Kunstneres korreks til kritikerne kortsluttet?

Men det ble med etterlysningen, for ingen var verken mot ideen og ingen klarte å lokalisere hvor de intense maktkampene faktisk var. Det mest markante ble kunstnerpanelets ønskeliste for hva slags kritikk de ønsket seg som kritikere. Og at ingen av de utøvende påpekte betydningen av en kritikk som gikk i møte med betrakter og et lesende publikum ? tvert i mot fremstod det som kritikken burde inngå i en dialog med kunsten. Kanskje med fare for å stenge publikum ute <LINK http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1170&id=3110200713235424305&magasin=ja >fra samtalen, foreslo Nicolai Strøm Olsen som stod opp fra salen. Kveldens ordstyrer var <LINK http://kunstkritikk.no/author/288>Marit Paasche.

Lite kontekst i norsk kunstkritikk
Per Gunnar Tverbakk var panelets mannlige alibi, som åpnet de innledende ønskekonsertene. Han spurte: hvorfor baserer så mye kritikk seg på beskrivelse?
Han ønsket seg en kritikk som heller enn å skildre dem, så på betydningen i de utstilte arbeidene. Samtidig fremmet han en «mindre konkluderende og mer granskende og nysgjerrig» kunstkritikk. Tverbakk hevdet at kritikken unnlot en nødvendig kontekstualisering av kunstarbeidet ved verken å omtale det i lys av kunstnerskapet eller utifra den nasjonale eller internasjonale kunstscenen. Han etterlyste òg perspektiv som gikk inn forholdet mellom kunst og «aktuelle sosiale og politiske debatter». Mer kontekstualisering ville også bidra til å skape debatt omkring kunsten, sa Tverbakk og hevdet videre at tilstanden i kunstkritikken medførte «liten dekning av den konseptuelle kunsten» fordi kritikken vektla beskrivelsen fremfor betydningen.
Tverbakk presiserte at kritikkens «vilje til å knytte kunsten til konteksten, eller til kritikerens egne følelser» dro med seg et krav om det «litterære talentet som kreves for å skrive i genren som iscenesetter kunstkritikeren». Denne genren som ofte omtales Tommy Olsson-skolen, ble hevdet å ha hegemoni i norsk kunstkritikk, men påstanden om at den <LINK http://kunstkritikk.no/author/278>Olssonske kritikerstemmen er blitt en egen skole, ble imøtegått av Ketil Nergaard, redaktør på <LINK http://kunstkritikk.no>kunstkritikk.no.

Kunstkritikken, ved for eksempel kunstkritikk.no ? der man i stor grad går fri av dagsavisenes knappe frister og formater ? ble kritisert for ikke å eksperimentere nok. «Hvis avisene legger bånd på kritikken, hvorfor eksperimenteres det ikke mer på kunstkritikk.no? Dette er jo også et mulig forum for faglige debatter som ikke benyttes» hevdet Tverbakk.
Nettstedet som får midler fra <LINK http://www.kulturrad.no>Kulturrådet har eksistert i tre, år ble likevel ansett som et vesentlig bidrag som hadde generert et stort tilfang av helt nye kritikerstemmer.

Anmelders agenda
I sitt bidrag til panelets ønskekonsert tok Ane Hjort Guttu utgangspunkt i høstens kritikk av sin egen utstilling. Da denne hadde fått tre anmeldelser var det nesten empirisk grunnlag for å konkludere. Guttu sa at gjennom sin form har «kunstkritikken iboende anlegg for å redusere kunsten».
Guttus forhåpning var at kritikken maktet den viktige oppgaven «å forløse potensialet i møtet mellom kunsten og verden», og hun spurte retorisk om «mine tre kritikere klarte det?»
Guttu trakk fram kritikken i <LINK http://www.klassekampen.no>Klassekampen, som «var full av spydigheter» og «fremmet anmelders egen agenda». Dette, hevdet hun, hadde gitt henne bra utbytte, fordi den var den eneste som bød henne på motstand, «noe som ikke er så dumt».

Lange, flate referat
Hun parkerte så de to andre anmeldelsene på den tomme plassen for referat-kritikk. Svakheten ved disse to anmeldelsene var at de «vandret rundt og beskrev arbeidene gjennom ustillingen og forholdt seg mye mer respektfullt». Så Guttu erfarte at hun hadde følt seg «litt tom etter å ha lest den», fordi teksten på <LINK http://kunstkritikk.no/article/22860>kunstkritikk.no fremstod «som et referat, da den forholdt seg som om det er mulig å forstå kunst ? og det er alltid litt leit» sa Guttu. Den tredje anmeldelsen av utstillingen i <LINK http://www.billedkunstmag.no/Content.aspx?contentId=1097>Billedkunst, lignet teksten på <LINK http://kunstkritikk.no>kunstkritikk.no og «fremstod som lukket», ifølge Guttu og la til en undring over at «Den oppfattet utstillingen som morsom ? noe veldig få opplever i møte med min kunst». Dernest henviste hun til at «kunstnere vil misforstås».

Skjult betydning
Videre snakket Guttu om hvordan hun forventet at «kritikerne må elske kunst i like stor grad som kunstnerne». Hun mente å ofte kunne observere «flinkiskritikere som står utenfor og påpeker feilene, ser inkonsekvenser ? men det gjelder det samme for kritikken som for kunsten: det finnes noe forbi dette».
Deretter etterlyste Guttu kritikere som var villige til å «synliggjøre metastrukturer, kulturpolitiske føringer og markedstilpasningens innvirkning på estikken». Hun mente at det godt gikk an også å anmelde fra andre arenaer enn utstillinger ? fra det offentlige rom ? som seminarer og møter. Og «obskure tilstelninger i skoler og private hjem», som hun sa.

Look to New York
Ida Ekblad var panelets yngste deltager som da hun slapp til, sa hun delte mange av synspunktene og ønskene som var lagt frem av de to foregående bidragsyterne. Samtidig avdekket hun at hun «hadde vært lite engasjert i norsk kunstkritikk, for den er ikke noe spennende, har jeg tenkt.»
Ekblad beskrev hvorledes kritikere i sin mottagelse hadde hevdet at de ikke «forstod generasjonen etter dem selv», og dermed heller ikke våget å mene noe om kunsten hennes generasjon kunstnere stod for. Ekblad ga et eksempel i <LINK http://www.nyt.com>New York Timeskritikeren Roberta Smith, som en penn med nødvendige «referanser til musikk, og oversikten over den unge kunstscenen».

Kritikk i kontekst
Senere i debatten kom det også frem at situasjonen i dag var langt bedre enn den var for mindre enn ti år siden, for i dag er kunstkritikken et langt mindre marginalt felt enn dengang. Samtidig hadde det også blitt langt mer «aktivitet i det offentlige rom, som skal og må skape diskusjoner», presiserte Per Gunnar Tverbakk.
Det kan derfor synes som mengden kritikk fortsatt ikke står i forhold til produksjonen og konsumeringen av kunstuttrykk. Spørsmålet om kunstkritikken i dag holder samme kvalitetsnivå som den kunsten den er følgesvenn til, ble reist. Men verken konklusjon eller kontekstualisering av en slik problemstilling var det noen som våget å stå for. Men kunstner Lotte Konow Lund spurte hvor i verden den fantes, kunstkritikken som våger og har alt som vår egen mangler.

• Arrangementet var i regi av kunstseksjonen i Norsk kritikerlag og er støttet økonomisk av <LINK http://www.kulturrad.no>Kulturrådet