Løsrivelse eller ikke?

I en kronikk i Aftenposten 2. oktober tar Anki Gerhardsen til orde for at kritikken løsrives fra feltet. Bakgrunnen er uklare skillelinjer som oppstår når for eksempel kritikere skriver katalogtekster og andre tekster på oppdrag ved siden av sin kritikergjerning, for å spe på økonomien. I følge Gerhardsen blir det viktig da å spørre «[…] hva uklare linjer gjør med tilliten til den kritikken folk tror er uavhengig og fri.»

Hun påpeker at det norske kunstfeltet er lite, noe som gjør at det er «ekstra krevende og ekstra viktig at kritikeren holder armlengdes avstand». I følge Gerhardsen er løsningen at kritikken løsrives fra feltet:

«Dårlig økonomi er ikke en unnskyldning for å snyte på skatten. Det bør det heller ikke være for å snyte på integriteten. Det er på tide å diskutere hvordan løsrivelsen skal foregå» avslutter hun med.

I gårsdagens Aftenposten tar Heidi Bale Amundsen, styreleder i Kritikerlaget, til motmæle. Selv om hun erkjenner at det at feltet er så lite er en utfordring, så er ikke løsrivelse løsningen. Bale Amundsen påpeker at kritikernes kompetanse kommer fra nettopp feltet selv og det at de er aktive utøvere ved siden av å være kritikere:

«Mange av våre beste kritikere er aktive utøvere, som forfatteren Kaja Schjerven Mollerin, kunstneren Tommy Olsson og musikeren Ando Woltmann. Deres troverdighet som anmeldere hviler i stor grad på den kompetansen kontakten med feltet gir. Ingen vinner på at de ekskluderes fra kritikken.»

Følgelig er ikke løsrivelse en god løsning, mener Amundsen. I stedet påpeker hun at enkeltkritikerne må selv vurdere sin habilitet i hvert oppdrag, for på den måten å sikre kritikkens troverdighet.