Kritisk blikk på Kritisk blikk på kunstkritikk.. Eller seminaret, da.
Kritikerlagets Seksjonen for kunst avholdt seminar i mai med tittel: «Kritisk blikk på kunstkritikken». Hovedinnlegget til James Elkins rettet likevel fokus mot kritikeren, ved navngitte enkeltpersoner, som fikk sine pass påskrevet hva angikk såvel påkledningen som familiebakgrunn.
Professor James Elkins fra USA holdt hovedinnlegget på Norsk kritikerlags seminar i Oslo den 23. mai. Han påpekte hvordan kunstkritikk de seneste førti år har avstått fra å rangere og vurdere verket, og hvordan dagens kritikk isteden vektlegger beskrivelsen. Denne formen for kunstkritikk tok Elkins avstand fra fordi han mente den var feig, eller «coy», og «impossibly neutral».
Elkins hevdet at kritikken er fratatt sin tradisjonelle rolle siden den kontemporære kunsten har annammet en egen form for kritisk diskurs. Kunsten har gjennom andre halvdel av det 20. århundre blant annet forfektet ulike former for institusjonskritikk. Overfor konseptkunsten ? der verkets ideer vektlegges fremfor de materielle estetiske sidene, kommer kunstkritikken til kort, hevdet Elkins. Han mente at det konseptuelle verket selv produserer kritikk og dermed gjør det «philosophically inappropriate to critique the critic art» (sic). Men det er likevel ikke: inappropriate to «criticize» conceptual / critic art.
En praksis innen kunstkritikk som Elkins påpekte som én mulig utvei ? med henvisning til Rosalind Krauss og tidsskriftet October ? består i å gjøre kritikken selvrefleksiv. I så måte foretar kritikken samme bevegelse som kunsten, den retter fokus mot eget fundament og egne premisser. Snarere enn å pretendere å utsi noe vesentlig nytt om verket belyser denne kritikken forutsetninger og kriterier som legges til grunn for «judgement», bedømmelse og vurdering. Med andre ord en form for institusjonskritikk applisert på kritikken selv.
James Elkins fant likevel ingen løsning i Ocotber-kretsens selvrefleksive kritiske praksis, som han mente ble for elitistisk og avsondret fra et alment interessefelt. Å formulere klarere kriterier, eller «rules and norms», så han heller ikke som noen utvei på kunstkritikkens deskriptive hengemyr. Ei heller ønsket han en ny stor stemme à la Clement Greenberg for å dra opp feltet tii tidligere tinder.
Så hvilke løsninger kunne han da postulere på vegne av en kunstkritikk som han mente lider under generell vurderings- og beslutningsvegring?
Vel, her ble den ellers sterkt polemiske Elkins’ fremstilling med ett mer akademisk ? det vil si vàg:
- For det første mente han at kritikerkorpset generelt måtte bli mer ambisiøse vedrørende vurderingens plass, og til dette formål anvende et bedre «nett av referanser».
- Dernest mente han at man trenger mer refleksjon omkring kriterier/ ikke-kriterier, så som hos Krauss, men: «on a popular level», altså som engasjerer vanlige folk
- Kunstkritikken må favner mer enn kontemporære uttrykk, og også formulere seg om historisk kunst.
- Til siste hevdet Elkins at man trengte bedre tidsskrift for å slippe til lange kritiske tekster om kunst. På den måten kunne man synliggjøre hvor vingestekket kritikken er når den opptrer i lite format i dagspresse og magasiner…
Til det første punktet talte kunsthistorikeren Elkins, mens punkt to ga lyd til journalisten og populærformidleren Elkins. Begge rollene trer frem i punktet som vedrører kritisk formidling av historisk kunst, men hva angår hans siste punkt er det kanskje akademikeren Elkins som leker seg med utopier?
James Elkins holdt til tider en leken, for ikke si retorisk, tone ? og til å være i en akademikerrolle, sterkt polemiserende ? helt fri for den akademikervennligheten vi kjenner i skandinavisk støpning. Uten noen form for korrekt velvilje fremstod tankegodset hans som en veltalende, flytende tirade av innvendinger mot kritikerkolleger! Av disse innvendingene var enkelte faglig fundert, men Elkins skjøt også svært direkte fra hofta i form av mer eller mindre skarpe personangrep. Blant annet hevdet han at den internasjonale kunstkritiker-organisasjonen AICA i USA var «intellectually bankrupt». Og det stod ikke bedre til nedover i rekkene: Én kritiker ble diskvalifisert fordi han brukte rubrikken «wild writer» om seg selv og samtidig ? til tross for å være over femti år ? kledde seg i jeans og cowboy boots! En annen fordi han var født «med sølvkje i munnen» og i tillegg til å skrive kunstkritikk fristet en karriere som profesjonell musiker…
Etterhvert falt denne siden av Elkins? formidling litt til jorden. Det er jo i en liten oljenasjon som vår ikke noe suspekt ved «ri» flere talenter eller ha en liten sølvskje i munnen. En liten nasjon krever at man bærer flere hatter, og bærer de lodd en har fått i livet.
Til tider var det gøy å høre Elkins sjargong, som ga en stimulans til sinnets munterhet i sin alminnelighet. Presisjonsnivået var derimot ikke påtagelig og faglig kunne man ønsket seg litt klarere problemstilling, allerhelst tettere knyttet opp i mot seminarets tittel «Kritisk blikk på kunstkritikken», med en undertekst som bebudet et spenstig innhold: «Hva karakteriserer dagens kunstkritikk og hvilke utfordringer står den overfor? Hvordan forholder kunstkritikeren seg til et kunstbegrep i stadig endring? Og: Krever samtidskunsten en ny kritikk?»
Mer enn et svar på seminarets opprinnelige problemstilling fikk salen seg fremstilt en detaljert redegjørelse for en av Elkins? bøker. Dessverre var det ikke før de siste minuttene av det timelange innlegget at professoren berørte mulighetene for en ny kritikk, siden dette var et tema som var lagt til bokens siste kapittel. Etter en times «jeg-kommer-til-poenget» ble det dessuten løpt over med en harelabb og det medførte at strukturen på fordraget fremstod unødvendig utmattende.
Arrangementet var støttet av
