Nominerte til Kunstkritikerprisen 2024

Norsk kritikerlag offentliggjør med dette de tre nominerte utstillingene til Kunstkritikerprisen
for året 2024:

• Arbeidstittel: The Workers, Haugar kunstmuseum
• Barbro Tiller: VANN – 1379 norske innsjøer, Dropsfabrikken
• Britta Marakatt Labba: Sylkvasse sting, Nasjonalmuseet

Våren 2025 utdeles kunstkritikernes egen pris for 17. gang. Det er medlemmene i seksjon for kunst som kårer prisvinneren gjennom uravstemning. Prisen er utformet av billedkunstner Arne Nøst. Tidspunkt og sted for prisutdelingen vil bli offentliggjort senere.

Begrunnelse for nominasjonene

Arbeidstittel: The Workers

Haugar kunstmuseum, Tønsberg
Kuratert av Erlend Hammer
15. juni–8. september 2024

Hva skjer med kvaliteten på utstillingene når museenes administrative styring prioriteres over kunstfaglig kompetanse? I et år der de norske museenes dreining vekk fra kunstfaglig ledelse ble mye debattert, var Arbeidstittel: The Workers, kuratert av Erlend Hammer, noe så sjeldent som en idébasert utstilling som konfronterte det norske kunstfeltets egne mekanismer og den institusjonelle tidsånden. Den markerte seg som et harselerende og ofte uærbødig partsinnlegg på vegne av kuratorenes kreative og skapende suverenitet, samtidig som den vitset med fokuset på målgruppe- og publikumsutvikling på norske museer.

Utstillingen åpnet med en rekonstruksjon av ballongportalen fra Nasjonalmuseets avskjedsfest for tidligere direktør Karin Hindsbo, etterfulgt av en installasjon der de grå og ansiktsløse mennene i Synnøve Anker Aurdals bildevev Byråkratene (1993) var satt i dialog med dokumentasjon av museumsreformen. I utstillingens sentrale rom møtte man Ernesto Netos rosa ballbinge Eurekinside-Poolball (2010) provokativt flankert av Fredrik Værslevs malerier av det israelske og palestinske flagget, samt spørsmålet «Hva er et kunstmuseum?» trykket i gylne serifer på veggen. Denne iscenesettelsen både parodierte dagens institusjoners oppheng i «relevans» og tilbøyelighet til platt publikumsfrieri, samtidig som den viste til et ofte unnvikende forhold til kontroversielle temaer.

The Workers viste hvordan kunsten kan engasjere seg med komplekse institusjonelle spørsmål uten å bli redusert til enkle svar eller standpunkter. Gjennom sin lekne (og frekke!) form skapte utstillingen et rom for å tenke på nytt om både kunstinstitusjonenes rådende premisser og hvordan disse påvirker kunstens evne til å være kreativ og kritisk på samme tid. På et tidspunkt hvor hensyn til publikumsutvikling ofte synes å trumfe kreative ambisjoner og risikovilje, demonstrerer denne sjeldent komplekse utstillingen ikke bare den idébaserte utstillingens fortsatte relevans i norsk kunstliv, men også dens evne til å skape meningsfull dialog om kunstens rolle i samfunnet.

Britta Marakatt-Labba: Sylkvasse Sting

Nasjonalmuseet, Oslo
Kuratert av Anne Sommerin Simonnæs og Randi Godø
15. mars–25. august 2024

Da Britta Marakatt-Labba inntok Lyshallen på Nasjonalmuseet i 2024 med sin hittil største soloutstilling, ble det en av årets mest omtalte utstillinger og en klar publikumsfavoritt. Med tittelen Sylkvasse sting, viste denne retrospektive utstillingen fram kunstnerens evner som historieforteller og karismatisk motstandskvinne via broderier, skisser, tegninger, akvareller, grafikk, installasjoner og skulpturer.

Flere tidlige verk som Garjját/Kråkene (1981) ble laget i forbindelse med Alta-aksjonen, rundt samme tid som Marakatt-Labba var med på å etablere kunstnergruppen Mázejoavku (Masi-gruppen) og Samisk Kunstnerforbund. Interessen for naturvern setter fortsatt avtrykk på kunstnerskapet, og bestillingsverket Luođđat/Spor (2023) – en diptyk av broderier på lin på 175 × 35 cm – sto som en myk protest mot industrialiseringen og gruvedriften i hjembyen Kiruna. Sentralt i utstillingen var den ikoniske, 24 meter lange tekstilfrisen Historjá (2003-2007), som skildrer samisk liv og historie gjennom mytologi og hverdagsliv, kolonisering, industrialisering og motstand. Men vel så sterkt var det å oppleve Utøya-installasjonen Dáhpáhusat áiggis/Hendelser i tid (2013) i 2024, året da debatten om et minnested etter 22. juli-terroren var reaktualisert.

Britta Marakatt-Labbas detaljrike kunstneriske univers er både sårt og morsomt, poetisk og presist. Som sjamantrommen, som gjentar seg i flere av motivene, åpner Marakatt Labbas verk en portal til det hinsidige, og minner oss om at vi er gjester på denne jorden. Sylkvasse sting var en etterlengtet presentasjon av et kunstnerskap som med en stødig hånd og klar røst dokumenterer og fabulerer rundt hendelser, og samtidig står opp for samers rettigheter og klimakamp.

Barbro Tiller: VANN – 1379 norske innsjøer

Dropsfabrikken, Trondheim
3. februar–7. april 2024

Gjennom å samle inn vannprøver fra norske ferskvann har Barbro Tiller skapt et kunstverk som strekker seg over mange år, involverer over 120 personer og som tar opp i seg varierte tema som miljøvern, geografi, populærkultur og samfunnsutvikling. Siden Tiller begynte innsamlingen i 2017 har mennesker i hele landet sendt henne vannprøver, slik at alle fylker er representert i samlingen.

I utstillingen VANN – 1379 norske innsjøer på Dropsfabrikken i Trondheim ble veggene dekket av 1379 akvareller som viste et kartbilde av hver sin innsjø. I tillegg var det nedskrevet ymse opplysninger om vannene, for eksempel om lokale dyrearter, hvordan mennesker har tatt i bruk vannet eller om folk som har druknet der. Selve innsjømotivene var malt med vann fra de aktuelle sjøene, som sammen med akvarellmaling utgjorde et fargespekter fra himmelblått til syrlig grønt og brunlig. I utstillingsrommet var det også hyllevis med flasker i forskjellige farger og fasonger, med vann fra alle innsjøene.

VANN – 1379 norske innsjøer var både poetisk og konkret på en gang. Tiller presenterte materialet på en systematisert og sober måte, nesten vitenskapelig. Samtidig var utstillingen full av kuriøse hint og historier som la opp til refleksjon og fantasering. Siden dette kunstprosjektet var så geografisk vidtfavnende, var det også stor sjanse for at den enkelte betrakter fant et vann vedkommende hadde et forhold til. På den måten ble utstillingen også personlig. Det relasjonelle aspektet har fått vokst seg stort – fra at Tiller i starten fikk hjelp av kjentfolk til å samle inn vann, til at hun nå får tilsendt vannprøver fra vidt fremmede mennesker. Det viser at prosjektet engasjerer, også blant folk som ikke opplever kunsten i et utstillingsrom.