Mye ord, men lite debatt

Paneldebatten som ble avholdt på Astrup Fearnley-museet i anledning Arthur C. Dantos visitt i Oslo, ble åpnet av stiftelsen ForArts styreformann. Med seg selv som utgangspunkt ba han pent om at kunstkritikerne måtte skrive på en måte som var til å forstå.
ForArt som er en stiftelse, ble etablert i 1989 da et knippe privatpersoner la midler inn i et fond som skulle fremme kunst. ForArt arrangerer årlige forelesninger, som det på kvelden den 27. oktober i samarbeid med Estetisk seminar, da Arthur A. Danto trakk et fullt auditorium i universitetsbibliotekets bygning.

På lørdagens ettermiddagsdebatt kalt «The Mission of Art Critics» virket det nesten symptomatisk at ForArts styreformans beklagelse over nivået på norsk kunstkritikk forble hengende i luften uten at noen i panelet fant det presserende å formulere et tilsvar. Det salen fikk seg presentert var andre nærliggende problemer, velformulerte og godt forberedte agendaer for kritikergjerningen samt ujevn engelsk.

Sune Nordgren, Nasjonalmuseets direktør, var leid inn som moderator for anledningen og tronet midt i panelet med sitt karismatiske smil og for anlednigen kledd i sort. Han åpnet med en kort introduksjon av panelet før han refererte en dagfersk artikkel i Aftenposten der kritiker Marit Paasche, i følge Nordgren, poengterte risikoen for at et voksende kunstmarked generer mer penger ved mer utstrakt å betjene seg av den slappe kunstkritikken. For å aktualisere «The Mission of Art Critics» ytterligere, henviste han òg til at det i Sverige pågår en parallell debatt om kunstkritikken problem, der man rent ut hevder at kunstkritikken er i krise.

A. Danto brukte sin innledning til å fortelle hvordan han selv kom til kunstkritikken som skribent for The Nation, der han fortsatt er en virksom kunstkritiker ved siden av sin professorstilling. Danto hevdet at han ikke hadde noen agenda for sin kritikergjerning, til forskjell fra sin forgjenger i avisen, Clement Greenberg. Og han oppga at han hadde lite til overs for kritikere som så det som sin oppgave å peke ut «hva som skulle bli det neste store». Danto fremla også at det lå rent praktiske begrensninger på hans virksomhet, som at kun å skrive om utstillinger av såpass varighet at folk hadde mulighet til faktisk å gå og se dem. Danto anså kritikken som en demonstrasjon av hva man kunne få ut av en utstilling, og sa seg skrive for at leserne skulle føle behov for selv å se utstillingene.

I sin innledning pekte Lotte Sandberg på de utfordringene en kritiker står stilt overfor i dag, og la til at «den mektige kunstkritikeren hørte historien til». Dette blant annet fordi kuratorene har overtatt rollen som fortolker og nå er den første og sterkeste agenten som kontekstualiserer et verk. Videre het det at samtidskunst-feltets økende omfang utgjør en utfordring, mens kritikerens sviktende selvtillitt virker inn som en annen. Sandberg pekte videre på faren ved at også kritikken blir brukt som et middel for fremme kunstneres karrierer, slik som lanseringsjournalistikken virker overfor bokmarkedet, og at enhver form for mediaoppmerksomhet kan løfte frem enkeltkunstnere og ?institusjoner. Hun sa det ikke eksplisitt, men Astrup Fearnley-museet er jo i seg selv et nærliggende eksempel.
Uten å gjøre det klart at det var ment som en spøk, og således egnet til å sette lørdagslatten i vrangstrupen, sa Sandberg kort og godt at «Alle hater kunstkritikeren». I lys av at hun er den eneste, foruten Harald Flor i Dagbladet som også er fast ansatt som kunstkritiker, er utsagnet interessant. Man tør tro de vet hva de snakker om. Sandberg svartmalte ytterligere litt, før hun lanserte en plan B. Med bakgrunn i hvorledes enkelte kunstinstitusjoner slår gjennom hos allmennheten med «block buster-utstillinger, underholdning for massene og festiviteter», fremholdt hun at kritikerens nærvær fortsatt vil være nødvendig, for blant annet å fremsyne kunstfeltets komplekse mekanismer.

Trond Borgen forkynte at han hadde forberedt sitt innlegg innenfor rammen av ti minutter, og således, som Sune Nordgren påpekte på sitt lakoniske vis, «forberedt seg, med ambisjoner om å holde et foredrag». Borgens «paper» var anledningen og den inviterte Danto verdig, men selv som god opplesning, også godt egnet til å illustrere ForArts styreformanns innledende poeng om vanskelig tilgjengelighet. Borgen redegjorde for sin oppgave som kritiker, som han anså var å fremstille modernismens innvirkning på kunsten utvikling, og endeliktet for skjønnheten som estetisk paradigme. Han forkynte videre hvordan Ibsen, som et eksempel fra modernismens gryning, tilførte Peer Gynt et snitt på øyet slik at Peer ser virkeligheten slik den egentlig er. Det er det samme som fremkommer helt billedlig i «Un chien andalou» av Louis Bunuel på 30-tallet, fremholdt Borgen i sin ikke ueffene sammenstilling. Og med referanser til Adorno, A. Breton, M. Perniola, J. Kristeva òg F. Lyotard ? som enhver med et humanistisk hovedfag har pugget ? avledet han at skjønnhet i modernismens estetikk var forankret i følelsen av smerte. Og han påla seg selv i den daglige dont av å dadle og også lære opp folk til å bruke dette «slit i the eye» i betraktningen av kunsten.

I en langt mer improvisert stil åpnet Øystein Hauge sitt innlegg med å avsløre at det vanlige folk tenker om kunstkritikk, er at det eneste som er mer kjedelig enn kritikken selv er å diskutere den. Han tilføyde den rene, nakne sannhet at ingen kritikere som skriver kritikk i dagspressen heller har rom for å virke med de store ambisjonene som man tar frem til festtalene. Særlig ettersom samtlige, utenom to, jobber som frilansere. Haugen henviste videre og leste høyt fra et leserbrev, fra «en Terje Sørensen, som verken kjente eller hadde greid å finne», og som han etterlyste i salen. Men ingen meldte seg.
Brevet brukte han som dokumentasjon for hvilke utfordringer en kunstkritiker står fremfor, da det stipulerte at han, Hauge, var «en god name dropper». Og at han, som andre kritikere, brukte teorier og filosfisk tankegods av andre, og aldri var i stand til å bruke egne erfaringer eller fremsatte noe mer personlig. «Kunstkritikk er da ikke vitenskap, med rett og galt svar» leste Hauge høyt fra brevet, som videre krevet at kritikken «var kunstens venn». Hauge spurte retorisk hvor «rett fra galt-posisjonen» var blitt av i den kontemporære kunsten, men ingen ville svare på dette. Som Sandberg sa han, avslutningsvis, at kritikeren medvirker til omplassering av økonomisk og kulturell kapital, og derfor bør, for den interesserte leser, avdekke de operative strukturene bakenfor kunstsystemet.
Her fant Sune Nordgren tiden moden for å erklære for dødt og maktesløst utsagnet om at bare diskusjon av kunstkritikk er mer kjedelig enn selve kritikken. For å bevise at den ikke sov møtte salen dette utsagnet med en moderat akklamasjon.
Med tørr hals og varmt hode så Harald Flor ut som en som uten hell forsøker å flykte fra vingebåren influensa, men holdt likefullt et kort og konsist innlegg med vekt på to poeng. Kunstfeltets stadig voksende økonomiske betydning på den ene siden, og dobbeltrollene som enkelte av kritikerne innehar på den andre. Og han gikk sterkt til rette med kritikere som også tar oppdrag som utstillingskuratorer. Dette mente han var veldig problematisk, men sa også at det var lett å si for en som han, som en av Norges to eneste fast ansatte kunstkritikere. Avslutningsvis utropte han Arthur C. Danto til en forbilledlig kritiker med kvaliteter som kritikerstanden kunne strekke seg etter. Som akademiker og kritiker mente han Danto tilførte vesentlig kunnskap og maktet å knytte kunstkritikken an til kunsthistorien og samtidig til mer generell visuell kultur, helt i tråd med Lotte Sandbergs plan B.

Etter dette modulerte Sune Nordgren debatten, og han åpnet med et spørsmål om problematikken rundt dobbeltroller, som gikk til den amerikanske gjesten. Arthur Danto måtte straks redegjøre for den kuratorjobben han gjorde i anledning ettårsjubileet for 9/11, som Nordgren hadde googlet frem. Danto mente en kurator lik en kunstner, formidlet tanker i form av gjenstander, mens han selv i sin fortolkning og formidling, var komplett verbalt orientert. Danto sa seg ikke berørt av dobbeltrolle-problematikken, for han hadde bare vært kurator ved denne ene anledningen og da attpåtil for et «non profit»-galleri. Borgen meldte seg på temaet og erklærte seg derimot skyldig, ettersom han ved tre anledninger over en femtenårsperiode hadde virket som kurator, ikke for pengenes skyld, som han sa, men for å få innblikk i prosessene.

Hauge motsatte seg Borgens «slit in the eye»-parafrasering av Ibsen og fremsatte påstanden at han fikk folk til å lese, mens det var en kurators oppgave å få folk til å se. Men han bemerket en tendens hos unge kritikere til ikke lenger å ville være så teoretisk topptunge, men isteden mer villige til å tre inn med egne meninger og fortolke ut i fra seg selv.
Utover panelets fulle enighet om at kunstkritikken ikke skulle tjene som lubrikator overfor et voksende kunstmarked, var det lite i innleggene som verken samkjørte eller skilte debatten, som etter hvert også ble åpnet for innspill fra salen.
På tross av at formannen i ForArt gjentok at det var umulig å skille hode fra hale i en del kunstkritikk, ga det ingen symptomer på høyere temperatur. Ingen i panelet sa seg villig til å møte kravet om tydeligere postulering av egne meninger. Men, ikke ulikt de tre Bukkene bruse, pekte de på at dette dukket opp blant de nye stemmene i kunstkritikken.
Først da en kunstutøver med innvandrer og minoritetsbakgrunn etterlyste en mindre etnosentrisk vinkling i kulturdekningen generelt og kritikken spesielt, kom febertemperaturen i panelet opp på et målbårt nivå. Harald Flor avfeide denne problemstillingen på det skarpeste, med «What you are saying is a lot of rubbish», og henviste til en rekke artikler, som han av hensyn til publikum og fordi han selv var syk og sliten ikke kunne liste opp. Men etnosentrisme var ikke noe man kunne beskylde hans organ Dagbladet for. Lotte Sandberg ba tynt om ikke vedkommende kunne komme med noen eksempler på hvilke utstillinger det var man hadde oversett i hennes avis, og da «Meeting Point» på Stenersenmuseet ble nevnt beklaget hun at tiden aldri strakk til for det skjedde så meget. Harald Flor som heller ikke hadde vært der, la vekt på at han både hadde vært syk og oppholdt seg i Paris, så det var ikke rimelig å laste han for det. Trond Borgen fikk til dette tilføyd at kritikerne var ensidig trent opp i vestlig kunsthistorie, men at de trengte å lære mer og bli kompetente til å hanskes med andre etniske gruppers kunst. Hauge sa seg personlig ikke å være interessert i øst/vest-tenkningen, men mente at kunst utført av minoriteter også skulle inkluderes i den kritiske diskursen.
Med henblikk på representativitet ble det fra panelet anført at deltagerne både var for gamle og talte i overkant mange menn. Lotte Sandberg sa med et nikk mot Astrup Fearnley-museets direktør, at sammensetningen av panelet fikk man henvende seg til Gunnar Kvaran for å få en begrunnet. Det var det ingen som gjorde.
To norsk-etniske, utøvende kunstnere tok til sist ordet og fremførte ulike innvendinger mot kunstkritikerstanden. Men det lot ikke til at panelet følte seg spesielt truffet, verken av hentydninger om manglende åndfullhet, som gjorde at geniet E. Munchs i sin tid ble undererkjent, ei heller en ung manns beskyldninger om at kritikerene tilhørte et broderskaps-system som fungerte etter den samme logikken som lå bak nazi-regimets kunstdyrkelse. Å bringe arrangementet til ende før tiden trengte kanskje ingen begrunnelse.