frilansbudsjettet: Anmeldelser av friteaterfeltet skrives av faste frilansere som er avhengig av å få oppdrag og lønn fra en redusert pott.
Den sittende kulturredaktørens interesse og kjennskap til feltet – som dere får bedømme selv.
Besøkstall: Avisen har tatt på seg et visst samfunnsansvar for å dekke kulturell aktivitet i byen, men er besøkstallet for lavt, er det fare for at sjangeren betraktes som valgfritt krydder og ikke noe som MÅ dekkes.
Feltets evne til å melde inn sine egne produksjoner.

Det finnes minst fire måter å komme på trykk i Adresseavisen: Utguideoppføring, Utguidesak/toppnotis, forhåndssak på kultursidene og anmeldelse.

Den første kan alle få – den andre nesten alle, om du har et godt bilde og et kort tabloid poeng. Forhåndssaken er avhengig av:
- Kvalitet – bra aktører som tidligere har levert eller et stykke man vet er bra/spennende. Internasjonal kvalitet invitert til byen.
- Tabloid poeng: sex, nakenhet, fyll, mord, blod
- Personfokus (eks. Kate Pendry forteller om da hun ble misbrukt som barn)
- Aktualitet: Teaterstykker som genererer sin egen debatt kommer lettere på trykk
- Et interessant konsept – kombinert med kvalitet
- Nyhetsverdi lokalt: med hensyn til aktører (for eksempel nye samarbeid, for eksempel mellom Cirka teater og luftforsvarets musikkorps i «Verkstøy» eller mellom teaterfolk og Midgard Media Lab i «Verion«) eller folk (Lisa Lie har gjort suksess nasjonalt, gjør et nytt stykke i Trondheim – eller nye typer oppdrag – for eksempel når Nora Evensen drar til midtvesten med en utvandrermusikal).

Anmeldelsen er avhengig av noen av de samme kriteriene:
Trøndelag teater anmeldes – fordi de er størst og har mest publikum og statsstøtte. Nesten alt fra Nord-Trøndelag Teater og Riksteateret. Deretter oppsetninger på Teaterhuset Avant Garden som er prioritert fra teaterets side: alle internasjonale satsninger, alle gjestespill i samarbeid med Trøndelag teater, oppsetninger fra aktører man vet leverer kvalitet eller konsepter som er nye og interessante. Utenfor institusjonene prioriteres lokale aktører man vet leverer kvalitet og som dessuten er flinke til å selge seg selv inn med interessante konsepter.
Amatørfeltet: Studentersamfundets Interne Teater (SIT) prioriteres ofte. Dessuten prioriteres noen håndplukkede revyer og skoleforestillinger basert på tidligere erfaring.
Generelt: Dans prioriteres lavt mht anmeldelser – og det er man klar over internt.

Mht anmeldelse er det viktig å tenke på når den skal på trykk og hvor lang tid anmelderen får på å skrive. Deadline er klokken ti på kvelden. Begynner forestillingen klokken seks blir det anmeldelse neste dag. Sju, mest sannsynlig. Åtte, mest sannsynlig ikke. En anmeldelse neste dag kan være en fordel for stykket – som på den måten får mer omtale. I informasjonen til anmelderen: skriv alltid hvor lang forestillingen er i timer og minutter – deadline skal alltid settes.

IdaLou Larsen: Kunstnere og tilskuere som kritikken «glemmer»

IdaLou Larsen er kritiker i Klassekampen, driver sitt eget nettsted www.idalou.no og er dessuten medlem av arbeidsutvalget til seksjon for teater, musikk og dans i Norsk kritikerlag.

1) Kunstnerne som kritikerne glemmer: De frie gruppene

Jeg har vært på en rekke seminarer om kritikere og det frie feltet. Jeg mener at man ikke har noen plikt til å anmelde noe som helst. De ikke-institusjonelle gruppene blir sjelden anmeldt, noe som kun er til irritasjon for avisene når det skjer noe ekstraordinært, en skandale, som for eksempel Vinge/Müllers Vildanden eller Julian Blaues prosjekt på Black Box nå nylig.

Det er stor forskjell på dagspressen og ulike ukeaviser/tidsskrifter som Klassekampen eller Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Tidsskriftene har ikke like stort press på seg i forhold til deadline, men det har dagsavisene. Avisene har også et press på seg med tanke på disposisjon og prioritering. Det handler om avisenes trange økonomi, og kritikernes arbeidsvilkår: den vanvittige kampen med tiden – og plassen.

Norsk teater er institusjonenes teater, av kulturhistoriske årsaker. Fri/ikke-institusjonell scenekunst er en annen form enn den tradisjonelle. I starten var det et opprør mot institusjonene, «tekstteater» var et fyord. Dette har forandret seg. Holdningen til de frie gruppene har bedret seg med årene. De frie gruppene var av og til litt for interne før. I dag er det spennende og positivt utfordrende. På 80-tallet måtte jeg ofte erkjenne at jeg ikke skjønte noen ting, og hadde inntrykk av at de medvirkende bare snakket til og med hverandre. De frie gruppene har blitt flinkere enn før og åpnet seg mer. Jeg er skuffet over dagens avisers interesse for det frie feltet, det vil si alt som foregår utenfor institusjonene. Det samme gjelder norske elektroniske mediers manglende interesse for seriøs journalistikk.
De frie gruppene kom for alvor på 1970-tallet i protest, og var vanskelig for kritikere å forholde seg til da, og er det delvis fremdeles. Avisene har lettere for å forholde seg til de store av de frie gruppene som blir tatt inn i varmen på institusjonsteatrene, for eksempel Jo Strømgren.

Hvilke krav stiller redaktørene til anmeldere? Skal de være teatervitere eller journalister? Avisene foretrekker kritikere med journalistisk bakgrunn, de vil helst ikke ha teatervitere fordi de skriver for komplisert.

Så hva skal en kritikk være? Hvem skal lese den? Selv skriver jeg først og fremst for publikum. Først etter å ha sett en forestilling er det spennende å lese hva andre synes om den.

2) Tilskuerne som kritikerne glemmer: Barna

4. mars hadde Riksteatret premiere på vårens barneforestilling, dukketeateroppsetningen Ali Baba og de førti røverne, som fram til 30. mai skal spilles for barn over hele landet. Til tross for at dramatiseringen er ved selveste Agnar Mykle – aktuell også gjennom Riksteatrets satsing på Sangen om den røde rubin – var det bare to riksdekkende aviser som fant det bryet verdt å anmelde forestillingen: Dagbladet og Vårt Land. Av de øvrige ble den forbigått i taushet. Til og med Aftenposten, som tidligere alltid omtalte i alle fall Oslo-institusjonenes barnetilbud, glimret med sitt fravær.

Avisene gir gjerne spalteplass til innlegg som etterlyser et større engasjement i kultur forbarn og unge, men viser selv minimal interesse for feltet.
Ingen medier har for eksempel giddet å evaluere, enn si vurdere innholdet i Den kulturelle skolesekken, enda det er det mest revolusjonerende som er skjedd her hjemme når det gjelder kunst og kulturtilbud til ikke-voksne.

I 1975 nedsatte Norsk kulturråd et barneteaterutvalg, som la fram sin innstilling året etter. Takket være Skolesekken er ett av Barneteaterutvalgets krav omtrent innfridd, nemlig at « alle barn skal få oppleve teater, derfor skal det være gratis». I dag kan nesten alle landets 590 000 grunnskoleelever se en forestilling i året. Barneteater blir likevel ikke sett på som like interessant som voksenteater av norsk presse.

Men de større institusjonsteatrene oppfyller fremdeles ikke utvalgets ønske om at barneteatrets form «skal være intimteatrets, kontakten mellom skuespillere og publikum så nær som mulig», og ingen har tatt innover seg anbefalingen om at «barneteatrets målsetting (skal) diskuteres kontinuerlig, uten frykt for å ta opp politiske og samfunnsmessige perspektiver».

Knappe ti år etter at Barneteaterutvalget hadde avgitt sin innstilling, fikk Teaterutvalget av 1986 blant annet beskjed om å «vurdere teater- og operatilbodet for barn og ungdom, og gjere framlegg om tiltak som kan styrkje tilbodet og stimulere bruken av tilbodet». Resultatet ble en vel 50-siders lang, meget grundig – og fremdeles aktuell – «utredning om barne- og ungdomsteater i Norge».

Allerede for 25 år siden var mediene påfallende lite opptatt av å gi en seriøs vurdering av tilbudet: «(…)Norsk barne-og ungdomsteaters svake stilling forplanter seg videre i form av en beskjeden plass i media. (…) Barne-og ungdomsteater, og da særlig barneteater, anmeldes ikke alltid med samme ambisjon og grundighet som teater for voksne», skriver utvalget, som også påpeker at «de frie gruppene har funnet en nisje i det «vakuum» de statsstøttede teatrene var i ferd med å skape for barne- og ungdomsteater. (…) Teater som tar opp barns hverdag og mer generelle samfunnsproblem, har vi registrert i liten grad i (institusjonsteatrenes) repertoar. Det som preger tema i de frie gruppenes barneteaterrepertoar, er at de tar opp barns hverdag og problemer, samt mer generelle samfunnsproblem vinklet ut fra barns synsvinkel.»

I det hele tatt har innføringen av Den kulturelle skolesekken vakt unison begeistring, og lite eller ingen debatt. Rart i grunnen, for er det nå så sikkert at kunstopplevelser egner seg til å bli obligatorisk pensum? Det skal bli spennende å se om dagens grunnskoleelever, som vil ha sett minst en scenekunstforestilling hvert år, også kommer til å være ivrige teater/scenekunstbrukere når de en gang blir voksne.

Jeg skal villig innrømme at jeg var skeptisk til ordningen da den ble innført. Jeg fryktet at forestillinger i skoletiden der alle pent må delta, lett vil kunne få preg av kjedelig pensum, ikke minst fordi lokalene, ofte skolenes gymsaler, slett ikke er særlig godt egnet som teaterlokaler. Jeg har selv opplevd at kunstnerisk fullverdige forestillinger under slike forhold er blitt desiderte nedturer, og den fysiske rastløsheten hos mange av de ikke-voksne publikummerne har styrket meg i min overbevisning om at barn er like forskjellige som voksne. Derfor er det i bunn og grunn urealistisk å tro at en og samme forestilling skal kunne more, engasjere, fengsle, underholde, gripe – stryk det som ikke passer – rundt 40 ulike unger. Det er absolutt fare for at de som ikke morer seg, bestemmer seg for å sky teater som pesten når de selv kan velge fritidstilbud.

De frie gruppene har betydd mye for utviklingen av teater for barn. Der har de funnet en nisje i institusjonsteatrene sitt fravær. I dag får nesten alle barn cirka én forestilling i året gjennom den kulturelle skolesekken. 40% er danseforestillinger. Dans nesten mest populært blant barna.

Litt foruroligende er det også når staten i Kulturell skulesekk for framtida slår fast at «det er stor trong for nye scenekunstproduksjonar som held eit høgt kvalitetsnivå og som er nyskapande, ikkje minst ved at dei utfordrar elevane sine førestillingar om kunst (min utheving)».

Jon Refsdal Moe: Kritikk og distanse

Jon Refsdal Moe er teatersjef på Black Box Teater, tidligere anmelder i Morgenbladet.

Jeg kjenner feltet fra begge sider. Har vært kritiker i ti år. Like opptatt av kritikk som av kunst. Hvis ikke mer. Opptatt av kunsten som en begynnelse, en generator for tenking.

Black Box Teater har fått mange anmeldelser denne sesongen. Men media har ingen plikt til å anmelde forestillinger. Jeg har valgt å kalle dette innlegget Kritikk og distanse. Og da er jo det meste sagt. På den ene siden kan man jo kalle kritikken ganske distant for oss som arbeider i og omkring det frie scenekunstfeltet. Den er på grensen til fraværende.

Men sånn skal det kanskje være: jeg ser ingen grunn til å påberope meg en moralsk rett til offentlig oppmerksomhet. I den grad man selv insisterer på at det man gjør er viktig, bidrar man utelukkende til å bekrefte sin uviktighet.

Skal forsøke å besvare følgende spørsmål, litt hulter til bulter:
1) Hva kjennetegner dagens scenekunstkritikk og bør det være en dialog mellom scenekunstmiljøet og kritikere?
2) Hvilket ansvar har utøverne selv for presse og kritikerrelasjoner?
3) Er kritikken noe vi som teatre kun ser i markedsføringssammenheng?
4) Er det en sammenheng mellom scenisk uttrykk og tekstlig kritikk?
5) Trenger vi kritikerne?

1) Hva kjennetegner dagens scenekunstkritikk?
Den norske scenekunstkritikken er ikke ambisiøs nok, og ligger litt lavt. Jeg har ikke tenkt å diagnostisere det norske kritiske landskapet. Jeg anser det ikke som min oppgave som teatersjef. Men når jeg likevel sitter her, og har mye mer erfaring som kritiker enn teatersjef – kan jeg vel si noe allikevel: Den norske scenekunstkritikken – og takk for at vi har den – er ikke ambisiøs nok. Den nøyer seg i alt for stor grad med å beskrive kunsten. Det er en utbredt misforståelse i norsk kulturliv at kritikken skal dreie seg om kunst. At den skal fange inn, handle om, beskrive og bedømme kunsten. Det er da en drit kjedelig jobb å velge seg. Hvis du er mer interessert i kunst enn i kritikk, så velg kunsten. Lag kunst. Med en ambisiøs kritikk mener jeg kritikk som tar seg selv som utgangspunkt, som benytter de unike mulighetene kritikkmediet gir – til tenkning, skriving og refleksjon. Kritikk altså som litteratur, som en epistemeform: en måte å orientere seg i verden på.

Da begynner du forhåpentligvis å skrive interessante tekster, tekster som er interessante i seg selv – og som igjen kan generere interesse for den kunsten du skriver om. Dette er ikke et teoretisk utgangspunkt: men det er noe jeg har lært i praksis, som kritiker av fri scenekunst. Hvordan legitimere at du skriver om en forestilling som få mennesker har sett, og enda færre vil se. Skriv en tekst som er verdt å lese også for de som ikke vil se kunsten!
Det at kritikken skal fange inn, handle om, beskrive og bedømme kunsten, blir veldig kjedelig for kritikeren. Man bør skrive tekster som er interessante ut fra hvem man er i dialog med. Må bare gi opp å beskrive kunsten.

3) Er kritikken noe vi som teatre kun ser i markedsføringssammenheng?
Selvsagt er kritikken gull verdt for oss markedsføringsmessig – som en synliggjøring av hva vi holder på med. Og vi ser at i de tilfeller vi får kritikk den første uken av en spilleperiode har vi alltid fulle hus, og rift om billettene. Det er fint. Men om teatrene utelukkende skulle beskjeftige seg med kritikk som et markedsføringsanliggende, ville vi ikke gjøre jobben vår. Dette leder oss over på spørsmål 2:

2) I hvilke grad har utøver ansvar?
Teatrene har en markedsføringsavdeling som holder kontakten med kritikere oppe. Det skal de fortsette med. Men jeg mener at kunstinstitusjonene likevel bør ta ansvar for kritikken på et langt mer omfattende nivå. Og selvsagt tråkker vi inn i et minefelt her, hva angår habilitet og objektivitet. Jeg mener ikke at kunstinstitusjonene skal produsere sine egne anmeldelser, men bidra til å løfte kritikken opp på et nivå der det slutter å handle om dokumentasjon og brukerveiledning. At også kunstnere og kunstinstitusjoner blir mer ambisiøse hva angår den tekstproduksjon som skjer i dialog med feltet.
Også på å kommunisere sine egne kritiske strategier – kritiske poenger: hva de vil, hva de vil oppnå. Hvorfor de holder på.

4) Sammenheng mellom scenisk uttrykk og tekstlig kritikk?
Selvfølgelig: De er to sider av samme sak, eller kanskje to ender av samme tråd – to forskjellige måter å konsipere det samme på, to uttrykk – produsert i hvert sitt medium – for den samme erfaringen. Først var det nesten bare litteraturkritikk, og det er en stadig utbredt floskel i kulturjournalistikken – at litteraturen egnet seg bedre til å opprette en slik diskurs, fordi begge deler var tekstlige medier.

Det er bare tull. Det er kanskje mer utfordrende – kanskje det dyrker distansen mer. Men det gjør det også mer interessant. Kunstkritikk.no var et eksempel på det. Bidro til å omdefinere det kritiske landskapet i Norge – rett og slett ved å fokusere mer på kritikken enn på kunsten, mer på kritiske strategier enn på kunstneriske sjangerbestemmelser. Nå forandret: mer billedkunst. Journalistikk. Det er synd. Vi kunne trengt noe tilsvarende i scenekunsten.

1b) Bør det være en dialog mellom scenekunstmiljøet og kritikerne?
Nei. Egentlig ikke. Distansen. Jeg fikk høre da jeg var kritiker at jeg burde komme meg ut på gulvet. Forstå prosessene bak verket. Hvorfor det? Kritikeren må dyrke sin egen autonomi. Det er også en can of worms. Distanse.

5) Trenger vi kritikerne?
Trenger vi kunst? Sannsynligvis ikke. Men livet hadde blitt kjedeligere. Og når kunsten er der, er den kritiske refleksjonen allerede satt i gang.

Salongen var støttet av Norsk Kulturråd og Institusjonen Fritt Ord.

Ingressbildet: IdaLou Larsen, Frida Gullestad og Jon Refsdal Moe.