Munnspill på nachspiel og andre kriterier for musikkritikk

I deres egen mer enn 50 sider lange tekst er hovedvekten lagt på intervjuer med fjorten musikkanmeldere fra ulike trykte og nettbaserte medier i et forsøk på å se om det går an å «trekke ut noen felles kriterier for den gode musikkritikken».
De skriver at anmelderkorpsets svar i intervjusituasjonen «spenner mellom nøye gjennomtenkte betraktninger om anmelderens rolle, til svar som kan tyde på at anmeldere jobber mer på måfå enn med utgangspunkt i en metode.»
Alle svarene analyseres og saumfares av de to oppgaveskriverne, som har foretatt intervjuene sammen og hver for seg. En konsekvens av deres dialogbaserte intervjumetode – der kun åpningsspørsmålet var fastsatt på forhånd – sier Kydland og Sætren, var at intervjuene også ble mer åpne, og at resultatene ikke vil bli de samme som om de hadde vært gjennomført av én person.
Noen anmeldere ser på et album
som en plastrunding med plast-
cover som sender lydsignaler ut i
rommet når man putter den i spilleren.
Svein Egil Hatlevik

Anmeldelsen ideelle anatomi

Resultatene av deres undersøkelse var likevel godt nok stoff til en liten føljetong på nettstedet Ballade.no hvor blant annet spørsmålet om hvor grundig en anmelder skal gå til verks blir analysert. Enkelte anmeldere, som VGs Stein Østbø, er redd tung fagkunnskap skaper avstand til avisens lesere: «For meg er musikk en følelsesting som ikke skal forklares i hjel. Jeg har ingen musikalsk bakgrunn, bortsett fra litt munnspill på nachspiel, noe jeg er glad for. Da er jeg nærmere leseren, og starter også på gulvet når jeg hører på en plate. Så kan jeg i etterkant bruke min kunnskap og erfaring til å veilede leseren, forteller Østbø.» Den samme anmelderen siteres også på at musikkanmelderne «er en truet rase» som må fremvise en seriøs holdning og innstilling dersom de i fremtiden skal «ha en rolle som meningsbærere».

Kritikerlagets «10 bud»

Dagbladets Sven Ove Bakkes hadde for eksempel en gjennomtenkt forestilling om anmeldelsen ideelle anatomi.
- Jeg pleier å si at en anmeldelse skal være fire ting: forbrukerveiledning, kunstkritikk, folkeopplysning og underholdning. Elementene kan vektes ulikt fra anmeldelse til anmeldelse, men alle fire bør være til stede.
«Andre anmeldere vi intervjuet vektla enkelte kriterier, uten at de nødvendigvis ga uttrykk for å ha en helhetlig arbeidsmetode eller filosofi bak sin musikkritikk, skriver Kydland og Sætren. «Flere av plateanmelderne henviser også til Kritikerlagets 10 bud for kritikk, selv om det i enkelte tilfeller kan virke som disse fungerer mer som sovende lover enn faktiske rettesnorer.»

Treffe alle leserne, eller noen?

I den andre ballade-artikkelen uttaler Svein Egil Hatlevik at musikkanmelderiets bruk av referanser ofte er et nødvendig onde: «Det er viktigere med gode resonnementer enn gode referanser. Det er ikke musikkritikerens oppgave å fremstille seg selv som et musikalsk referanseverk. Men noen ganger er det nødvendig». Utsagnet suppleres med Natt & Dag-redaktør Audun Vingers statement om at «Anmeldelsene skrives ut i fra det mediet hvor de publiseres, og det kommer også an på om man skriver for nye eller innvidde lesere som har fulgt anmelderen en stund.»
Også Dagbladets Sven Ove Bakke forventer en viss forhåndskunnskap fra sine lesere når han hevder at «Vi tillater oss å kreve litt mer av bakgrunnskunnskapen hos leserne enn for eksempel VG, der alt stoffet skal treffe alle leserne. Vi regner med at de som er interessert i å lese musikkanmeldelsene, har et minimum av referanser og sjangerbegreper inne. Da trenger vi ikke å overforklare.»
De to studentene på journalistutdanningen som har ført oppgaven i pennen oppgir at en del av anmelderne de har intervjuet får reaksjoner fra lesere som forventer en objektiv vurdering av en plate eller en konsert. Og de spør retorisk «Har en enkeltpersons smaksvurdering egentlig noen verdi som kritikk?»
Svein Egil Hatlevik i Morgenbladet får føre motargumentet i diskusjonen, han mener at «et kriterium om objektivitet ikke passer inn i musikkanmeldelsen: – Man kan ikke være objektiv. Hadde det vært mulig å anmelde objektivt, kunne man jo like gjerne ha brukt et dataprogram som regnet ut hva som var bra og dårlig. Sven Ove Bakke er enig med Hatlevik. – Alle musikkanmeldelser er subjektive, å si noe annet er tull, sier han.»
I en god anmeldelse er kvalitets-vurderingen mindre viktig, «og ofte ikke nødvendig i det hele tatt», sier, i følge Ballades tredje tekst, Svein Egil Hatlevik. – Det er ofte viktigere å plassere en plate i en sammenheng enn faktisk å kvalitetsvurdere den. Jeg mener ikke kvalitetsvurderingen alltid er nødvendig i en anmeldelse, problemet er imidlertid at de fleste lesere uansett leser anmeldelsen som en kvalitetsvurdering.

Observasjon: «At leserne ofte vil lete etter en kvalitetsvurdering i en anmeldelse er vel naturlig, men alle anmeldere mener altså likevel ikke at en endelig bedømmelse av platen kvalitet er så viktig. – Forbrukerveiledning går ut på å foreslå hva leserne bør bruke tiden sin på, rydde opp i den enorme strømmen av plater som kommer ut i dag. Flere av anmelderne sier også at de ønsker at leserne skal kunne følge og forstå veien mot en kvalitetsvurdering, slik at de kan gjøre opp sin egen mening uavhengig av anmelderens konklusjon. Dette minner om Magnus Anderssons kriterium om gjennomsiktighet Morgebladet, 13.10.06)
- Innenfor kunstkritikk-kriteriet bør verket vurderes opp mot både historiske og samtidige sjangerkriterier. Hvor relevant er platen i dag? Tåler den sammenlikninger med for eksempel etablerte klassikere eller band? Sven Ove Bakke

Stil og Groove

Bjørn Hammershaug fra nettavisen Groove mener en god anmelder bør ha et særpreg: - Plateanmeldelser bør ha en personlig stil, og være engasjerende ovenfor leseren. Vi legger ingen føringer på hvordan det skal skrives hos oss, men vi ønsker at skribentene skal tilegne seg en personlig stil.
Oppgavens konklusjon: «Alle anmelderne er, ikke overraskende, opptatt av at anmeldelsene skal ha et godt språk. Kjennetegnene på godt anmelderspråk er i følge våre intervjuer at det skal være personlig, underholdende, korrekt, eksperimenterende/nyskapende, tydelig og ikke for musikkvitenskapelig.» skriver Kydland og Sætren.
<IMG SRC=http://kritikerlaget.no/fileadmin/bilder/KydlandSaetren.jpg ALIGN=LEFT>

• - En plate har ingen mening når den er løsrevet fra sin kontekst. Noen anmeldere ser på et album som en plastrunding med plastcover som sender lydsignaler ut i rommet når man putter den i spilleren. Disse anmelderne gir kun leseren svar på om de bør kjøpe plata eller ikke. En god anmeldelse må betrakte kontekst?
  Svein Egil Hatlevik

Et onde i seg selv?

Videre heter det i den fjerde artikkelen på Ballade, Om terningkast og privatliv, at «VGs Thomas Talseth har også fått skjenn for å skrive mer om artisten enn selve albumet. I høst spekulerte han blant annet i om Bertine Zetlitz’ musikk hadde blitt dårligere fordi hun hadde blitt gravid.» Anmelderen selv siteres på at «VG er en avis som er opptatt av kjente mennesker, og Bertine Zetlitz er en kjent og populær artist. Så når hun gir ut sitt første middelmådige, med tendenser til å være skikkelig dårlig, album, synes jeg det er naturlig å drøfte hva som kan ha vært årsaken. Det var også offentlig kjent at hun gikk gjennom et svangerskap samtidig med at plata ble laget, og da synes jeg det er helt fair å nevne det.»
Han støtter seg på en parallell i Joy Divisions album Closer, som utkom i 1980: «Det ble laget ferdig før, men gitt ut etter at vokalist Ian Curtis tok sitt eget liv. Det er gjennomsyret mørkt og dødslengtende. Skulle man ikke tatt med i sammenhengen omstendighetene med Curtis? I det tilfellet mener jeg det er umulig å skille kunstverk og kunstner.»
Her får han, i følge Ballade, følge av Martin Bjørnersen i Natt & Dag som heller ikke synes privatliv nødvendigvis bør være tabu i anmeldelsene:
«Henvisninger til artister og/eller anmelders privatliv kan være upassende og til og med støtende. Samtidig kan det fungere godt. Det er ikke et onde i seg selv.»

Å fange en vind – på jakt etter god musikkritikk er skrevet av Eirik Kydland og Lars Sætren som tar journalistutdanningen i Oslo.