Kritisk for kritikken

Av Marianne Lystrup

De som i alle fall henter sine kulturimpulser fra bestselgerlistene, synes neppe det gjør noe at redaksjonene lar sine sparekniver ramme på denne måten. Det sier dermed noe om utviklingen av avisenes redaksjonelle ledelse, at de foretar prioriteringer som stryker det populære kjæledyret Markedet med hårene. Men det er en kortsiktig tankegang. Et massemedium som lar sin profil styre av markedsundersøkelser, vil til slutt ikke ha noe å si.
Viktigere enn medienes behov for å profilere seg er likevel samfunnets behov for et levende og nyskapende kulturliv. De som tror at det oppstår i køen foran kassasuksessene, tar feil.
Forholdet mellom kunstnere og kritikere har ikke alltid vært det beste, men blant kunstnerne vil du likevel finne klare protester mot de anslagene mot kritikken som nå finner sted i norsk presse. Dag Larsen, leder for Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere kommenterer denne trenden slik:
- Det er foruroligende. Litteraturen er avhengig av evaluering i det offentlige rom. Det er nok av de som sier at den er forferdelig god eller skrekkelig dårlig!
De som rammes av denne trenden er altså ikke først og fremst kritikerne som mister jobben. De færreste av dem har likevel kritikk som sin viktigste levevei. Medlemmene i Norsk Kritikerlag tjener i gjennomsnitt ca 40.000 kroner i året på å skrive kritikker.
Nei, det er selve samfunnet som rammes. Vi blir fattigere alle sammen, når vi nekter oss den offentlige samtalen som baserer seg på vurdering av det kunstnerne skaper.
Utraderingen av litteraturkritikk i Nationen er et illevarslende varsku, ikke bare fordi det er en brutal ting å gjøre i denne avisen som under kulturredaktør Idalou Larsens myndige ledelse var bygd opp til å være en avis med etterrettelige og allsidige kultursider.
Men også utviklingen av kritikkens form har i de senere årene båret klare symptomer på at den ikke er ved god helse. Anført av musikk-kritikernes nyutviklede kritikksjanger som ofte bare består av en anmelders mer eller som oftest mindre begrunnede påstand om at denne plata er «løp og kjøp» eller «bare til å spyle ned i do», har vi fått en kritikk tømt for konsistens, som ikke akkurat gjør det enkelt å forsvare dette som samfunnsnødvendige kulturuttrykk.
Disse terningkasterne representerer en slags markedskreftenes inntogsmarsj også i kritikken. Fra å være en arena der innhold, budskap, temperatur og kvalitet skulle stå i fokus, er kritikeren nå i mange sammenhenger blitt butikkbestyrerens forlengede tanke. Han spør: Er dette salgbart, eller er det «smalt»? Hva kan være «målgruppen» for dette «produktet»? Da reduseres leseren fra medmenneske og potensiell diskusjonspartner, til konsument, og kritikeren påtar seg rollen som kundeveileder.
I den andre enden av kritikkskalaen finner man anmeldelser som beveger seg på et så akademisk nivå, at bare folk som snakker den dialekten, forstår det. Jeg vet sannelig ikke hva som er den største trusselen mot kritikkens mulighet for en framtid i norske medier. Men jeg vet at det er livsviktig for vårt kulturliv at vi finner en måte å holde den kritiske samtalen i gang på. Den som har plass til to tanker samtidig, som våger seg inn i motsetningsfylte landskap og stiller seg åpen for det uutsigelige. Og det er viktig at denne samtalen ikke forvises til magasiner for spesielt interesserte, men får springe ut av og blomstre i det allmenne nyhetsbildet. Samtalen om kunstens mange uttrykk er altfor viktig til å bli overlatt til kultureliten!
Marianne Lystrup er journalist i Vårt Lands kulturavdeling. Artikkelen er trykt med tillatelse fra Vårt Land.