Kritikken i dagspressen ? kritisk eller i krise?

Dagsavisene er en viktig ? og presset ? arena for kritikk. Norsk kritikerlags tverrfaglige høstseminar tok utgangspunkt i følgende spørsmål: Hva vektlegges i avisenes anmeldelser; er det kritikk, dannelse eller forbrukerveiledning? Og hvem styrer slike prioriteringer? Kritikeren, som oftest er frilanser, eller kulturredaksjonene?

19. november 2003

András Szánto, leder av kulturjournalistutdanningen ved Colombia University, innledet seminaret med å fremstille en undersøkelse fra 2002 blant amerikanske kunstkritikere ? med spørsmål om bakgrunn, utdannelse, arbeidsvaner, smak og meninger om kunst. Resultatene av undersøkelsen er publisert i rapporten: «The Visual Art Critic». (Utgiver: NAJP. Kan lastes ned som PDF-fil fra <LINK http://www.najp.org>www.najp.org) Rapporten konkluderer med at kunstkritikken kjemper for å være på høyden med utviklingen i kunstverdenen. Kunstkritikeren hemmes av flere ulike faktorer: usikker arbeidsplass, uklare etiske standarder og svakt formulerte visjoner.
Szántos foredrag ble etterfulgt av en paneldebatt der kulturredaktørene i henholdsvis Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen og Adresseavisa presenterte sine redaksjonelle prioriteringer og valg med utgangspunkt i spørsmålene: Hvilken rolle spiller kritikk i de respektive avisene? Hvilke utfordringer står kritikken overfor? Hvilke visjoner har redaktørene for feltet fremover, og hvilke utfordringer ser de?

The Visual Art Critic

Generelt sett prioriteres «visuell kunst» høyere i de amerikanske nyhetsmediene enn arkitektur og dans, men når det gjelder stab og prestisje prioriteres den langt lavere enn andre kulturuttrykk som film, TV, musikk og litteratur. Ifølge en undersøkelse fra 1999 utgjør dekningen av kunst ? arkitektur medregnet ? kun 6 prosent av av den spalteplassen som er tilegnet kultur i amerikanske aviser. Til sammenligning går 24 prosent til deknig av film og 16 prosent til dekning av litteratur.
De fleste amerikanske nyhetsmedier med et opplagstall på over 50 000 har minst én kunstkritiker. Ved de 200 største dagsavisene, de 60 største alternative ukeavisene og 9 riksdekkende nyhetsmagasiner ble det identifisert totalt 230 kvalifiserte kunstkritikere ? som har skrevet minst 12 eller flere evaluerende artikler om kunst for sine respektive arbeidsgivere over en periode på ett år. Til sammenligning ble det i en tilsvarende undersøkelse om arkitekturkritikk fra 2001 identifisert kun 50 kvalifiserte arkitekturkritikere. Av de 169 kritikerne som deltok i undersøkelsen fra 2002 var 96 tilknyttet lokale og regionale dagsaviser, 34 alternative ukemagasiner og 3 riksaviser. De skriver for til sammen 60 millioner lesere. Spørsmålet som søkes besvart er hvorvidt kunstnere, kunstinstitusjoner og ~~teori får tilstrekkelig oppmerksomhet og spalteplass i dags~~ og ukepressen.
Mens en håndfull prestisjetunge amerikanske aviser har flere kunstkritikere i sin faste stab, minsker sannsyligheten for at avisen har ansatt en kritiker med synkende opplagstall. Majoriteten av kritikerne i USA i dag jobber deltid eller som frilansere. Selv enkelte riksaviser har ikke ansatt noen fulltids kunstkritiker. Det grelleste eksempelet er USA Today, med et opplag på 2,3 millioner. I kjølvannet av nedgangen i avisindustrien på slutten av 90-tallet, har flere måttet gjennomføre økonomiske innstramminger. I en tid med generell nedbemanning går det særlig hardt utover kunstkritikken ? som allerede er marginalisert. De viktigste observasjonene som ble gjort i undersøkelsen fra 2002 var følgende:

Tre av fem fast ansatte kunstkritikere tviler på at de vil bli erstattet dersom de må gå fra jobben.
De fleste ? nesten tre av fem kritikere som deltok i undersøkelsen ? får mindre enn halvparten av sin totale inntekt fra kritikervirksomheten.
Kunstkritikere rapporterer om et engasjement i kunstverdenen som ofte går utover deres journalistiske rolle. Fire av fem samler kunst. To av fem er selv kunstnere, og halvparten av dem igjen stiller ut jevnlig.
Ni av ti kunstkritikere er hvite. Gjennomsnittsalder er 47 år. De fleste har høy utdannelse og inntekt, og flertallet er politisk «progressive».
Det er omtrent like mange mannlige som kvinnelige kritikere, men kvinner befinner seg jevnt over lavere i lønns- og stillingshierarkiet. Dette skyldes delvis at de er yngre og oftere jobber deltid enn menn. Szántos mente at det sannsyligvis vil bli en kvinnelig dominans i kritikerstanden i framtiden.
Over halvparten av de amerikanske kunstkritikerne skriver aldri om kunsthendelser i andre land. Dette skyldes bl.a. at kritikere sjelden får reisestøtte i forbindelse med internasjonale biennaler o.l.
Smaken varierer lite blant kunstkritikerne. Maleriet får mest oppmerksomhet, og mange ignorerer nyere uttrykksformer som performance, postmoderne kunst, digital kunst og teoritung kunst. En av grunnene til dette kan være utmattelse; 36% av kritikerne mener det produseres for mye kunst.
Storparten av kunstkritikerne skriver om levende kunstnere, men hvis det overhodet finnes en «gullalder i amerikansk kunstliv» ? er den ifølge kunstkritikerne ikke nå. 60- og 70-tallet vurderes høyere.
De fleste kritikerne mener at de skriver for et publikum med dårlig kjennskap kunst. De skriver like mye for å utdanne som for å informere. De vektlegger, i prioritert rekkefølge, å beskrive verket, plassere det i kontekst, utforme en god tekst, henvise til teori, og til slutt ? å felle en personlig dom.
Det er oppsiktsvekkende at den personlige vurderingen ikke er prioritert blant kritikerne, men det kan skyldes at i og med begrenset spalteplass, forskyves den personlige dommen til selve utvalget av hva som er verdt å omtale. Omtrent to tredjedeler av kritikerne foretrekker å skrive positive anmeldelser, og mange anbefaler (og føler seg sannsyligvis forpliktet til å anbefale) lokale kunstnere.
Kritikerne opererer med uklare og varierende etiske standarder. Det er ulike syn på hvorvidt det er gangbart å være involvert i kunstnerisk praksis som kuratorvirksomhet, katalogproduksjon, prisfastsettelse, sosial omgang med kunstnere eller det å stille ut selv.

Szántos snakket også mer generelt om det kulturredaksjonelle arbeidet. Han påpekte at det er mange måter å dekke kunst på, og at det avhenger av såvel penger som personlige ressurser og kvalifikasjoner i staben. Arbeidet preges av tidspress og stort stofftilfang, noe som innebærer at det sjelden blir tid til å utforme strategier. Svært mye av spalteplassen tilordnet kulturstoff brukes til såkalte «listings» ? annonsering av kulturelle hendelser. Videre er det vanlig å konsentrere kulturstoffet til visse ukedager, gjerne til weekend-tillegg. I lys av at en avis skal tjene et vidt publikum, mener Szántos at dekningen av populærkultur ikke fortrenger finkunsten. På spørsmål fra salen om hvor kunstdebatten i USA befinner seg, svarte Szántos at den forskyves fra avisene til mer spesialiserte trykksaker. Det han imidlertid anser som et stort problem, er mangelen på debatt om kulturpolitikk i USA. Det finnes ikke noe «kulturdepartement», avgjørelsene er desentraliserte, og kritikere involverer seg ikke i kulturpolitisk debatt.
Den økonomisk sårbarheten, de ugunstige arbeidsvilkårene og den generelle nølingen blant kunstkritikerne står i sterk kontrast til den økende vitaliteten i den amerikanske kunstverdenen gjennom de siste to tiårene. USA spiller en dominerende rolle på den internasjonale kunstarenaen, og publikums interesse for og deltakelse i kunstlivet er større enn noensinne. Stadig flere unge har kunstutdannelse, samtidig som museer og kunstistusjoner utgjør vitale sentre i de største byene, med langt høyere besøkstall enn eksempelvis klassisk musikk og teater-oppførelser. «Kunst-verdenen» har utviklet seg til global milliard-industri. Med andre ord: Kunst burde være godt stoff.

De norske kulturredaktørene uttaler seg

Hege Duckert, kulturredaktør i Dagbladet, innledet med å påpeke at hun jobber i en løssalsgsavis med høy nyhetspuls og begrenset plass. Satstningsområdene er litteratur, film, populærmusikk og media, i tillegg til en selektiv dekning av teater og billedkunst. Duckert mener at en kritikk skal ha et aspekt av forbrukerveiledning, et visst faglig kunstkritisk nivå og i tillegg være et lesestykke. Kunstkritikken i Dagbladet retter seg mot leseren, ikke kunstneren. Og kritikken som sådan har ifølge Duckert en viktig funksjon i å motstå underholdningsindustrien med skjønn og vurderinger.
Per Anders Madsen, kulturredaktør i Aftenposten, innledet med å påpeke at papiravisens stilling er presset: Internett er i vekst, konkurransen er tøffere og leserne er mer selektive. Likevel mener han ikke at avisen mister sin funksjon som leverandør av «den blanke nyhet» ? noe Szántos var inne på i sitt foredrag. For Madsen har nettopp arbeidet med å drive fram nyheter forrang, også innenfor kulturjournalistikken. Mens Internett og etermediene er flyktige, har avisen en viktig strukturerende og meningsbærende funksjon. Madsen er opptatt av skrivekunst og leseropplevelse. Videre påpekte han at avisene idag, i motsetning til for 25 år siden, må gjøre seg interessante uavhengig av partifløyer. Som satsningsområder trakk Madsen fram debatt og dekning av nye områder, som byliv og arkitektur. Kritikken må ha et klart vurderende element, samtidig som den er lydhør for kunstverkets premisser.
Dagsavisens kulturredaktør Cathrine Sandnes anla en mer personlig vinkling på sitt innlegg. Hun påpekte sin egen bakgrunn, som er litteraturen, og konstaterte at den har en sterk stilling i avisene og dekkes både kritisk og journalistisk. Hun har observert at kritikk i stadig større grad blir ansett som nyheter, og at kjendiseri og personfokusering har blitt viktigere. Det første hun gjorde da hun vendte tilbake til redaktørjobben for noen måneder siden, var å fjerne terningkast på litteratur og teater. Hun ønsker også lengre anmeldelser for å stimulere til analyse og nyansering. Slik hun ser det, befinner Dagsavisen seg mellom tabloidene og nisjene (som Morgenbladet og Klassekampen). Hun ønsket seg også en billedkunstanmelder, men det lå det ikke midler til i budsjettet. Satsningsområdene i Dagsavisen er litteraur, teater, film og musikk.
Ole Jakob Hoel, redaktør i Adresseavisa, innledet med å presentere et grovt overslag over fordelingen av anmeldelser til de ulike typene kulturuttrykk iløpet av ett år:

DVD

Altså ikke én anmeldelse av billedkunst. Til avisens forsvar nevnte han at de har en sjangerbastard ? intervju/anmeldelse ? som iblant fokuserer på billedkunst. For øvrig kunne han bekrefte tendensene som Szántos la fram i den amerikanske undersøkelsen: Maleriet prioriteres, den etablerte kunsten får oppmerksomhet på bekostning av yngre uttrykk, og tilsnittet er svært lokalt. Hoel annonserte en større satsning på kultur og kritikk ? ikke flere, men bedre anmeldelser. Han ser faren ved nyhetsfokuset i anmeldeldelser og ved at alle prioriterer likt. En god anmeldelse mener han både skal gi en objektiv beskrivelse og en subjektiv vurdering.
I den etterfølgende debatten ble det uttrykt forferdelse over at en hovedstadsavis som Dagsavisen ikke bringer kunstkritikk. Inntrykket av at aviskritikken ikke er på høyde med vitaliteten i kunstlivet ble forsterket. Arkitektur, et felt som konkret berører folk flest, har så å si ingen dekning i dagsavisene. Frilanssatsene er svært lave, og i lys av det fortoner budsjettbegrensninger seg som et vikarierende motiv. For øvrig oppfordret Cathrine Sandnes kritikere til ikke å fallby sine tjenester.
Kjell Olaf Jensen som var til stede på et tilsvarende seminar i Kritikerlagets regi for noen år siden, med de samme avisene representert, var forundret over at kulturredaktørene ordla seg på samme generelle måte i dag som den gang: markedets pressede situasjon, det er nødvendig å satse, osv… Formuleringene står ikke i forhold til hans egen erfaring: at personene som besitter stillingene betyr mye. Som frilanser stusser han over mangelen på tilbakemeldinger fra staben, og manglende involvering i redaksjonelle strategier. Et unntak her var Dagsavisens Cathrine Sandnes. Duckert forsvarte seg med at det er høyt tempo og mange folk. Madsen innrømmet at beklagelsen over manglende tilbakemeldinger er berettiget ? de som befinner seg utenfor huset er også utenfor øyet og bevisstheten. Hoel tok selvkritikk på at Adresseavisa ikke har fulgt opp den svært gode erfaringen de hadde med en anmeldersamling for tre år siden.
Fra salen ble det etterlyst redaksjonelle vurderinger av hva som til en hver tid er viktig i kulturlivet. Innen områdene klassisk musikk og jazz har det eksempelvis funnet sted en bemerkelsesverdig kvalitetsøkning i Norge, som ikke har gått upåaktet hen internasjonalt. Dette reflekteres ikke i avisene, som gjør de samme stoffprioriteringer nå som før. Kulturredaksjonene følger ikke opp slike forskyvninger i kulturfeltet, ble det hevdet. Hoel påpekte at Adresseavisen gir stor spalteplass til klassisk og jazz, bl.a. fordi Trondheim er en jazzby. Sandnes på sin side følte seg truffet. Duckert påpekte at avisene er tradisjonsbundne. Tradisjonelt er litteratur og teater prioritert fordi feltene ble knyttet til nasjonsbygging og språk.
Marit Grøtta henvendte seg direkte til Duckert og Madsen med spørsmål om hva de personlig ønsker seg for kultursidene. Duckert svarte defensivt: Hun ser på seg selv som en representant for Dagbladet, ikke for en kulturredaksjon som definerer seg på siden av sin egen avis. Videre påpekte hun at hun ønsker å knytte debatt til kulturstoffet, og at hun har jobbet for å skille mellom tungt og lett kulturstoff. Madsen formulerte seg også defensivt: Personlig har han et annet forhold til litteratur enn billedkunst, men det mener han nettopp ikke bør reflekteres i avisens agenda. Aftenposten er en breddeavis. Personlig er han likevel opptatt av å knytte mer samfunnsrelaterte emner til kulturstoffet, og framhever spesielt akademia og globaliseringsprosessen. For øvrig påpekte også han at kulturredaksjonen er integrert i avisredaksjonen. Selv er han vant til at sjefredaktøren har hånden på rattet i de daglige prioriteringene.