Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2025

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Anders Heger: «Wanda. En familiehistorie», Cappelen Damm
• Jenny Hval: «Scenemennesket», Oktober
• Åsne Seierstad: «Ufred. Russland fra innsiden», Cappelen Damm
• Åsmund Svendsen: «Jens Arup Seip. Historikeren og hans land», Press

Juryen består av Kåre Bulie, Astrid Fosvold og Knut Hoem.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Ingvill Kjærstein: «Skyggekvinner» av Fumiko Enchi, Cappelen Damm
• Knuf Ofstad: «Klokt blod» av Flannery O’Connor, Briskeby
• Synneve Sundby: «Duggens herrer» av Jacques Roumain, Solum Bokvennen
• Julia Wiedlocha: «Jakobsbøkene» av Olga Tokarczuk, Gyldendal

Juryen består av Kari Løvaas, Frode Johansen Riopelle og Sigrid Elise Strømmen.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Helene Guåker og Oda Valle: «Stella står i det», Samlaget
• Annika Linn Verdal Homme: «Lava», Aschehoug
• Aon Raza Naqvi: «Forbanna ungdom», Cappelen Damm
• Kjersti Annesdatter Skomsvold og Mari Kanstad Johnsen: «Svømmefugl», Aschehoug

Juryen består av Petra J. Helgesen, Egon Låstad og Ida Skjelderup.

De nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok 2025 er:

• Susanne Christensen: «Svalene sover på månen», Oktober
• Jon Fosse: «Vaim», Samlaget
• Karl Ove Knausgård: «Jeg var lenge død», Oktober

Det er medlemmene i Seksjon for litteraturkritikere som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Vinnerne av litteraturkritikerprisene for bokåret 2025 blir offentliggjort torsdag 5. mars kl. 14.00 på Litteraturhuset i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av Bokhandlerforeningen, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Forfatterforbundet, Norsk Journalistlag, Norsk Oversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Begrunnelser for nominasjonene

Nominerte til litteraturkritikerprisene 2025

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Anders Heger: «Wanda. En familiehistorie», Cappelen Damm

Andre verdenskrig er blant norske sakprosa-forfatteres favorittemaer, og antallet bøker om krigen som kommer ut årlig, er betraktelig. Med det på alle måter store verket «Wanda. En familiehistorie» klarer Anders Heger likevel å bidra med noe eget til feltet. Wanda er moren hans, og blant mye annet er utgivelsen et familieportrett – og en skildring av et ektepar utenom det vanlige. Ved siden av Wanda står nemlig Bjørn, forfatterens far. Foreldrene treffer hverandre under mildt sagt krevende forhold – i et Tyskland midt i andre verdenskrig. Hver på sitt vis er de fanger, om enn i ulike kategorier, og hver på sin måte skal de komme til å prege den norske motstanden. Den ukonvensjonelle, dramatiske kjærlighetshistorien til tross er imidlertid «Wanda» i hovedsak morens bok. Sønnen tegner et portrett av en kvinne, et liv og en krigsinnsats som alle er oppsiktsvekkende: Med høy risiko begynner den unge jenta å oppsøke tyske konsentrasjonsleirer og kartlegge og hjelpe norske fanger i dem. At faren hennes, Johan Bernhard Hjort, i 1930-årene var Vidkun Quislings nære medarbeider, for deretter å havne i konflikt med NS-lederen og ende med å måtte tilbringe krigen internert i et tysk slott sammen med familien sin, gir beretningen om Wanda en sjelden ramme. Heger kombinerer fremstillingen av sin mors unge år med å la leseren høre hennes egen alderdomsrøst. Den gamle Wanda har på ingen måte mistet slagferdigheten. Foruten en enestående beretning om historie, krig og mot er «Wanda» et portrett av et ressurssterkt miljø på Oslos vestkant gjennom flere generasjoner. Hegers bok har nemlig anstrøk også av selvportrettet – og åpner en dør til innflytelsesrike kretser som ikke så ofte presenteres på dette viset. Først og fremst er den en skildring av en bokstavelig talt utrolig krigsskjebne.

Jenny Hval: «Scenemennesket», Oktober

Fra musikk til nisjeparfyme. Fra hennes røykeglade mor til opphavskvinnens internasjonale karriere. I «Scenemennesket» skriver artisten Jenny Hval om hva det vil si å være det tittelen peker på, men hun kobler denne tematikken med slående mye annet interessant og overraskende – på en måte som gjør at den tverrestetiske utgivelsen bærer betegnelsen essay med all mulig berettigelse og utgjør et egenartet bidrag til sjangeren her til lands. «Scenemennesket» er, på flere måter, preget av utviklingen i det større fellesskapet rundt den som fører ordet: Koronapandemien og verdens underholdningsindustri har begge satt sitt merke på hovedpersonen. Samtidig har utgivelsen trekk av memoarboken: Den handler om en kvinne som var «en passiv-agressiv innflytter i Tvedestrand som barn og brukte altfor lite hårspray som tenåring» – og endte som «et rotete one woman show, ensom, liten, rastløs og ambivalent». Rastløsheten og ambivalensen kommer til nytte når hun skriver: Forflytningene og tankesprangene som kjennetegner «Scenemennesket», er med på å gjøre den frisk og stimulerende. Begrepet er for lengst blitt en klisjé i litteraturkritikken, men i Hvals tilfelle gir det uansett mening å hevde at hun uttrykker seg med en egen stemme. Den er kulturelt og teoretisk skolert – i essayistikken hennes dukker så vel franskmannen Roland Barthes som tyskeren Heiner Müller opp. Det samme gjør imidlertid hundevalpen hennes – og kroppen og sansene, «munnfølelse og muskler» inkludert. «Scenemennesket» skriver seg inn i en lang kulturpessimistisk tradisjon, men Hvals utsikt fra scenen ligner likevel ikke andres. Forfatteren kan være abstrakt og høyttravende, men hun ynder å forankre refleksjonene sine i hverdagen. Boken de fyller, vitner om en ambisiøs kunstner-kulturkritiker med en formuleringsevne som ansporer og skiller henne ut.

Åsne Seierstad: «Ufred. Russland fra innsiden», Cappelen Damm

Ufred setter ord på situasjon som kjennes påtrengende akutt. Med et unikt journalistisk håndverk når Åsne Seierstad et høyere nivå enn i noen av sine tidligere utgivelser. Tydeligere enn før er hun til stede i teksten med hele sin personlighet. Leseren tas med på en medrivende reise gjennom Russland som gir et fabelaktig innblikk i russisk mentalitet og russisk hverdagsliv, som er øyeåpnende og urovekkende. Med innlevelse følger forfatteren fotsporene til Andrej Medvedev. Livsreisen til den deserterte Wagner-soldaten lar oss møte alminnelige russere dypt inne i Russland. Svetlanas Aleksijevitsj’ ord om at russisk kultur grunnleggende er basert på vold i alle relasjoner blir altfor sanne i møte med soldatens livshistorie og sivilsamfunnet i dagens Russland. Undertrykkingen har nådd et nivå der frykten har satt seg dypt i befolkningen. Diktaturet er altomfattende. Propagandaen tangerer det absurde. Frie tanker og ytringer kveles langsomt. All omtale av krigssituasjonen er forbudt. Seierstad havner i situasjoner der hun må utvise balansekunst. True crime-aktig forteller hun om spioner fra FSB som lurer seg innpå henne uten at hun helt fatter faren før den glir over. Evnen til å hanskes med krevende og farlige situasjoner og til å forlike seg med folk, bidrar til at hun får tak i stemmen til innbyggerne. Hun ikler seg en porsjon uskyld og naivitet, reiser innover taigaen på ski, besøker Medvedevs slektninger, kommer under huden på folk som åpner seg for henne til tross for krigssituasjonens truende skygge. Utgangen på boka, som viser hvordan moderne krigføring drives og vil bli drevet i fremtiden, setter en støkk i leseren. Gjennomgående blir vi minnet om at forfatteren besitter en betydelig russiskkunnskap. Men det som gjør at Ufred føles som et foreløpig toppunkt i forfatterskapet, er Seierstads bruk av seg selv som forteller og den bragden det er å komme så tett på den russiske bjørnen.

Åsmund Svendsen: «Jens Arup Seip. Historikeren og hans land», Press

Åsmund Svendsen har tidligere skrevet biografi om historikeren og utenriksministeren Halvdan Koht. Også den ble nominert til Kritikerprisen. Denne gangen tar han for seg Jens Arup Seip, som skulle bli den toneangivende skikkelsen i et historiefag i rivende utvikling etter krigen. Svendsen nøyer seg ikke med å portrettere historikere. Det er en hel norsk, akademisk kultur som settes under lupen fra den spede begynnelsen i universitetsbygningene på Karl Johan via den nybygde universitetscampusen på Blindern, til det etter hvert også ble opprettet historiske fagmiljøer på universiteter og høyskoler landet rundt. Svendsen følger Seip etter hvert som han utvikler sin faglige autoritet. Han samler allierte rundt seg, men er også stadig i konflikt med de ledende skikkelsene på andre fag, som statsviteren Stein Rokkan og jusprofessoren Johs Andenæs for å nevne noen, noe biografien på ingen måte legger skjul på. Fortellingens absolutte høydepunkt kommer, som seg hør og bør, midtveis når Seip første gang legger frem sin teori om Norges utvikling fra embetsmannsstat via flerpartistat til «ettpartistat» under Arbeiderpartiet under et debattmøte på Chateu Neuf i 1963. Dette var i den tiden da et foredrag på studentenes hus kunne føre med seg milde rystelser i regjeringskontorene og på Youngstorget. Jens Arup Seip hadde en nærhet til idéhistorien i alt han gjorde. Biografien om ham er også blitt en slags ideenes norgeshistorie. Den som skulle være i tvil, vil få bekreftet at også dette landet har hatt intellektuelle, som har kjempet for at norgeshistorien skal fortelles saklig, etterrettelig og med et til enhver tid oppdatert arsenal av begreper. «Jens Arup Seip. Historikeren og hans land» er en dannelseshistorie av sjeldent kaliber, sobert og passe humørfylt fortalt i tråd med saklighetstradisjonen bokens objekt sto i.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Ingvill Kjærstein: «Skyggekvinner» av Fumiko Enchi, Cappelen Damm, (oversatt fra japansk)

«Skyggekvinner» av Fumiko Enchi er en perle fra den japanske litteraturhistorien, nå tilgjengelig på norsk i Cappelen Damms serie «Oversette mesterverk». En elegant, psykologisk innsiktsfull, vemodig og ikke minst rammende feministisk roman. Oversetter Ingvill Kjærstein behandler stoffet med en stødig og lett hånd, i møte med en nokså kompleks narrativ struktur, på tvers av historiske og kulturelle avstander. Kjærstein har delt opp enkelte innfløkte setninger, noe som gir den norske teksten en behagelig flyt uten at det noen gang føles som en forenkling av romanen. Fraseringene er utført med autoritet og nyanserikdom og låter alltid godt i øret. Ivaretakelsen av en del japanske uttrykk og fremmedartede bilder, og det nærmest filmatiske preget i scener og dialoger, transporterer oss effektivt til et annet sted og en annen tid. Dette er Kjærsteins debut som oversetter, og tryggheten hun utviser lover svært godt for den japanske litteraturens fremtid i Norge.

Knuf Ofstad: «Klokt blod» av Flannery O’Connor, Briskeby (oversatt fra engelsk)

Flannery O’Connors bilde av et amerikansk sørstatssamfunn på femtitallet er presist gjengitt i et moderne norsk språk med tiltrekkende etterkrigskoloritt. Oversetter Knut Ofstads tøyelige setninger, med innslag av forgangne høflighetsformer så vel som gatespråk fra Oslo øst, er perfekt kalibrert for å innfange regionens særegne rasistiske klassesamfunn. I dialogene svinger tonen uforutsigbart mellom det grove og det hyklersk-høviske, slik det anstår seg omreisende lekpredikanter som kniver med gateselgere om de travleste gatekryssene og gjerne setter entusiasmen og pengene i hatten høyere enn det religiøse budskapet. Oversettelsen følger rytmene og gjengir drivet i O’Connors slagkraftige prosa, og har et skarpt øye for både komikken og den groteske symbolikken som er nedfelt i forfatterens folkelige karikaturer og vrengebilder av bibelske profeter.

Synneve Sundby: «Duggens herrer» av Jacques Roumain, Solum Bokvennen (oversatt fra fransk)

Den haitiske klassikeren «Duggens herrer» er, for å bruke en vending fra boka selv, som «en naken negerfot i ræva» på fine byborgere, ja, på utbyttingsøkonomiens medløpere hele veien opp gjennom det postkoloniale maskineriet av «nedaktelse». Synneve Sundby utviser en finstemt sans for hva som i oversettelsen kan domestiseres og hva som må bevare sin fremmedhet – enten med innslag av kreolsk (med ordliste) eller med norske nyord. Oversetteren viser også lydhørhet for romanens virtuose bruk av metaforer som bringer leseren tett på landskap og livsbetingelser, og for den sømløse vekslingen mellom perspektiver og tonefall. Dette er en poetisk realisme som svinger seg fra det hverdagslig-humoristiske til det arkaisk-mytiske uten å miste leseren på veien. Kort sagt er denne oversettelsen en eneste lang oppaktelse, ikke bare av utfattige haitiske jordbrukere som, når de kaller hverandre negre mener «elskede» eller «menneske», men også av vårt felles livsgrunnlag: trærne, jordsmonnet, vannet.

Julia Wiedlocha: «Jakobsbøkene» av Olga Tokarczuk, Gyldendal (oversatt fra polsk)

Man må holde tungen rett i munnen om man skal oversette en stor og flerstemt fortelling som flakker «over syv grenser» og «gjennom fem språk», som det heter i romanens undertittel. «Jakobsbøkene» er et skikkelig oversetterløft som krever innsikt i et omfattende historisk og religiøst kildemateriale, letthet i turneringen av tallrike litterære bilder, og et bredt vokabular for å levendegjøre et sosialt, etnisk og religiøst mangfoldig persongalleri av veldige dimensjoner. I Julia Wiedlocha har vi fått en oversetter som ikke bare finner stilen, men finner stilen gang på gang, i korte kapitler som samme hvilket perspektiv de inntar, og enten de betoner det sanselige, fabulerende eller encyklopediske, inviterer til langsom fordypning. Når det er sagt, er språkbruken så rik og livsbejaende – her selger man ikke ganske enkelt kroppen sin, man «sjakrer både forfra og bakfra» – at ukene og månedene det tar å lese, renner fort unna.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Helene Guåker og Oda Valle: «Stella står i det», Samlaget

Motoren i «Stella står i det» er en 11-årsdag. Romanen åpner med at moren til Stella inviterer hele klassen i bursdagsselskap, og gjennom kapitlene teller Stella ned til den store dagen med gru. Tenk hvis mamma serverer mat hun har hentet i søpla? Eller får migrene slik at det ikke blir noen fest i det hele tatt? Det er bare bestevenninna Rania som vet hvor fattige Stella og moren hennes er, og hun er ikke interessert i å dele hemmeligheten med flere. Dette er Helene Guåkers første bok for aldersgruppen 9–12 år, og hun treffer perfekt, både tematisk og språklig. Stellas løgner og bekymringer er forståelige og gjenkjennelige – det handler om redselen for å falle utenfor og være annerledes. Samtidig flyter Stellas indre dialog lett og energisk – boka er morsom å lese selv når hovedpersonen føler at tilværelsen er i ferd med å rakne. Fortellingen er illustrert av Oda Valle, og de uttrykksfulle tegningene understreker både det trygge og utrygge i Stellas situasjon. For i denne teksten er ingenting bare svart eller bare hvitt. Guåker makter å beskrive alvor og sårbarhet med et glimt i øyet, og personer og situasjoner har alle flere dimensjoner ved seg. Særlig er portrettet av moren nyansert og spennende.
«Stella står i det» er en usedvanlig velskrevet roman med driv, humør og dybde.

Annika Linn Verdal Homme: «Lava», Aschehoug

Tegneserien «Lava» er en fandenivoldsk hevnfantasi av multikunstner Annika Linn Verdal Homme. Boken forener galgenhumor med dypt alvor; i sin ytterste konsekvens handler det om å sette foreldrene på plass. Hverdagen til hovedpersonen Evi forkludres drastisk når foreldrene skilles. Faren oppfører seg som en tenåring, mens moren praktisk talt flyr unna problemene. Datteren på 13 år bestemmer seg for å gi dem en ordentlig lærepenge ved å oppføre seg minst like uansvarlig selv. Snart bærer det av sted, alene på ferie, til F#*@INGS Tenerife! Et inferno av brennende lava og en hjelpeløs sort valp er talende symboler for hva som egentlig foregår i Evis følelsesliv. Dette står i kontrast til den rappkjefta og handlekraftige fasaden hun setter opp, og gir sarkasmene hennes klangdybde. Formgivningene er helstøpt, med et figurdesign som er stilsikkert platt og idiotisk. Fargepaletten er eksplosiv, med gjennomgripende symbolsk virkning. Dialogen med foreldrene er minst like frustrerende for leseren som for Evi – når skal disse menneskene lytte til sin egen datter? Hevnen er søt i dette finurlige dramaet. Evi får kjenne på sin egen selvstendighet og hun får erfare at ikke alle voksne er like håpløse. Om foreldrene noensinne vil skjerpe seg, er derimot et åpent spørsmål.

Aon Raza Naqvi: «Forbanna ungdom», Cappelen Damm

I «Forbanna ungdom» skildres vold og såkalt utenforskap av ulik alvorlighetsgrad. Femtenåringen Noh må finne ut hvem han er uten noen voksne allierte. Det er skummelt. Samtidig bygges frustrasjonen over å bli undervurdert og forhåndsdømt gradvis opp i ham. Er det her jeg hører til? spør han – når han så vidt unngår å bli medskyldig i et ran. I hvert fall ikke her? når han drikker seg full på klassefest og skjeller ut folk. Og hvordan kan fylla egentlig være lov, framfor jointen som gjør ham mykere i kantene og så innmari reflektert? Med kapitteloverskrifter og språklige grep trekker Naqvi linjer til hiphop og gangsterfilmer, og forankrer fortellingen tydelig i tid, sted og kultur. 2005, Larvik, et småkriminelt ungdomsmiljø. Den lokale koloritten er autentisk, med gjenkjennelige versjoner av ekte kallenavn fra datidens miljø. Nohs møter i sinnemestringsgruppa driver fortellingen fremover. Terapisituasjonen legger til rette for forløsende humor. Lederen – en ung mann i siviltjeneste – senker iblant guarden og lar ungdommene tre fram utenfor de forenklende boksene de vanligvis plasseres i. Tør de håpe på å bli sett?

Kjersti Annesdatter Skomsvold og Mari Kanstad Johnsen: «Svømmefugl», Aschehoug

Pingvinen Ella drømmer om å kunne fly, men vegrer seg for å svømme. Mormoren hennes vet heldigvis råd, og snor fascinasjonen for flyvning til gradvis utforskning av vann. Snart svømmer Ella som en helikopterpropell. «Svømmefugl» er et poetisk pedagogisk kunstverk med klar tale i teksten – og et mylder av distraksjoner i bildene. Resultatet er hverdagsmagi, gjort levende gjennom et barns blikk. Boken har vannskrekk som tema og vannfarger som en trøsterik komponent; de vakre akvarellstrøkene tar brodden av det vanskelige temaet. Fargebruken er majestetisk, med glitrende lys som splintres i regnbuens farger. Leken med fargeblyant plasserer det hele trygt i et barns univers. Skomsvolds forundringsfulle tekst stoler på kraften i Johnsens bilder. Et estetisk mangfold preger sidene, med dansende linjer, og spisse og runde former som understreker de autonome personlighetene. Naturkreftene spiller også på lag med historien, med en slentrende sommerdag som inngang. Mot slutten blåser det opp til en forrykende finale, hvor hav og himmel møtes. Svømmer Ella – eller flyr hun?

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Susanne Christensen: «Svalene sover på månen», Oktober

Hun skulle aldri skrive en roman. Susanne Christensen har vært kjent i den skrivende offentligheten som kritiker, tidsskriftmenneske og essayist med tre utgivelser bak seg. «Svalene sover på månen» er da også en utypisk og nyskapende debutroman, som sprenger seg ut av trange sjangertrøyer. Det handler om Teo, som i «stilletiden» på 2020-tallet flytter hjem og passer på sin syke mor i ni måneder, til moren dør. Hele livet har Teo vært i bevegelse og søkt avstand fra det hjemlige og familiære; hun har dannet seg egne nettverk, kunstneriske og grensesprengende. Nå må hun holde seg i ro og undersøke forholdet til moren og seg selv. I et språk som er presist og usentimentalt skriver Christensen fram sorg, håp og lengsel etter fellesskap – og ikke minst gleden ved å tenke. For ut av den intime sfæren spinner det seg mange tråder. Med Teo som et både sårbart og sprettent midtpunkt utforsker romanen utopiske tidslinjer, demonisk tekno-magi og økosystemer der vi ikke er i sentrum. Gjennom det hele flyr svalene, en like symbolsk som konkret forbindelse til naturen og kloden. Romanens to permer er bare på liksom: Den vever seg utover, til månen og forbi.

Jon Fosse: «Vaim», Samlaget

Jon Fosses første roman siden han vant Nobelprisen i 2023, er en utpreget frisk, skjelmsk og leken utgivelse, der ingenting er slik det ser ut ved første øyekast, og hvor ulike fortellerperspektiver gradvis utvider og tilfører nye fargesjatteringer til det litterære universet. Denne tredelte lille romanen, som i tillegg er første bok i en varslet trilogi fra det fiktive lille vestlandsstedet Vaim, kretser rundt den besnærende, men gåtefulle Eline, som ikke egentlig heter Eline. Tre menn fra Elines liv, menn som også går under falskt navn, får føre ordet, men det er Eline som er handlingens motor og drivstoff. Og for en handling! Intriger, gammel kjærlighet og blaff av det overnaturlige står på menyen når disse mennene med mange års mellomrom forteller om sine erfaringer med Eline, det lille fjordsamfunnets omskiftelige «femme fatale». Fosse låner friskt fra sjangerlitteraturen, og skrur romantikk, gotisk skrekk og hardkokt krim sammen til en magisk, underlig og skøyeraktig helhet. Samtidig er det noe nedpå og hverdagsnært over romanens utforskning av tilværelsens iboende uutgrunnelighet. Jon Fosse er en av våre aller mest særpregete stilister, og maner frem både Vaim og menneskene som hører til der i sin umiddelbart gjenkjennelige, rytmisk messende og suggererende prosa. Om «Vaim» er en lettere versjon av Fosse enn vi er vant til, er det alt annet enn lettvint.

Karl Ove Knausgård: «Jeg var lenge død»

«Jeg var lenge død» er det gåtefulle navnet på det absolutt gåtefulle, men også medrivende sjette bindet i Karl Ove Knausgårds Morgenstjerne-serie. Så lenge Morgenstjernen skinner, så kan virkelig alt gå an. I «Jeg var lenge død» følger vi astrofysikeren Joar Løyning, den introverte og rutinestyrte broren til Syvert. Begge møtte vi første gang i «Ulvene fra evighetens skog», bind to i serien, men her er Joar fortellerstemmen gjennom hele fortellingen. Joar Løynings voksne liv er styrt av naturlovene og jobben som professor ved Universitetet i Oslo. Han vil heller være «en levende pyse, enn en død helt», som han sier det selv. I romanen lar Knausgård Løyning gradvis krype ut av skallet og ut i en urolig verden, og slik møter han både kjærligheten og døden, til gangs. Karl Ove Knausgård klarer i dette bindet å forene sine essayistiske og esoteriske tendenser med det dypt personlige og åndelige, i en fartsfylt roman som har en dragende effekt på leserne. Det er ikke lett å dø i dette universet til Knausgård, og det er heller ikke lett å legge denne mursteinen fra seg. At serien ikke er ferdig, får være en slags trøst.