Provokasjonen Odd Nerdrum

Lena Lingren introduserte innlederne og temaet ”provokasjonen Odd Nerdum”. Hun var spent på om debatten kunne skille fakta og fiksjon i Nerdrums kunstnerskap, og om det var mulig å få en saklig vurdering av hvor negativ resepsjonen av Nerdrum egentlig har vært.

Caroline Ugelstad mente resepsjonen av Nerdrum har vært overraskende negativ helt siden debututstillingen i 1967 og listet opp sitater som ”Nerdrum er i utakt med en vesentlig utvikling i norsk kunst” og at han ”hopper bukk over kunstnerisk erkjennelse”. Perioden er kjent for en gryende modernisme, og Nerdrum ble ansett for antimodernist som i følge en kritiker ”kommer med sin brune maling” hvorpå han spør om ”dette i det hele tatt er gyldig som kunst.” For Ugelstad er det en interessant resepsjonshistorie knyttet til Nerdrum, særlig hvordan kritikere møtte hans uortodokse persona.

Ugelstad mente denne selviscenesettelsen har vært sentral hele tiden – en iscenesettelse der bevisst provokasjon har stått sentralt. På tross av en tilbakeskuende tendens har Nerdrum på ulike tidspunkt også ”truffet noe av sin tid”. Visse politiske sympatier kan spores på 70-tallet da han utforsket sosialrealistiske temaer omkring seksuell frigjøring, prostitusjon og fattigdom. Men i en tid da kollektivet sto sterkest i kunsten, ble Nerdrum oppfattet som for individorientert.

Da han deltok på høstutstillingen på syttitallet, ble han omtalt som ”en dårlig tegner”, men han fortsatte å gjøre høstutstillingen til sin egen arena. 80-tallet passet Nerdrum bedre, det var da han fikk sitt gjennombrudd og internasjonale støttespillere. Dette var en tid som ”gjenfant et tapt maleri” både i form og i kunstnerens mytologiserte aura. Det ble også gjort seriøse studier på slutten av tiåret og han fikk seriøse støttespillere. I 1998 fikk han endelig en edruelig og anerkjennende ramme i Astrup Fearnleys separatutstilling, hvorpå han skygget banen. Kritikken har imidlertid fortsatt, og Ugelstad mener det hele har fått et komisk skjær; forfølgelsen er en konstruksjon der han selv inviterer til mangel på forståelse. Hele hans persona er lagt opp etter denne kunstneriske ageringen. ”Men er det så farlig å være posør i 2011” spurte Ugelstad – hun mente både Nerdrums provokasjon og kritikerne som lar seg provosere, er i ferd med å ri inn i solnedgangen.

Stig Andersen mente Nerdrum erklærte seg som kitschkunstner i forbindelse med en seremoni i 1993 der Josef Grimeland fikk St Olavs orden. Nerdrum og flere vesentlige kunstnere var invitert til seremonien. ”Så dukket plutselig Cowboy-Laila opp” – det viste seg at Nerdrum hadde gjort avtale med henne i forbindelse med en felles opptreden på TV. Nerdrum sa til gjestene at ”de en dag vil se sannheten som lå begravd i den folkelige sjel”. Andersen satte dette i forbindelse med Nerdrums studieopphold hos den tyske kunstneren Josef Beuys som nettopp dyrket en form for mystisk folkekunst. Nerdrum opphøyet seg selv til profetisk forkjemper og ”sannsiger” og produserte fra da av sentimental kitsch for å innynde seg massen.

Det er i tillegg en gjennomgående ubehagelig, mystisk og slørete atmosfære hos Nerdrum særlig inspirert av Rudolf Steiner og Emmanuel Swedenborg mf.l, strømminger som har tilsnitt av totalitær tankegang. Det antydes ”pust fra Arcadia”, og i bildene fra Nevlunghavn og ”Drittskjær” overgår han seg selv ved å vise bæsjende kvinner og kjønnsorganer i noe som bare er frastøtende produkter fra en underholdningskunstner. Andersen påpekte at Nerdrum ikke har den store støtten i utlandet som det påstås. ”The Nerdrum Institute” befinner seg i Odalen og er anført av blant andre Allis Helleland – diskvalifisert for hennes innkjøp av nærmest ubegripelig dårlig kunst til Nasjonalgalleriet – og deres påstand om at Nerdrum skal være forfulgt er ren innbilning. Til slutt siterte Andersen en proklamasjon han selv hadde hørt fra Nerdrum: ”Jeg er det lysende mirakel, men det skjønner dere først når jeg ikke er her”. Til det kunne man bare spørre som Josef Grimeland: ”Er Nerdrum en villfaren”?

Lars Toft-Eriksen var i tvil om premissene for debatten var relevante og usikker på sin rolle i den. ”Debatten har rast i 50 år og det er på tide å nullstille Nerdrums kunstnerskap” mente Eriksen. Han ville heller se Nerdrum ut i fra helhetlige kunsthistoriske kontekster og så ikke lenger på han som noen provokasjon eller trussel. For Eriksen var den kontekstuelle linjen en måte å forstå kunstnerskapet på, et kunstnerskap der Nerdrum fremstilles som våpendrager mot modernismen. I virkeligheten hadde modernismen aldri noe hegemoni i norsk kunstliv, tvert i mot, det var det flere stilromantiske utstillinger på Kunstnernes hus på sekstitallet, med malere som Frans Widerberg, Svein Strand og Jan Valentin Sæter. Vi ser et pluralistisk bilde med flere utøvere, der Nerdrum inngår, som helt siden etterkrigstiden har vent seg mot en klassisk maleritradisjon.

Dag Solhjell: Kitsch og rettssikkerhet

I tidsskriftet Samtiden nr. 2 – 1990 har idéhistorikeren professor Jan-Erik Ebbestad Hansen en artikkel der han oppsummerer Odd Nerdrums forhold till norsk kunstkritikk.
Han skriver her bl.a. at: Gjennom hele karrieren som maler er han blitt møtt med en påfallende negativitet fra det norske kritikerlaugets side. Han har vært, og er fremdeles, norsk kunstkritikks Prügelknabe. Den negative kritikken av maleriene ”dreide seg om å frakjenne dem kunstnerisk verdi”, og Ebbestad Hansen betegner dem som autoritære og fanatiske. Videre sier han at et fellestrekk var intensiteten i de negative karakteristikkene. Det var som regel tale om å ”ta fyren” en gang for alle. Antydninger til åpenhet, dispensasjoner, usikkerhet, avventende velvilje etc. var i påfallende grad fraværende.

Går vi in på enkelanmeldelser hvor positiv kritikk forekommer, er det ofte slik at de anerkjennende formuleringene blir undergravd av reservasjoner og innvendinger, slik at helhetsinntrykket blir negativt.

Blant formuleringer i kritikkene kan siteres
- Lettvint illustrasjonskunst
- Sentimentalt og til tider utillatelig banalt innhold
- Enormt smøreri
- Ufattelig banalitet

Om hvorfor de som besøker en utstilling med blant annet “Mordet på Andreas Baader” og “Flyktninger på havet”, konkluderer en kritiker i Aftenposten: ”Det er et problem som sannsynligvis henhører under sosial-psykologien”. Her uttrykkes det også forakt for Nerdrums publikum. (Erik Egeland, Aftenposten)

Én kritiker ser Nerdrum som representant for ”en kulturell tretthet som tyder på oppløsning og kaos, og med babelsk formspråklig forvirring”, og som ”en arrogant posør som spiller en rolle for seg selv foran speilet”. Om “Mordet på Andreas Baader” skriver han: ”dette groteske sammensurium om gamle mestere og moderne automatpistol. Skal man gråte over motiver eller le høyt av den ufrivillige komikk som her blir servert”. (Johan Fredrik Michelet, VG)

En annen skriver: ”Å fremstille seg selv så selvopptatt, så latterlig oppblås og poserende, må skyldes dette psykologiske blindpunkt. … Slike synder fra det subjektive sumplandskap bør han reservere fra vennekretsen. (Paul Grøtvedt, Morgenbladet)

En tredje: ”I beste fall er det torgpynt, mye av det som vises. I verste en dekadent og isolert forherligelse av mennesket som er seg selv nok, og som vi – historisk sett – vet kan føre til hva som helst, om anledningen byr seg.” (Olav Egil Aune, Vårt Land)

En av de sitert foran mener at bildene er preget av ”et hat til all fornuft og sivilisasjon som ville ha fått en Göring til å bli varm om hjertet”. (Paul Grøtvedt, Verdens gang, i en anmeldelse av Jan Åke Pettersons bok Odd Nerdrum fra 1988) Med denne nazisme-tesen skriver Ebbestad Hansen at vi trolig er ”ved veis ende i norsk kunstkritikks mistenkeliggjøring av Odd Nerdrums kunst”. Men da hadde han ikke regnet med Stig Andersen.

I sin kronikk i Aftenposten fredag 19. juni leverer Stig Andersen et fordomsfullt og perfid karakterdrap av Odd Nerdrum, men også, og ganske særlig hans publikum. Jeg er en del av Nerdrums positivt innstilte publikum, og føler at Stig Andersens her foretar et karakterdrap også av meg. Andersen mener at Nerdrums kunst er ”reaksjonært tankegods” med en ”forkvaklet drøm”. Nerdrum fremstilles som profet for en ”sekt” eller ”menighet” av ”sentimentale” som har ”mangel på ekte følelser”. Andersen kaller Nerdrums publikum et ”uopplyst, trangsynt borgerskap”, som lar seg ”mane” til ”autoritær persondyrkelse”. Publikums smak representerer ”populærkulturens triumf over kunsten”. Det har en ”tro” som ”fornuften preller av” på. (Trolig er det Andersen som her representer fornuften.)

Nerdrums publikum er sentimentale, og i følge Andersen er det slik at ”Sentimentalitet uttrykker mangel på ekte følelser”. Nerdrums publikum , deriblant jeg, har altså ikke ekte følelser.
Han stopper imidlertid ikke der, men konstaterer at ”avstanden fra det sentimentale til det brutale er som kjent ikke lang”. Med 22/7 som forståelsesramme for oss alle sier han her rett ut at Nerdrum er profet for noe som kan utvikle seg til brutalitet. (Andersen er i dette skrekkscenariet beredskapstroppen som modig rykker ut mot en mulig indre fiende, et kunstpoliti som vil arrestere både maleren og de som har så dårlig og ond smak at de liker hans malerier. )

Det er ikke uten grunn at kitsch er betegnet som det onde i kunstens verdisystem. Det er som noe ondt og uærlig Stig Andersen fremstiller Nerdrum og hans malerier, og det er som potensielt onde og uærlige Andersen betegner oss liker Nerdrums malerier. Det onde og uærlige ligger i vår smak, som representerer en ”virkelighetsflukt inn i en ullen, forloren åndelig atmosfære”. Igjen gir 22/7 en perfid kontekst til forståelsen av hva som skrives her. Andersens syn på Nerdrum og hans malerkunst, som noe nærmest uærlig og forbrytersk i seg selv, deles av store deler av det norske kunstfeltet. Synet er hegemonisk og også kunstpolitisk korrekt, det vil si at det påvirker den akademisk dannede verden. Der finner vi også advokater, både i rollen som aktorer, dommere, forsvarere, skattejurister og ligningssjefer, og store deler av medias kritikere og kulturjournalister.

Jeg mener at det hegemoniske syn på Nerdrum som uærlig kan representerer en fare for hans rettssikkerhet i den skattesaken som er reist mot ham. Andersens kronikk forsterker faren. Det bør de som har saken og som kommenterer den besinne seg på. Det bør også Stig Andersen. Han karakteriserer påstanden om at Nerdrum er ”forfulgt av kunststandens kuratorer og kritikere” som ”vrøvlet”. ”Vrøvlet” står Andersen for. Stig Andersens kronikk har tittelen ”Profet over loven”. Nerdrum har full rett til å heve seg over kunstens lover, men ikke over skatteloven. Der må han stille på like fot med alle andre. Men det må ikke være slik at hans overskridelse av kunstens lover kan tas som tegn på at han like gjerne kan overskride skatteloven. Det må også hans støttespillere besinne seg på. Den videre saksgang vil vise om vi i Nerdrums tilfelle har å gjøre med en kunstens Dreyfus-sak, der fordommer har erstattet saklighet og rettferdighet.

Som innledning til ordskifte spurte Lena Lindgren Andersen om hvorfor han kritiserer Nerdrum som han gjør?

”Fordi jeg mener det” sa Andersen ”jeg har ingen binding til kunstkritisk korrekthet” han mente også at Solhjell trakk fram et unødvendig ”nazikort” i sin vurdering av Andersens kritikk. At Nerdrum skulle ha noe å gjøre med 22/7, slik Solhjell hevder, er bare er tull. Nerdrums kunst er sentimental, den appellerer til folk flest, men dette er ikke et kvalitetskriterium, ”Har DDE store kvaliteter fordi de selger mye plater?” spurte Andersen.

Han utdypet det han mente med det ”brune” hos Nerdrum: En Blot und Boden estetikk, vitalistisk og tilslørende – den kunsten nazistene elsket – er stilmessig ikke langt unna og Nerdrums kunst er dermed et ”uhederlig univers.”

Lena Lindgren leste så et dikt Nerdrum nylig har skrevet og som hun ba Solhjell svare for. Her går Nerdrum til angrep på påtalemyndighetens kvinnelige advokat, samt politiuniformerte kvinner generelt – det gikk frem av diktet at Nerdrum er sterk motstander av likestilling.

Solhjell repliserte at han ikke er fan av Nerdrum som person, han mente imidlertid at Andersen angriper publikum i en form for estetisk rasisme, og at han viser folkeforakt i sin kritikk av Nerdrums publikum. Ellers var Solhjell glad for at representanter for den yngre garde desentraliserte en tidligere sentralisert (særlig knyttet til et miljø på Kunstenernes hus) definisjonsmakt.

Lindgren spurte deretter Toft-Eriksen om ikke hans nøytrale kontekstualiseringsgrep er del av en kunstnerisk diskreditering?

Her mente både Toft- Eriksen og Ugelstad at de i alle fall var uvillige til å gå inn i polemikken med de parametrene Andersen og Solhjell la opp til.

Lindgren var usikker på om Solhjells bruk av kilder gav et riktig bilde av resepsjonen og pekte særlig på hans ensidige bruk av Ebbestad-Hansen.

Solhjell mente den dårlige resepsjonen i all hovedsak var klar. I stedet ble det et ordskifte mellom Solhjell og Andersen der Solhjell påpekte at Nerdrum hele tiden har vært en institusjonskritiker som kanskje må unngjelde som Dreyfuss (Dreyfuss-saken i frankrike omkring 1870 blir for kompleks til å gå inn på her), en sammenligning Andersen mente var usmakelig.

Lindgren spurte deretter om hvordan vi skal forstå Nerdrums kitschbegrep?

Eriksen så Nerdrums bruk av kitsch som ”et kitschbegrep på ramme alvor.” Men er det godt det han kommer med? spurte Lindgren, nei svarte Eriksen. For Solhjell var Nerdrums kitschbegrep del av en kunstnerisk doktrine som i følge han ”kanskje er den eneste som er utviklet på norsk grunn.”

I følge Lindgren hadde en kurator ved nasjonalmuseet uttalt at det var et ”verkende sår” for institusjonen at de ikke har kjøpt en eneste Nerdrum – særlig med tanke på at unge kuratorer nå snakker om Nerdrum som en interessant deltager. Deretter gikk debatten over til ordskifte med innlegg fra salen:

Kunsthistoriker Gerd Woll påpekte at det er viktig å gå inn i polemikken som har fulgt Nerdrums resepsjon – det ikke er en likegyldig debatt slik Toft-Eriksen mener. Hun refererte også til Solhjells innlegg der han mener Andersen angriper han personlig i sin kritikk, og spurte om det var slik at alle må føle seg personlig angrepet bare fordi noen ikke liker samme kunst som dem?

Kunsthistoriker Therese Sjøvoll var opptatt av at han fortsatt underkjennes i norsk kunsthistorie og at dette må motarbeides. ”Nerdrum vil bli like stor som Munch, men da er vi for lengst døde” sa hun.

Debatten endte med replikkveksling mellom panelet og publikummere i salen omkring ”nazikortet”, særlig Jan Ove Tuv, Therese Sjøvoll og til slutt Harald Flor. Tuv trakk fram nazistenes kunst var bygget på en helt annen estetikk en den Nerdrums maleri viser, ”nasistene var i mot kitsch egentlig” sa Tuv. Harald Flor pekte på at beskyldninger om fascisme har kommet fra begge sider av bordet og henviste til et forord i en katalog om Per Ung der det ble hevdet at ”modernistene var som fascistene i sin ensretting”.