Lederen har ordet

?Kultur- og kirkedepartementet har i samarbeid med kunstnerorganisasjonene lagt opp til at det jevnlig gjennomføres undersøkelser for å kartlegge kunstnernes arbeids- og inntektsforhold i Norge. Hovedformålet er å belyse arbeids- og inntektsmessige forhold som er særegne for kunstnergruppene sammenlignet med andre yrkesutøvere.?
Slik innleder Knut Løyland brevet som er lagt ved det spørreskjemaet som 175 av Kritikerlagets 315 medlemmer for kort tid siden mottok i posten. Norsk kritikerlag er en av 33 organisasjoner som deltar i Kunstnerundersøkelsen. Dette er med andre ord en undersøkelse som favner vidt ? så vidt at også kritikerne faller inn under kategorien kunstner.

Om vi oppfatter oss som kunstnere eller ikke: her er det først og fremst snakk om kulturpolitikk. Vi kan ikke få understreket nok hvor viktig det er at spørsmålet om kritikernes arbeids- og inntektsforhold blir satt på den kulturpolitiske dagsordenen. Det er ikke til å komme forbi at den store majoriteten av Kritikerlagtes medlemmer ? som kritikere betraktet ? utgjør en underbetalt yrkesgruppe. Ytterst få av oss kan kalle kritikken en farbar levevei. Kritikeren må gå flere veier ? ofte flere veier samtidig.

Selvfølgelig burde samtlige av Kritikerlagets medlemmer fått mulighet til å svare på undersøkelsen. Kartlegging er ingen enkel kunst. Aller helst bør det store kartet stemme overens med hele terrenget. Men hvorom allting er: Vi skal være glade for at Knut Løyland og Telemarksforskning-Bø ikke har valgt å operere med et snevert kunstnerbegrep. For hva er kunsten uten kritikken? Antagelig ingenting.

Kritikk er et fag, og kritikeren er en faglig kvalifisert person. Dessverre ser det ut til at avisene har en tendens til å glemme både faget og personen. Eksemplene er mange: Noen skriftlig avtale mellom arbeidstager og arbeidsgiver finnes ikke; kritikeren vet ikke hvor mange oppdrag han/hun vil få i løpet av den kommende perioden; honoraret er latterlig lavt og lar gjerne vente på seg; avisen anser kritikeren for å være utbyttbar ? og så videre.

Vi kan fylle flere bøker med fortellinger om kritikernes arbeids- og inntektsforhold. Kanskje ingen dum idé, forresten: at kritikerne begynner å skrive historier om kritikkens liv. Kritiske biografier. Rapporter à la Jonny Halbergs All verdens ulykker.

Men enn så lenge: La oss sørge for at kritikken setter sitt preg på Kunstnerundersøkelsen. Jeg oppfordrer hver enkelt av de 175 til å svare på spørsmålene. Og jeg oppfordrer hver enkelt av Norsk kritikerlags 315 medlemmer til å følge med. Vi bør se frem til den dagen resultatene av Kunstnerundersøkelsen foreligger. Da skal de forskjellige arbeidsgiverne igjen få klar beskjed.

Beskjed har de fått tidligere. Gjentatte ganger. Arbeidsgiverne vet at vi vet svært mye om den økonomiske situasjonen. Vi vet hvilke aviser som betaler dårlig ? og vi vet hvilke aviser som betaler elendig. Tallene er så skrøpelige at de ikke egner seg på trykk. Likevel, et eksempel fra forrige århundre: I 1999 var kritikernes gjennomsnittlige årsinntekt (av kritisk virksomhet) kr. 41 607.

Ja, igjen skal vi gi beskjed. Men vi bør også foreta oss noe mer. Gode ideer? Forslag? Innspill og kommentarer? Ta kontakt på <a href=mailto: leifhoghaug@yahoo.com>mail eller: 995 21 525.

Leif Høghaug,
leder av Norsk kritikerlag