Kunstkritikere er en del av kunstfeltet

I Dagsavisen 4. oktober kom det fram at Utvalget for Statens Kunstnerstipend, Sekretariatet, på oppfordring fra Kulturdepartementet ved en gjennomgang av kunstnerstipendene har kommet med et forslag om at kritikerne ikke lenger skal sortere under kunstnerstipendene.

Fungerende leder i Norsk kritikerlag, Sindre Hovdenakk, uttalte seg kritisk til rapporten, og understreket at kritikk ikke kan reduseres til kun å være formidling, men er å betrakte som åndsverk på lik linje med kunst. Hovdenakk påpekte at mange kritikere skriver essayistisk, og essayistikk, i likhet med annen litteratur, kan holde høyt kunstnerisk nivå.

Arbeidsutvalget, seksjon kunst i Norsk kritikerlag stiller seg bak Hovdenakks uttalelser, og vil i en forlengelse av disse komme med et par presiseringer rundt hvorfor kritikeren spiller en viktig rolle, og hvorfor kritikeren logisk sorterer under kunstnerkategorien.

De siste par årene har vi sett en økning i støtte til kritikerne, både fra Fritt Ord og Kulturrådet. Samtidig var det ingen økning i kunstnerstipendene å spore da forslaget til Statsbudsjettet 2017 ble lagt fram for et par uker siden. Budsjettet gjenspeiler, som så mange fagorganisasjoner før oss allerede har påpekt, en manglende vilje til å styrke kunstfeltet – herunder også den offentlige samtalen om kunst.

Gang på gang er det nødvendig å påpeke hvorfor den frie kunsten trengs i samfunnet, og hvilken rolle den potensielt sett kan spille. Den frie kunsten har anledning til å innta en unik rolle som et korrektiv til en verden av flimrende bilder og visuelt bombardement. Kunsten kan stimulere til fri tenkning og nye vinklinger, ikke minst: nye perspektiver på samfunnet. Samtidig skal kunsten være fri. Kunst skal ikke pålegges å opptre instrumentelt, hverken som et sted for provokasjon, relasjonelt arbeid eller opprør (jf. tidligere kulturminister Giske og AP) eller som en motor for næringslivet (Høyre).

Så hvor kommer kritikeren inn i bildet? I det visuelle kunstfeltet er kritikeren en like logisk bestanddel som kunstneren, visningsstedet, museet og kjøperen. Kritikeren setter ting inn i en sammenheng, diskuterer kunsten, åpner for – kan hende – uventede innfallsvinkler til et verk, og fortolker og forklarer hva arbeidene kan bety. For mange publikummere er kritikken også inngangen til en utstilling, en kunstner eller et verk.

Kritikeren retter søkelyset mot det tilsynelatende meningsløse, det abstrakte – det som strengt tatt ikke har noen nytteverdi, men som likefullt har en intellektuell og emosjonell verdi. Konsekvensen av å sortere kritikeren vekk fra kunstnerkategorien når arbeidsstipender skal fordeles, vil være et skritt i retning av en utdefinering av kritikeren der kritikeren risikerer å bli omdefinert fra sin viktige rolle i feltet til å bli en instans på sidelinjen.

Når store budsjetter som statens skal diskuteres, er det gjerne mottakere som tilsynelatende gjør minst nytte for seg, som havner i skvis. Kunstnere er én gruppe, herunder også kritikeren. Det politikerne i farten glemmer, er det viktige bidraget kritikeren tilbyr et demokratisk og opplyst samfunn. Det bør med andre ord være et politisk mål å legge til rette for en kvalifisert offentlig diskurs om kunst. Uten den har verken fagfeltet eller andre interesserte meningsfeller mulighet til å uttale seg. Og uten en offentlig diskurs beveger feltet seg heller ikke videre. Den offentlige diskusjonen om visuell kultur er dessuten en del av kunsten selv, den siteres og refereres til i en rekke verk. Dersom kritikerne blir fjernet fra kunstnerstipendene så utdefineres kritikeren fra det feltet hun eller han faktisk er en del av. Det er det ingen som er tjent med.

Arbeidsutvalget seksjon kunst, Norsk kritikerlag, v/ Mona Gjessing (leder), Emil Finnerud, Bjørn Hatterud og Monica Holmen.