Løft kritikken!

Norsk kritikerlag opplever et misforhold mellom et blomstrende norsk kulturliv av høy internasjonal kvalitet, og en svekket medieøkonomi, hvor frie ytringer får stadig mindre plass. Vi oppfatter dette misforholdet som et demokratisk problem, som i høyeste grad angår norsk kulturliv.

En grunnstein i rådende kunstpolitikk har vært å legge til rette for uttrykk som er flerstemte og mangfoldige, som kommer alle til gode og holder høy kvalitet. Norsk kritikerlag mener at et grunnleggende premiss i dette er å sikre at vi kan artikulere oss om kunsten. For at kunst skal kunne bety noe som ytring — og for at kunst skal kunne utfordre våre tenkemåter — må de som oppsøker kunstuttrykkene, være i stand til å samtale om og diskutere dem.
Kritikerlaget mener at slike samtaler bør skje i det offentlige rommet og være tilgjengelig for alle. Vi mener at et mangfold av stemmer skal ha mulighet til å diskutere kunstuttrykk, og at det finnes et uutnyttet potensial for dialog mellom fagpersoner og lesere/publikum om kvalitet i kunsten. Vi mener at en grunnleggende del av kulturpolitikken er å sikre at ulike perspektiver og tolkninger av kunst løftes frem, formidles, vurderes og bidrar til å gi kunsten mening.

Kritikk er nedprioritert i mediene og står i konkurranse med innholdsmarkedsføring og andre kommersielt orienterte prioriteringer. Dette er uheldig: Kritikk kan innta mange former og foregå i mange sammenhenger, men i likhet med undersøkende journalistikk kan den ikke ha kommersielle vinninger til mål. Kritikk har heller ikke vært en del av kulturpolitikken, selv om den er en del av det frie feltet. Kritikken befinner seg i et slags vakuum, mellom mediepolitikk og kunstpolitikk som fagfelt. Den burde være en viktig del av begge.

Norsk kritikerlag ønsker derfor at det tenkes større og mer demokratisk for å gjøre kunst til en viktigere del av samfunnsdebatten, og at man i en kulturmelding ser at diskusjonene omkring kunst er en viktig del av dette. Vi er sikre på at et løft av kritikken vil gagne kulturpolitikken som helhet.

Vi ønsker også at det tenkes nytt om kritikken. En god kritikk kan veilede forbrukere idet den tar stilling til kvaliteten i verket, men den gjør også mye mer enn det. Kritikkens oppgave er å gi et språk til kunstneriske arbeider. Den er en meningsytring som setter ord på og tolker en kunstnerisk opplevelse, som diskuterer kvalitet og som åpner for å samtale om dette. Kritikken er bindeleddet mellom kunsten og samfunnet. Norsk kunst og kultur opplever en gullalder, med sterke band på den internasjonale scenen, et litteraturfelt som er stort i New York, en innovativ, ny generasjon billedkunstnere og utsolgte teatre. Både produsentleddet og kulturkonsumentene går til kritikken for fortolkning og samtale om norsk kultur. Forsvinner kritikken, oppstår et stort vakuum med noen fåtalls annonser fra produsentene selv. Det er maktpåliggende at den sterke norske kunsten møtes av en tilsvarende vital kritikk.

Vi mener at det er et kulturpolitisk ansvar å sikre rom for sterke og mangefasetterte offentlige samtaler om kunst. Derfor ønsker vi at den nye kulturmeldingen vil drøfte kritikk som en dimensjon i norsk kulturpolitikk og sette ord på en visjon for den kritiske samtalen. Hvorfor skal vi ha kritikk? Hvordan ønsker vi at de kritiske samtalene skal foregå? Hvor kan og bør de finne sted? Hvordan kan man kan legge til rette for en diskusjon om kunstuttrykk som reflekterer den kunstneriske virksomheten over hele landet?

Som virkemidler for å løfte kritikken har vi følgende forslag:

1) Opprett en egen avsetning til kritikk i Norsk kulturråd
Norsk kulturfond skal stimulere den frie delen av kunst- og kulturlivet, og her hører kritikken etter vårt syn hjemme. Fra vårt perspektiv ville det være logisk at rundt 5 % av kulturfondets avsetning gikk til å sikre en samtale om kunstuttrykkene.

For budsjettåret 2016 bevilget Kulturdepartementet én million til Norsk kulturråd som var øremerket til kritikk. Denne øremerkingen har ikke fortsatt. Vi opplever like fullt at Kulturrådet har oppfattet at situasjonen for kritikk er prekær. Rådet la midler til den øremerkede millionen, og har utlyst støtte til kritikk både i 2016 og i 2017, men det er usikkert om denne ordningen vil fortsette. Rådet har gjennom de siste års bevilgninger hatt lite økonomisk handlingsrom for nye satsninger, og det er vår oppfatning at det burde gis en egen avsetning til rådet for å sikre kritikk og mangfoldighet.

2) Løft tidsskriftene
Norske tidsskrift bærer stort ansvar for oppgaver som er svekket i dagsmediene, ikke minst har de blitt en helt sentral arena for kritikk. Dette krever et økonomisk handlingsrom de ikke har i dag. Som samtalerom for sterke og marginale stemmer, supplerer tidsskriftene dagspressen. Langsomhet og grundighet er tidsskriftets egenart; en nødvendig motvekt til et oppjaget mediebilde. Tidsskriftenes mange, små redaksjonsmiljøer bidrar til strukturell maktspredning. Tidsskriftene gir en rekke ulike kontekster for kritikk å virke i. Vi trenger en politikk som sikrer tidsskriftenes redaksjonelle uavhengighet, og økonomi. Vi foreslår derfor en økning av støtteordningen til kritikk under Norsk kulturråd.

3) Flere statlige arbeidsstipend
Vi opplever at arbeidsstipendene som det mest effektive, direkte tiltaket for å styrke norsk kritikk. Kritisk fordypning er tidkrevende på samme måte som annen kunstnerisk virksomhet, og arbeidsstipendene sikrer både en økonomisk forutsigbarhet gjennom stipendperioden og mulighet for faglig og kunstnerisk fordypning som ikke finnes hos den enkelte oppdragsgiver.

Gjennom fordypning, bidrar stipendene til å heve kvaliteten på kritiske arbeid. Det sikrer også at en del kritikk blir laget som ellers ikke ville vært gjennomførbare på grunn av lav betalingsvilje i norske medier.

4) Bevar pressestøtten minst på dagens nivå
For å sikre en bred offentlig mottakelse av kunstuttrykk trengs et robust mediemangfold. På tross av tidsskriftenes økte betydning, er dagspressen kritikkens mest tilgjengelige kanal. Særlig de nasjonale avisene som mottar pressestøtte, nummer to-avisene, er viktige for samtalen om kunst. Mens kulturstoff sliter på nett, blir det satset på i aviser som Dagsavisen, Klassekampen og Vårt Land. Vi vet at disse deloffentlighetene er viktige for norsk kultur, og at kritikken blir satt pris på av leserne. Lokalavisene har på sin side et ansvar for å møte og holde i hevd den lokale kulturen. Det bør legges til rette for at dette rommet ikke forvitrer.