Debattinnlegg av Kristoffer Jul-Larsen

Jeg vil benytte mitt innlegg til å si tre ting. Det første handler om den rammen vi befinner oss innenfor, et seminar med headingen «Kritisk kapital» som lanserer dette begrepet med betydningen: «både som den samlede, kollektive kritiske produksjonen gjennom årene og den enkelte kritikerens egen opparbeidete kapital i form av kunnskaper, teori og praksis». Jeg syns denne typen metaforisk forståelse av kapitalbegrepet er verdt å stille spørsmål ved, helt grunnleggende. Det andre jeg skal si handler mer spesifikt om Arne Melbergs innlegg og hans syn på og forsøksvise kritikk av nye teknologier. Det tredje handler om ideen om avstand som nødvendig for kritikken.

Hver gang noen begynner å diskutere forskjellige kapital-uttrykk, så syns jeg det er verdt å minnes at Kapital er et klart definert analytisk begrep, ment for å beskrive en helt presis relasjon. I tradisjonen etter Bourdieus begrep om kulturell kapital kan kapital svært ofte bety like gjerne bety ressurser, men hos Marx er Kapital lik reinvestert merverdi. Gjennom produksjonen, ut av arbeidskraft, produksjonsmidler og råstoff, utvinner kapitalisten merverdi som han så reinvesterer i produksjonen, enten ved å kjøpe mer eller bedre arbeidskraft, mer eller bedre produksjonsmidler, eller mer eller bedre råstoff. På denne måten skaper kapitalisten en ny og større merverdi, som han så kan gjøre til kapital igjen ved å reinvestere den. Så om vi skal diskutere kritisk kapital kan vi gjøre lurt i å spørre oss følgende rekke av spørsmål: Hva er kritikkens arbeidskraft, hva er kritikkens produksjonsmidler, og hva er kritikkens råstoff? Jeg mener vi hadde hatt mye å hente på å holde diskusjonen innenfor en slik ramme.

Men til Melberg som i det store og det hele befatter seg med kritikkens produksjonsmidler, mediene hvorigjennom kritikken blir til, kommunisert, og solgt. Jeg tror det er viktig å holde disse funksjonene fra hverandre, og tenke så lite affektivt over dette som mulig. For den kritikken av nettkulturen som formuleres her er forferdelig upresis, og uten et eneste eksempel! Det er talende at det ikke en gang fantes plass til en anekdote. Hvem er denne nettskriveren? Hvem snakker Melberg om? Konkretiser! Er det demokratiseringen han reagerer på, for kritikeren har jo ikke erstattet sine kritikker med en like? At for eksempel blogging ligner Montaignes essayistikk – særlig med henblikk på skriftformenes prosessualitet – kunne Melberg funnet ut om han hadde lest Martin Grüner Larsens masteroppgave fra 2007 Tid, tekst & tanke – webloggen som essayistisk prosess, også essayisten er fanget i nået.

Melbergs presentasjonen av Twitter er også utrolig begrenset og lite åpen for de nyanser som finnes i bruken av ethvert medium, enhver kommunikasjonskanal. Det er riktig at hver melding er på 140 tegn, men av alle de bruksformene twitter har så brukes det oftest til to av de funksjonene som kan sies å befinne seg innenfor det kritiske feltet: Enten diskusjon, disse er enkle, agonistiske, og fungerer kun til å avdekke posisjoner. Det vet deltakerne. Eller så lenker en videre til lengre tekster de har funnet eller skrevet selv. Dette siste er interessant for det er riktig som Melberg sier, at nettkulturen gjør oss avhengig av en utvikling av den personlige merkevaren, men dette står i motsetning til utviklingen i pressen hvor kritikerens personlige etos jamt underselges i forhold til en institusjonell etos, som står i tett samband med forbrukerjournalistikken. (Slik Jan Grue har pekt på i artikkelen «Filmanmeldelsens retorikk. Personlig ethos, institusjonell ethos og persona.» Rhetorica Scandinavica, 2007 (42)) Her er det forresten interessant å følge den diametralt forskjellige utviklingen som den politiske kommentatoren har fulgt, der hadde den personlige etos og merkevare på ett tidspunkt overtatt hele baksiden av Dagbladet. Det sier en del om kritikkens fallende makt i dagens tradisjonelle medieverden at noe sånt ser nokså umulig ut for kritikeren i dagens norske avisflora. Nettet er på godt og vondt kanskje det stedet hvor den personlige kritikeren kan gjenoppstå.

Melbergs beskrivelse av den distanserte kritikeren minner meg om Kants kritikk, slik Michel Foucault har forklart denne i sin tekst om Kants «Hva er opplysning?». Opplysning og kritikk er to sider av samme sak her. Foucault skildrer der den kritiske hendelsen som en romlig bevegelse, hvor en utfører et snitt ned i det nået hvor en selv står, og spør: hva er jeg i min aktualitet? Om vi skal ta metaforen på alvor så er det klart at en slik bevegelse krever avstand. For å utføre et snitt i nået kreves evne og mulighet til å distansere seg til denne nåtiden. En mulighet for å opprette en slik distanse skjer gjennom historisering, plasseringen av vårt nå i en historisk sammenheng. Nettet og annen informasjonsteknologi muligjør en langt større historisk kontekstualisering, enorme datamengder er tilgjenglige for oss, men det krever at vi kan behandle disse dataene, og det setter den tradisjonelle filologen under teknologisk press. Vi må lære oss nye teknikker.

En siste kommentar til dette med kritikkens distanse. Dette henger sammen med en kunstforståelse som har vunnet frem gjennom de siste 250 årene hvor vi har plassert kunsten i et eget samfunnsmessig rom. Dette henger igjen sammen med den kompartamentaliseringen og spesialiseringen av offentligheten som har funnet sted i samme periode. Samtidig har kunsten, mens den altså har blitt skilt ut fra samfunnet, tatt opp i seg stadig mer av de ting verden består av. Med en slik estetikk innlemmes hele verden i kunstens domene, men på samme tid skille kunsten radikalt fra resten av verden, dermed mister den også alle pretensjoner om makt over samfunnet: Om vi skulle tatt Knausgård på alvor som utsagn måtte bøkene fordømmes på etisk grunnlag. Det gjør vi ikke. Som en integrert del av kunstfeltet angår denne problematikken også kritikeren, og i tillegg kan vi jo spekulere i om kritikerens distanserte posisjon, som altså er nødvendig, bidrar til i enda større grad å understreke denne maktesløsheten.

Kristoffer Jul-Larsen