Nord-Norge – en kritikerfri sone?

De deltakende innlederne var Svein Ingvoll Pedersen, intendant ved Tromsø Kunstforening, Svein Aamold, førsteamanuensis ved fagavdeling for kunstvitenskap Universitetet i Tromsø, Jenny-Marie Johnsen, billedkunstner, Christine K. Hansen, kulturredaktør for Nordlys, Knut Ljøgodt, direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum, Vibeke Ek, leder for kulturstyret i Tromsø kommune, Helga-Marie Nordby, instituttleder ved Kunstakademiet ved Universitetet i Tromsø, og de to Tromsøbaserte kunstkritikerne Amalie Marie Selvik (skriver for Kunstforum) og Hanne Hammer Stien (skriver for Billedkunst og Kunstkritikk.no).
Hanna H. Hansen, stipendiat ved Universitetet i Tromsø oppsummerte.

Et publikum på rundt 50 møtte opp for å diskutere seks konkrete punkter sammen med de inviterte innlederne som holdt forberedte, skriftlige innlegg. De ni innlederne satt sammen med møteleder og medhjelper midt i et langstrakt, plassert vis à vis hverandre i to rekker på tvers av rommets lengderetning. På begge sider satt publikum i kinooppsett, vendt mot innlederne og hverandre. Oppsettet kalles gjerne «gullfiskbollen» – publikum betrakter fra to sider noen som «svømmer» i midten. Det ga også gode akustiske forhold, uten behov for mikrofon. Det kom en god del innlegg fra salen. En lenger pause var lagt inn, for kjøp av drikke etc. Dette opplegget bidro til at arrangementet fikk et preg av workshop, med flere meget konstruktive forslag til bedring av kunstkritikkens situasjon, både i Nord-Norge og på landsbasis.

Referat

1. Velkommen ble ønsket fra intendant Svein Ingvoll Pedersen i Tromsø Kunstforening, som presenterte bakgrunnen for salongen? og møteleder og medlem av AU kunst Dag Solhjell, som var Tromsø Kunstforenings leder 1973-1983, og første intendant 2001-2003.

2. Møteleder Dag Solhjell presenterte resultatene av en liten undersøkelse av kritikersituasjonen i Nord-Norge, med vekt på Tromsø.

Data fra tre aktive kritikere i Tromsø, to utstillingssteder i Tromsø (Tromsø Kunstforening og Nordnorsk Kunstmuseum) og et par andre steder i landsdelen, og fra 19 nordnorske kunstnere (medlemmer av NNBK og NNK).

De tre kritikerne bosatt i Tromsø har i 2009 publisert 16 kritikker. De fordeler seg slik når det gjelder publiseringsmedium:

• - Kunstforum.as, 9 kritikker
• - Billedkunst, 5 kritikker
• - SKINNs medlemsblad, 1 kritikk
• - Nordlys, 1 kritikk

Kritikkene fordelte seg slik på utstillingssteder:

• Tromsø Kunstforening, 8 kritikker
• Nordnorsk Kunstmuseum, 3 kritikker
  Dessuten en kritikk hver om Karl Johan galleri, Perspektivet, Kurant, prosjekt i Tromsø, Samiske samlinger i Karasjok. Bare en av utstillingene var en separatutstilling med nordnorsk kunstner. Om lag halvparten av utstillingene hadde nordnorsk deltakelse på gruppe- eller temautstilling.

Nordnorsk kunstmuseum har fått 9 kritikker av 4 utstillinger, Tromsø Kunstforening har fått 7 kritikker av 8 utstillinger, i alt 16 kritikker av 12 utstillinger.
Kritikkene fordelte seg slik på publiseringsmedium:

• - Kunstforum.as, 5
• - Billedkunst, 4
• - Kunstkritikk.no, 2
• - Dagsavisen, 1
• - Aftenposten, 1
• - Romerikes blad, 1
• - Tegnerforbundet, 1
• - Utropia (UiTø), 1

To av landsdelens viktigste utstillingssteder, Bodø Kunstforening og Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær, har ikke hatt kritikk på noen av sine utstillinger i 2009.

19 medlemmer (derav 4 menn og 15 kvinner) av Nordnorske Bildende Kunstnere og Nordnorske kunstnere har svart på spørsmål om kritikker på deres utstillinger i Nord-Norge i 2009. De 19 har holdt eller deltatt i til sammen 15 separat- eller gruppeutstillinger i Nord-Norge siste år, på om lag 12 ulike steder (Tromsø, Bodø og Karasjok har hatt flere enn en av utstillingene). Ingen av dem har fått kritikker. Alle unntatt en ønsker seg kritikker. Den enste som sier hun har fått en kritikk i 2009, var en som stilte ut i Canberra i Australia.

Noen konklusjoner

1. Nesten all kunstkritikk i Nord-Norge skrives av tre kritikere i Tromsø, eller av tilreisende kritikere fra utstillinger i Tromsø.
2. De tre Tromsø-baserte kritikere skriver mellom 2 og 9 kritikker i året.
3. Det skrives sjelden kritikker av utstillinger utenfor Tromsø. I Nordland og Finnmark hører det til unntakene at utstillinger får kritikk.
4. Nordnorske medier, også de i Tromsø, publiserer bare unntaksvis kritikk.
5. Nesten all kunstkritikk fra utstillinger i Nord-Norge publiseres i medier som er redigert i Oslo (Kunstforum.as, Billedkunst, Kunstkritikk.no). Det gjelder også den som skrives av kritikere i Tromsø.
6. Nordnorske kunstnere får ikke kritikk av sine separatutstillinger, og bare sjelden på sine gruppeutstillinger.

Hovedinntrykket er at kunstkritikk i Nord-Norge er konsentrert om Tromsø, men at publiseringen av kritikkene i hovedsak finner sted i Oslo. I Nord-Norge er interessen for kunstnerisk kvalitet, slik den kommer til uttrykk i publisering uavhengig kunstkritikk, omtrent ikke til stede.

3. Møteleder presenterte debattopplegget (som var kopiert opp for alle fremmøtte), og innlederne, samt Hanna Hansen fra Universitetet i Tromsø som hadde sagt seg villig til å oppsummere debatten.

4. Følgende spørsmål ble tatt opp til diskusjon:

a Trenger nordnorsk kunstliv kunstkritikk og kunstkritikere? Hvis svaret er nei: hvorfor ikke? Hvis svaret er ja; hvor lenge skal Nord-Norge være uten kunstkritikere? Er det i Tromsø forutsetningene er best for å bygge på en regionalt basert kunstkritikk?

b Hvem bør kritisere kunstutstillinger, kunstnere, utsmykkinger, utstillingsarrangører og kuratorer i Nord-Norge: uavhengige kritikere, kunstnere, kuratorer, kritikere fra Sør-Norge, kulturjournalister eller andre?

c Hvem har ansvar for å finansiere en nordnorsk kunstkritikk? Bør for eksempel 1 % av den statlige stipendie- og vederlagspotten til billedkunstnere gis til kunstkritikere? Bør hele landsdelen dekkes, og eventuelt hvordan? Er Tromsø stor nok til å beskjeftige en kunstkritiker?

d Bør kunstkritikken publiseres i dagsaviser, eller bør det etableres et eget nettsted for kunstkritikk, med redaksjon i Nord-Norge, og med ansvar for hele landsdelen? Eller bør kunstkritikk fra Nord-Norge publiseres i Kunstkritikk.no?

e Hva bør formålet med kunstkritikk i Nord-Norge være: å øke interessen for kunstutstillinger hos det brede avislesende publikum, å synliggjøre kunstnere, kunstutstillinger og utstillingsarrangører på landsbasis, å bidra til å kvalitetssikre nordnorsk kunstliv, eller andre formål?

f Hvem har ansvaret for å ta et initiativ til å få utviklet en kunstkritikk med base i landsdelen, evt. i Tromsø?

Det var forberedte innlegg for hvert spørsmål, og så en diskusjon blant innlederne og med publikum, styrt av møteleder. Møtelederen ble assistert av Svein Ingvoll Pedersen. Se gjengivelse av skriftlige innlegg nedenunder.

5. Oppsummering

Stipendiat Hanna H. Hansen ved Universitetet i Tromsø oppsummerte. Hun arbeider med en Phd. i kunstvitenskap om samisk samtidskunst med mål om å skrive fram nye forståelser.

Et gjennomgående ønske hos innlederne, var å se på kunstkritikken som en del av en større kunstscene, eksemplifisert i Tromsø med kunstforening, kunstmuseum, kunstakademi, kunsthistorisk utdanning og forskning, kollektive kunstnerverksteder osv. Det ville flytte den vanlige plasseringen av ansvaret for kritikken på pressen, til den ansvarlige for kunstpolitikken – staten.

Det tema som vakte størst oppmerksomhet og debatt, ble introdusert av Vibeke Ek, leder for kulturstyret i Tromsø Kommune. Hun så kunstkritikk, og støtte til kunstkritikk som en del av kunstpolitikken, på samme måte som kunstmuseer, kunstnere, utstillinger, prosjekter etc. Hennes syn var at kritikk var en del av kvalitetssikring, like nødvendig for kunstpolitikere som for kunstens egne institusjoner, men var selvsagt reservert mot kunstkritikk som et kommunalt ansvar. «Kunstkritikken inn i kunstpolitikken» kan være en enkelt formulering av den tanke som mange kunne slutte seg til, og som ingen var i mot. Den tanke kom opp under debatten, at kritikernes vanskelige økonomiske situasjon kunne løftes frem på samme måte som man gjorde med kunstnernes dårlige økonomi på 1970-tallet, gjennom en «kritikermelding». I den meldingen tok staten et ansvar, i form av et medansvar, for kunstnernes økonomi. Det samme burde en kritikermelding foreslå – at staten tok et medansvar for kunstkritikken. Siden det trolig var politisk umulig for å få til en melding bare for kunstkritikere, burde meldingen ta opp kritikersituasjonen generelt i Norge.

Her ligger det en utfordring til Norsk Kritikerlag – å få Kulturdepartementet til å fremlegge en «Kritikermelding», der staten tar et tydelig medansvar for kritikken på de viktigste områder på kunstfeltet. Dette var kanskje det viktigste praktiske resultat av kritikersalongen i Tromsø.

Dag Solhjell (Endelig referat skrevet 14. april 2010.)

Gjengivelse av forberedte innledninger

Svein Ingvoll Pedersen:

Trenger nordnorsk kunstliv kunstkritikk og kunstkritikere? Det er et ja eller nei-spørsmål, som det er veldig lett uten videre å svare ja på. Det foregår ganske lite kunstkritikk i Nord-Norge i dag, og spør man folk om de vil ha noe de har lite eller ingenting av – og det ikke gjør vondt å få det og det ikke koster noe – så blir svaret ofte ja.

Men om nordnorsk kunstliv virkelig trenger kunstkritikk er det imidlertid umulig å svare ja eller nei på uten å ha noen idé om hva nordnorsk kunstliv er. Kan kritikken tilføre kunstlivet noe? Hva kan den tilføre? Finnes det et problem i kunstlivet, som kunstkritikk kan løse for oss?

Nordnorsk kunstliv er som mye annet i Nord-Norge: lite, men samtidig med en til tider overraskende enorm sjøltillit. Institusjonene som utgjør kunstlivet er ganske små og de er geografisk spredt. Det er ikke veldig mange kunstnere bosatt i landsdelen.

Det er et faktum at kunst som skjer i Nord-Norge i svært liten grad får oppmerksomhet i nasjonale medier. Dette gjelder i ennå større grad en faglig og kritisk oppmerksomhet, noe som er fraværende i all media i landsdelen. Kunstkritikk eksisterer praktisk talt ikke i nordnorske aviser. Heller ikke et ellers glimrende tiltak som Kunstkritikk.no fanger i dag opp nevneverdig av det som foregår i regionen. Det er også viktig å huske at Tromsø utgjør et unntak i Nord-Norge når det gjelder kunstkritikk.

Å få oppmerksomhet gjennom kritikk er ofte hyggelig både for kunstnere og utstillingssteder. Men det kan vi også få på mange andre måter: derfor er det ikke den viktigste misjonen med kritikken.

Nordnorsk kunstliv mangler en dimensjon: det mangler en offentlig samtale omkring kunst. Dette kan høres akademisk og spesialisert ut, men trenger ikke å være det. Det handler om å ha noen fora der interessen for kunst, utstillinger, kuratering – hele kunstlivsulamitten – er utgangspunktet, der kunst vurderes, diskuteres og snakkes om.

De fleste vokser på samtaler, på åpne diskusjoner der man tar hverandre seriøst og har gjensidig respekt. Det kommer også det nordnorske kunstlivet til å gjøre. Her har kritikken en misjon. Jeg tror ikke vi trenger å gi kunstkritikken det hele og fulle ansvar for at dette skjer. Men den kan spille en rolle. Og derfor trenger vi den. Det var altså svaret på første spørsmål.

Er det i Tromsø forutsetningene er best for å bygge en regionalt basert kunstkritikk?
Men hva er en regionalt basert kunstkritikk? Er det rett og slett kritikere som jevnlig skriver om utstillinger i Nord-Norge? Må vi bygge lokalt for å få det? Ikke nødvendigvis. Det spiller liten rolle for meg hvor folk kommer fra, så lenge de skriver, skriver godt og får publisert.

For en kritiker som har lyst til å bo i Nord-Norge byr Tromsø på det mest stimulerende miljøet: Universitetet, Kunstakademiet, Nordnorsk kunstmuseum og Kunstforeningen utgjør en samling institusjoner som ikke finnes andre steder i landsdelen. Men det er, per i dag, kanskje ikke nok å skrive om i Tromsø til å bli en finslepen kritiker.

Jeg smaker på ordene: «regionalt basert kunstkritikk». Det smaker ikke helt godt. Det er mulig ettersmaken er verre, jeg har ikke tygd helt ferdig. Den beske smaken skyldes ikke det gamle mindreverdighetskomplekset og Oslo-skepsisen vi nordlendinger har slitt med.
«Regionalt basert» må aldri bety «bare regionen», «bare om regionen», «bare fra regionen» el.l. Det gjelder for kritikere, kunstnere og alle andre som arbeider med kunst her.

Svein Aamold

Takk til Dag Solhjell for initiativet til og planleggingen av denne salongen! Han både utfordrer og reiser betimelige spørsmål om kunstkritikk i vår landsdel. Noen av hans spørsmål er enkle å svare på, men reiser likevel problemer når svaret skal begrunnes. Jeg skal forsøke å motivere mine svar en smule.

Ja, nordnorsk kunstliv trenger kunstkritikk og kunstkritikere, og vi trenger dette nå. Men jeg vil legge til et moment: Kunstlivet trenger også en styrking og utvidelse av andre sjangre enn kunstkritikken. Jeg tenker på tekster og bilder med omtaler, reportasjer, intervjuer, portretter, presentasjoner, debattinnlegg og kommentarer der kunstfeltet ses i sammenheng med øvrig samfunnsliv, spørsmål av politisk, sosial, økonomisk eller annen art. Jeg skal i det følgende la disse sjangerne ligge, og konsentrere meg om kunstkritikken.

Det er ganske enkelt å begrunne at vi trenger slike aktiviteter. Landsdelen har et fungerende kunstliv med både offentlig og privat drevne visningssteder og festivaler, den har bl.a. kunstskole (som Nordland kunst- og filmfagskole, Kabelvåg) og kunstakademi (Tromsø), kunstnerverksteder og atelierer, kunstmuseer og utdannings- og forskningsinstitusjoner, universitetsstudier og forskning innenfor samisk dáidda og duodji (Kautokeino og Tromsø), private og offentlige kunstsamlere, utsmykningsoppdrag til kunstnere og en befolkning med en ganske bred bevissthet om – og interesse for kunst.

Det tredje spørsmålet, om Tromsø har de beste forutsetningene for å bygge på en regionalt basert kunstkritikk, oppfatter jeg som mer problematisk. For det første, den geografiske utfordringen: Ideelt sett bør kunstkritikere få betalt reiser til de steder interessante utstillinger vises. I så fall spiller det mindre rolle hvor kunstkritikken er basert. Mobiliteten kan legge grunnen til at viktige utstillinger og annet får omtale og kritikk. Men reelt sett er landsdelen preget av spredt bosetning, lange avstander, og høye reisekostnader. Det trengs derfor kunstkritikere flere steder enn i Tromsø for at vi skal kunne snakke om at det finnes kunstkritikk i landsdelen som helhet.

For det andre, den etniske utfordringen: Enkelte hevder at kunstnere med annen etnisk bakgrunn enn den stort sett dominerende norske risikerer å bli møtt med uforstand dersom kritikeren ikke er kjent med disse forholdene, i alle fall til en viss grad. Det trengs således kunstkritikere som har kompetanse ut over sitt nære interessefelt, det være seg i perspektiver av det nordiske, europeiske, globale og/eller urfolksrelaterte. Dette spørsmålet dreier seg både om kritikernes kompetanse og om hva god kunstkritikk er eller bør være. De spørsmålene må ligge i denne sammenhengen.

Jenny-Marie Johnsen

Trenger nordnorsk kunstliv kunstkritikk og kunstkritikere?

For kunstnerne er kunst-teoretiske tekster en del av inngangsbilletten når det dreier seg om å søke utstillingsplass og stipend. Kunstkritikken er et redskap for formidling. Kunstteoretikerne setter kunstprosjekter inn i kollektive sammenhenger, trekker linjer og perspektiv og vekker på denne måten folks nysgjerrighet og interesse. Kunstnerne er ofte for nært sitt eget arbeid for selv å kunne skrive om det. Vi som er aktive i dag er med på å gi landsdelen identitet i samtiden. Kunsten kan skape ny forståelse og være bærer av nye verdier.

Kunst-teoretikerne kan skrive oss inn i sammenhenger i samtidskunsten, i kunsthistorien og i samfunnet forøvrig. Den manglende kunstkritikken gjør oss usynlige i vår egen landsdel men også på landsbasis. Kunstkritikken vil være med på å synliggjøre og formidle mangfoldet i samtidskunsten i regionen. At kunstprosjekter i nord en sjelden gang dekkes av fagbladet Billedkunst eller på nett blir for smalt.

Den lokale pressen har ansvar for å formidle innsikt ut til det brede lag av befolkningen slik at man kan skille mellom profesjonelle utøvere og amatører.

Å formidle samtidskunsten ut til det brede lag er en del av allmenndannelsen!
Det er riktig slik Dag Solhjell påpeker: Interessen for den språklige formidlingen av kunstnerisk kvalitet glimrer med sitt fravær i den lokale pressen! Jeg har for nylig selv opplevd dette: Til en pressevisning av et ferdigstilt kunstprosjekt for KORO, Kunst i offentlig rom her i byen hadde jeg forberedt meg: En ung og sympatisk journalist dukket opp og noterte iherdig mens jeg fortalte om mitt prosjekt. Da jeg slo opp avisen neste dag kunne jeg ikke kjenne igjen den informasjonen jeg hadde prøvd å formidle.

Media må knytte til seg fagfolk med kunstfaglig bakgrunn som kan løfte kulturen og formidle kunstforståelse. Det trengs en kartlegging og en synliggjøring av resursene og mangfoldet innen samtidskunsten i nord.

Med det nye fokus på nordområdene trenger vi gode kunstkritikere mer enn aldri før.
Kunstkritikken skal være språklige refleksjoner rundt et verk og gi det nye innganger til forståelse. Gjennom pressen har kunstkritikerne ansvar for å vekke folks interesse og nysgjerrighet for samtidskunsten, slik at kommunikasjonen mellom publikum og kunsten kan finne sted. Kunstteori er et fagfelt som innebærer forskning. Det er nødvendig at det forskes på samtidskunsten i nord.

Er det i Tromsø forutsetningene er best for å bygge på en regionalt basert kunstkritikk?
I Tromsø har vi Nordnorsk kunstmuseum, Tromsø Kunstforening, Kunstakademiet og Kunstvitenskap ved universitetet. Dette er en rekke instanser som tilsier at en base for kunstkritikk naturlig nok bør legges hit. Samtidig bør den dekke hele landsdelen.

Lademoen kunstnerverksted i Trondheim driver det kunstnerstyrte galleriet Babel. Her har man knyttet til seg kunstteoretikere og studenter fra universitetet som skriver om utstillingene. Tekstene kommer ut i den lokale pressen og legges ut på Lademoens hjemmesider slik at man kan gå tilbake og lese om foregående prosjekter.
Dette er et godt eksempel på nettverkssamarbeid. I Tromsø har vi gode muligheter til et lignende samarbeid med studentene ved kunstvitenskap på universitetet.

Et annet godt eksempel er Charis Ann Gullicksons masteroppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Tromsø fra 2006. Tittelen på oppgaven er Contemporary Artists from the Circumpolar Region. Hun tok her for seg tre hovedverk av Aslaug Juliussen, bosatt i Tromsø parallelt med verk av Ronald W. Senungetuk fra Alaska.
Den gode kunstkritikken kan være med på å formidle den overordnede strategien og visjonen for kunstscenen i nord: profesjonaliseringen av fagfeltet. Men, vi må ha et samarbeid for å få dette til!

Kunstnere, kunstkritikere, kunstinstitusjoner og kulturbyråkrater- vi er alle avhengige av hverandre hvis vi skal klare å løfte kunstfeltet i regionen opp på et profesjonelt kunstfaglig nivå!

Knut Ljøgodt

Jeg har fått i oppdrag å snakke om hvem som bør/kan kritisere. Imidlertid er dette noe av et luksusproblem i en by og en landsdel hvor ikke bare kunstkritikk er mangelvare, men hvor det i hele tatt kan være vanskelig å få pressedekning innen kunstfeltet.

Jeg vil derfor først si litt om situasjonen i sin alminnelighet. For oss i kulturinstitusjonene er det viktig å få oppmerksomhet i pressen overhodet – både lokalt og regionalt – men også på riksplan. Dette er viktig dels pga publikumsinformasjon – dels for at de forskjellige myndigheter og fagmiljøer skal være obs på våre aktiviteter. I så henseende – som folkeopplysning – kan solid journalistisk håndverk være vel så bra som kritikker.

Men faglig fundert kritikk – i tillegg – vil selvsagt være et løft for byens og landsdelens kunstliv! Vi ønsker da kritikk både i lokal- og regionalpressen, og i rikspresse og fagtidsskrifter. Inntil det siste året vil jeg påstå at en lokal kunstkritikk har vært så å si fraværende. Og å bevege kritikere fra hovedstaden har vist seg å være vanskelig gang på gang (skjønt vi har merket en viss bedring også der det siste året).

Hvordan kan vi løse dette problemet? Jeg vil foreslå to strategier: Den ene for her og nå å skaffe utstillinger og andre begivenheter i Tromsø og i Nord-Norge dekning i sentrale media. Når ikke kritikere fra riksmedia kommer, får vi ofte forklaringen at de ikke får innvilget reisestøtte. Vi i institusjonene kan heller ikke tilby oss å finansiere reisene, det vil oppfattes som et etisk dilemma. Men kanskje man kunne opprette et fond – en reisekasse – hvor anmeldere som vil skrive om kunstbegivenheter i Nord-Norge kunne få innvilget reisestøtte. Hvem som skal bestyre dette, vet jeg ikke. Det kan for eksempel være fylkeskommunen eller kommunen, kanskje med noe bidrag fra institusjonene selv.

Den andre strategien jeg vil foreslå, er at landsdelen på sikt må bygge opp sin egen kritikerstand. Dette vil være et løft for hele det profesjonelle kunstlivet i landsdelen, og må derfor sees i en større, kulturpolitisk sammenheng.

Og her kommer jeg inn på det jeg egentlig er bedt om snakke om, nemlig hvem som kan og bør skrive kritikker. Egentlig har jeg ikke noe fastlagt syn på dette. Det viktigste må vel være at vedkommende har en viss faglig innsikt, og en viss evne til skriftlig å formidle dette. Tradisjonelt har kunstkritikere enten vært kunsthistorikere, eller de har selv bakgrunn som kunstnere. Med både et kunsthistoriestudium og et kunstakademi burde det være mange vordende kritikere å ta av.

At vi i løpet av det siste året eller så har sett at unge kunsthistorikere har skrevet kunstkritikker, i hovedsak til KunstForums blogger, men også til Billedkunst, er meget oppløftende. Men nå må dette følges opp. Skal det bli et levende miljø av kunstkritikere, må de følges opp både av oss i institusjonene (Tromsø Kunstforening og Nordnorsk Kunstmuseum) og av utdanningsinstitusjonene (Universitetet i Tromsø og Kunstakademiet).

Og sist men ikke minst må pressen – jeg tenker da især på lokal- og regionalpressen (Nordlys, Tromsø osv.) oppmuntre til at de aktuelle kandidatene på fast freelance basis kan levere anmeldelser.

Vibeke Ek

Takker for invitasjon og initiativ til en slik debatt, og mulighet til å sette fokus på et område som ikke tidligere har hatt slik særskilt oppmerksomhet.

Til spørsmålet om hvem som har ansvar for å finansiere en nordnorsk kunstkritikk:
Det er viktig å sette fokus på helheten i kulturkjeden, fra idé, utvikling, formidling og mottakelse. Dagens tema om kunstkritikere treffer i skjæringspunktet formidling og mottakelse.

Et premiss som er lagt for dagens debatt er at vi ikke skal debattere hva kunstkritikk er. Men fordi alt henger sammen med alt, må jeg si noe i forhold til dette. Fordi det at jeg skal si noe om forholdet til økonomi, og hva det offentlige skal bidra med, fordrer at jeg sier noe om hva kunstkritikk er i konteksten behov/formål og nødvendigvis berører noe om hva kunstkritikk er/kan være.

Ved å ta tre forskjellige utgangspunkt om hva formålet med kunstkritikk kan være/er, vil sammenhengen mellom formål og økonomi bli klarere.

1) Er grunnlaget, behovet eller formålet med kunstkritikk å øke omsetningen på et medium, en avis? For et medium, en avis vil dette kunne være et formål. Dersom dette er grunnlaget/formålet med kunstkritikken, da må også forholdet til økonomi knytte seg til dette. Hvis formålet er å øke avisens omsetning, må også avisene betale for kunstkritikerne.

2) Er grunnlaget, behovet eller formålet med kunstkritikk å øke publikumstallet på fremvisninger/utstillinger? For at et utstillingssted skal drive lønnsomt, vil dette være et av mange formål? Dersom det er slik, vil det være naturlig at fremvisningssted/utstillingssted er med på å ta ansvaret ved å finansiere kunstkritikere. Lønn blir virkemiddelet.

3) Er grunnlaget, behovet eller formålet med kunstkritikk å bidra til utvikling og kvalitetssikring av kunsten? I en slik kontekst er kunstkritikere en del av kunsten selv, og den får en overordnet verdi. Kunstkritikken får her et overordnet kunstnerisk ansvar for å holde kunsten på «den smale sti», eller holde et faglig nivå eller retning. I dette lyset blir kunsten en del av kunstpolitikken, og en del av det offentliges ansvar. Fordi:

Kunstnerisk kvalitet gjenspeiler noe av forventningene vi har til kunsten. Vi har forventninger til at kunsten skal gi en emosjonell opplevelse, berøre oss følelsesmessig på en eller annen måte. Vi har en forventning om at kunsten skal få oss til å tenke og drøfte med andre de forståelser som bringes fram, gjennom å oppleve kunsten. Dette er en del av verdiene som ligger til grunn for kunst og kulturpolitikken. Tromsø og landsdelen er pekt på som mulighetenes landsdel og satsingsfelt i Nordområdestrategien. Kunst og kultur er en viktig del av dette. Det ønskes en bærekraftig vekst og utvikling i Nord, der kunst og kultur er pekt på som viktige faktorer i «Mulighetenes landsdel – handlingsplan for kultur i Nordområdene.»

I en slik kontekst blir finansieringen av kunstkritikere en del av denne næringskjeden som må på plass. Formidlingen og mottakelsen, der kunstkritikere har en viktig funksjon, må og kan styres i en retning som er ønskelig for kunstens del. Og JA – Tromsø som regionhovedstad er stor nok til å beskjeftige flere kunstkritikere.

I dette lys mener jeg at Kunstkritikere klart er en del av det offentliges ansvar å ivareta innenfor Kunst- og kulturpolitikken, gjennom stipendordninger og tilskuddordninger. Og slik er det også i dag fra Kulturdepartementet sin side. Men det er kanskje ikke nok?

Siden 2007 har kritikere en egen kvote på 1 arbeidsstipend. Opprettelsen av en egen kvote for kritikere er en anerkjennelse av kritikkens viktige betydning for kunsten. Kritikere fra hele landet kan søke om arbeidsstipend. Siden 2009 har Kunstkritikk.no mottatt tilskudd fra departementet. For 2010 er tilskuddet på 0,7 mill kroner.

Når det gjelder kunstkritikkens kår i Nord-Norge, mener departementet at det ikke er noe mindre viktig med en aktiv og god kunstkritikk i nord enn i andre deler av landet. Departementet er også kjent med at f.eks Kunstkritikk.no ønsker å nå et bredere geografisk nedslagsfelt enn de gjør i dag. Kritikere fra hele landet kan som nevnt søke om arbeidsstipend, men det tas ikke geografiske hensyn og det er ingen egen kvote for Nord-Norge.

Fra mitt lokale politiske ståsted mener jeg at dette må det gjøres noe med. Regjeringen har pekt på Nordområdene som satstingsfelt, dette må forplikte. Det er riktignok fulgt opp med handlingsplanen for kunst og kultur; «Mulighetenes landsdel – handlingsplan for kultur i Nordområdene», men dette må vi se på som første steg. Fordi det her – blant annet – ikke er inntatt noe om kunstkritikere.

Spesialrådgiver Bendik Rugaas i Kulturdepartementet støtter Tromsø kommune sitt initiativ til utarbeidelse av en Kunst og kulturplan. Dette fordi det kan være med å synliggjøre grupper som er utelatt i departementets handlingsplan, og således kunne danne grunnlag for endringer og tilføring av tilskudd.

Oppsummert om ansvar mener jeg det ikke er et enten eller, men et både og. Både lønn fra mediene, midler fra institusjonene og kanskje kunstnerne selv, og at det offentlige må bidra.

Jeg synes det er vanskelig å si noe eksakt om 1 % [av den statlige stipendie- og vederlagspotten til billedkunstnere til kunstkritikere, red.anm.] er tilstrekkelig, er det for mye, er det for lite. Det må kartlegges og utformes et grunnlag i tråd med kunstfeltene selv, som kan danne grunnlag for tildelinger. Handlingsplaner for kunst som innbefatter kunstkritikere, der kunstnere og kunstkritikere har medvirket.

Til spørsmålet om hele landsdelen bør dekkes, og eventuelt hvordan:
Ja. Reisestipend kan være en løsning fordi jeg oppfatter det som vanskelig å gi en geografisk tildeling av tilskudd ut fra hvor kunstkritikere bor.

Hanne Hammer Stien

Spørsmålet om kunstkritikker bør publiseres i dagsaviser eller på et eget nettsted for kunstkritikk fra den nordnorske landsdelen er problematisk. Det finnes ikke noe enten eller når det gjelder kunstkritikk, slik jeg ser det. Kunstkritikk har ulike funksjoner i forhold til hvilke medier som er oppdragsgiver for kritikken, og hvilken form kritikken har. Vi trenger derfor ulike kritikere som kan innta ulike roller og ha ulike funksjoner.

Ved å fremheve nordnorsk kunstkritikk som et eget felt havner vi straks opp i definisjonsspørsmålet om hva nordnorsk kunstkritikk er eller bør være. Jeg vil ikke at vi skal ende opp i en situasjon hvor kritikere basert i Nord-Norge bare kritiserer nordnorsk kunst, eller hvor kritikere basert i Nord-Norge er de eneste som har rett til å kritisere nordnorske kunstnere. Det samme gjelder for den samiske kunstscenen. Kunstutstillinger som blir produsert eller vist i Nord-Norge kan og bør kritiseres både av dagsaviser, nasjonale publiseringskanaler og nettsteder av kritikere som bor i landsdelen og kritikere som kommer utenfra. På lik linje bør kunstutstillinger i resten av landet kunne kritiseres av kunstkritikere bosatt i Nord-Norge så vel som andre steder i landet.

En regional basert kritikk gjør det likevel enklere å dekke utstillinger som produseres og vises i landsdelen pga. de økonomiske forholdene, og slik jeg ser det har mangelen på kunstkritikere vært sentral for at kritikk i og fra Nord-Norge har uteblitt. Hvis det ikke er noen som skriver så er det heller ikke noe som kan leses. Og hvis vi ikke selv setter dagsorden så er det heller ikke noen andre som gjør det. Forespørslene som jeg har fra ulike publiseringskanaler viser at interessen for kritikk og andre tekster som dekker produksjoner som vises i Nord-Norge er stor. Per i dag har vi ikke et tilbud som klarer å innfri etterspørselen.

Hvis man ønsker å ha en publiseringskanal for kunstkritikk basert i Nord-Norge så tror jeg ikke veien å gå er å bruke kreftene på å starte opp noe helt nytt. Skinns magasin som nå går inn for å satse mer på kritikk (om man er uenig i Skinns tilstedeværelse eller ikke; de ser ut til å være her for å bli), kan bidra med å skape et regionalt alternativ, og kanskje også et sted hvor kritikerspirer får prøve seg ut om de synes de nasjonale mediene virker avskrekkende. Men for at Skinns magasin skal få oppslutning må det arbeides med tilgjengelighet og synliggjøring; jeg tror magasinet må ut på nett.

Når det gjelder dagsavisene så tror jeg situasjonen for kulturjournalistikk generelt, og kunstkritikk spesielt, er vanskelig over hele landet. Man kan gå så langt som å spørre om Norges manglende tradisjon for kritikk generelt spiller inn her? I de nordnorske dagsavisene står forhåndomtalen som genre sterkt, og den stadig «truede» situasjonen for avisene gjør ikke dette lettere. Hva vi skal gjøre med dette vil jeg gjerne spørre dagspressen om. Har de mulighet til å betale eksterne skribenter for kritikker? Hvordan kan den «truede» dagspressen heve standarden både på det journalistiske stoffet og kritikken slik situasjonen er?

Når det gjelder situasjonen til Kunstkritikk.no så er det mulig å være kritisk. Kunstkritikk.no ble opprettet for å øke kunstkritikken i Norge, noe det i noen grad har gjort. Nye kritikere har fått prøve seg ut i en periode, og nettstedet har gått oppsøkende ut for å få skribenter fra hele landet. Det ser likevel ut til at det kun er en håndfull kritikere som skriver for nettstedet i dag. Dekningen av utstillingene ser ut til å være avheng av hvor den anerkjente kritikeren befinner seg enn hvilke utstillinger det er snakk om. Hva vi skal gjøre med dette må vi spørre Jonas Ekeberg om?

Anne Marie Selvik

Siden vi nå allerede har diskutert hvor viktig det er at den lokale pressen trykker kunstkritikker og andre kunstjournalistisk stoff, vil jeg bare kort si at jeg også mener kunstkritikker bør publiseres i dagsaviser. De forskjellige mediene når ut til hvert sitt publikum og har ulik geografisk utbredelse. Lokalpresse når ut i nærmiljøet der utstillingene arrangeres og publikum kan besøke den aktuelle utstillingen. Mens internett og nasjonal presse når nasjonalt.

Jeg har de samme synspunktene som Hanne Hammer Stien beskriver i sitt innlegg. Mitt syn på et eget nettsted for kunstkritikk med redaksjon i Nord-Norge er derimot todelt.

1. Jeg er redd for at et eget landsdelsnettsted ikke vil bidra til å synliggjøre nordnorske kritikker nasjonalt. Det kommer kanskje an på hvem som oppretter/styrer et slikt nettsted.
2. Men på den annen side kan kanskje et eget nettsted bidra til å styrke en regional kritikervirksomhet.

Det er en selvfølge at kritikker som er gode nok bør publiseres i Kunstkritikk.no uansett hvilken landsdel kritikken kommer fra! Dette er et nettsted som legger opp til et høyt nivå, tekstlig lengde og grundighet i de anmeldte kritikkene. Har etter flere år etablert en status for kvalitet og et godt oppsøkt nettsted.

Helga-Marie Nordby

Alle kunstformer, enten det er musikkbransjen, litteratur, film, dans eller teater, er avhengig av en kompetent og aktiv kritikerstand. I en sunn og livskraftig kunstscene eksisterer nemlig kunstkritikken. Det er heller ikke lenge siden kunstkritikken var på et minimum selv i hovedstaden. Her har det heldigvis vært en utvikling og det startet med at det ble stilt liknende spørsmål som dem man stiller seg her i dag.

Jeg vil påstå at kunstkritikkens viktigste oppgave i Nord Norge er å gi scenen en identitet. Jeg vil kanskje si det så sterkt som at det i dag ikke finnes noe scene. Ja det eksisterer enkelt-institusjoner og enkeltkunstnere, men fortsatt er det en lang vei å gå før vi kan snakke om en scene. Dette skyldes først og fremst at vi her snakker om et veldig stort geografisk område. I dag har vi små miljøer i Kirkenes, Karasjok, Tromsø, Svolvær og Bodø som alle gjør bra ting på hver sin kant.
Men, vi trenger et felles møtested og kunstkritikken bør være en del av dette møtestedet. Jeg har tro på å utvikle et tydelig og sterkt sentrum som kan være med på å gi hele regionen en identitet, dette sentrumet kan være noe å bryne seg på, noe man posisjonere seg i forhold til, hvor man kan hente kunnskap og kompetanse og ikke minst være et naturlig møtested for alle dem som da utgjør den nord norske kunstscenen. I dette klimaet har kunstkritikken sin helt naturlige plass.
Ved å kritisere noe gir man det verdi og plass i en offentlighet. Ved å synliggjøre blåser man liv i noe og skaper interesse. Det er ingen tvil om at det er de utstillingene det skrives mest om som oppsøkes av flest. Og da trenger det ikke å være snakk om bare gode kritikker. Jeg tror at i det man skriver om noe og i tillegg mener noe om det man skriver spiller dette noe en rolle. Og det er denne rollen som er så viktig for at vi skal kunne utvikle en identitet og en styrke som scene.

Også på grunn av at vi geografisk opererer så langt fra hverandre og det dermed er vanskelig å få med seg alt som skjer, vil kunstkritikken fungere som en opplysningskanal for miljøet i tillegg til å være en diskusjonstrigger og kvalitetsutvikler. Kunstkritikkens rolle er vel i bunn og grunn uansett om man er i Kirkenes eller Stockholm å skape et reflekterende og kritisk rom rundt kunsten som igjen gir kunsten en mulighet til å utvikle seg.

Svein Aamold

(Dette innlegget var kraftig kortet ned på salongen.)

Det korte svaret på spørsmålet om hva formålet med kunstkritikk i Nord-Norge bør være er 1) å øke bevisstheten om kunst, og 2) å øke bevisstheten om tekst. Men dette krever forklaring.

Kunstkritikken i Nord-Norge bør etter min mening ha mange formål samtidig. Dette er et komplekst saksfelt fordi bakenfor lurer spørsmålet om hva kunstkritikk er. Selv om dette ikke er dagens tema, føler jeg behov for å angi et par tre retninger i kunstkritikken slik at vår diskusjon kan fokuseres bedre.

Filosofenes mening om sjangeren spenner fra de som benekter kunstkritikkens eksistens til de som mener den er innordnet i kunsthistorien. Kunstkritikk oppfattes ofte som evaluerende eller dømmende i motsetning til kunsthistoriske teksters deskriptive, presumptivt mer nøytrale eller vitenskapelige tilnærminger. Lionelli Venturi mente derimot at et slikt skille er en alvorlig misforståelse: «dersom det å vise til et faktum ikke sees som en funksjon av dømmekraften (vurderingsevnen), er henvisningen helt uten nytte». [James Elikins, «Art criticism», Grove Art Online (28.8.2007), fra Lionello Venturi, History of Art Criticism, oversatt til engelsk, New York 1936] Et annet påstått skille mellom kunstkritikk og kunsthistorie er at førstnevnte har retorisk hensikt, den skal overbevise fremfor å informere. Dette momentet er med rette beskrevet som usikkert, for kunsthistoriske tekster etterlater ikke leseren uberørt av den implisitte vurderinger av verdi og betydning. Et tredje moment er at praksisen som lå bak oppkomsten av kunsthistoriske tekster bygget på en blanding av evaluering og beskrivelse; som i Giorgio Vasaris miks av kritiske og faktiske historier midt på 1500-tallet, eller i innflytelsen fra den avanserte bibelkritikken, eksegesen, fra 1600-tallet av i moderne filologi generelt. Kunstkritikk kan også forstås som en imaginær gjentagelse av skaperakten eller av persepsjonsakten, uten at dette knyttes til evaluering. Et eksempel er ekfrasen, dvs. den detaljerte beskrivelsen av et kunstverk (fra Homers skildring av skjoldet i Iliaden til Olav H. Hauges sonett «Til eit Astrup-bilete», en beskrivelse og invitasjon til leseren til å reflektere over Nikolai Astrups maleri Vårnatt i hagen [1909, opl., 86×105 cm, Sparebankstiftelsen DnBNOR, deponert i Bergen Kunstmuseum].

Hvis kunstkritikk ses som en evaluerende handling, kan den enten utformes som en personlig respons uten at det bygger på noen eksplisitt hensikt eller tese; eller den kan arte seg som en avveid dom styrt av på forhånd utlagte prinsipper. Den første holdningen har sitt utgangspunkt i romantikkens poesi, konfesjoner og drømmetekster. Resultatet er tekster som kan leses som en oppøvelse av en potensiell, individuell og særegen sensibilitet. Baudelaire etterlyste i kritikken av Salongen i 1846 en kritikk som var «partisk, lidenskapelig og politisk», og som var «skrevet fra et eksklusivt synspunkt som samtidig åpner for de videste horisonter». Grunnlaget for den andre holdningen ligger tilbake i opplysningstidens filosofi og avstedkommer tekster som har til hensikt å gi til beste en sann, universell eller etterprøvbar vurdering av et kunstverk.

Et annet problem kunstkritikken har, nærmest allment, er tendensen til å bli dogmatisk, nådeløs eller rådgivende heller enn prøvende og utforskende. Det krever mer av kritikeren å argumentere i stedet for å slå fast, å la tvilen tre inn i stedet for å hevde dogmer. Slike forhold ligger trolig bak at dagens kunstkritikk svært ofte preges av å bygge på det nære, intime og personlige, i stedet for å ta utgangspunkt i klare og åpne prinsipper.

Dernest: Vestlige, historiske definisjoner av kunstkritikk er vriene å ta i bruk i andre kulturer. Mange ikke-vestlige kulturer, som den kinesiske, den islamske, flere afrikanske og langt på vei også den samiske har utviklet estetiske diskurser om egen kunst eller håndverk helt uavhengig av vestlig innflytelse. Ingen av dem har en terminologi som i streng forstand svarer til vestlig «kunstkritikk». I afrikansk kunst forekommer kunstkritikk bare i en rudimentær og ufullstendig forstand av kunstdiskurs. I kinesiske beskrivelser av kunst finnes en rekke nøkkelbegreper som ikke har adekvate korrelater i vestlige språk. I islamsk tradisjon brukes teologiske termer sammen med kunstneriske, historiske og kritiske uttrykk. I en samisk kontekst støter vi på noe tilsvarende alle disse utfordringene. En begrensning er dessuten at den kritiske diskursen har vært knyttet til duodji, ikke billedkunst.

En annen utfordring står kunsten selv for. I et større, samfunnsmessig perspektiv hører kunstkritikken til kunstinstitusjonen (sammen med kunstutdannelsen, kunstutstillingene, kunstoppdragene, kunststipendene, kunstmuseene, kunsthistorien osv.). Det kan lett få den til – spesielt i yngre generasjoners øyne – til å fremstå som en del av det bestående, som konservativ og som et forsvar for etablerte maktforhold. Avantgardekunstnere har i mange generasjoner tatt til motmæle, dels med svært gode argumenter.

To eksempler: Dadaisten Kurt Schwitters skrev i sitt tidsskrift Tran i 1922: «Veien til fullkommenhet og fremskritt er stadig selvkritikk, hvilket ikke er det samme som kunstkritikk». Dadaistene anerkjente ingen offisielle kunstinstitusjoner. For Schwitters måtte derfor kunsten utvikles ved selvkritikk. Kunstneren arbeider etter mål som hun selv setter opp. Hennes verk er derfor ikke tilgjengelig for en bedømmelse som tar utgangspunkt i allerede fastsatte normer – slik mye av kunstkritikken har gjort, i Norge i alle fall frem til 1960- eller 1970-tallet, men som vi nok ser eksempler på også i vår tid.

Det andre eksemplet er ekspresjonisten og kunstteoretikeren Vassilij Kandinskij i «Der Blaue Reiter», 1912: «Den ideale kritikeren er den som ikke vier seg til «feilene», «misstakene», «ukyndigheten», «fornektelsene» etc., men som forsøker å kjenne hvordan den eller den formen virker og samvirker, og som kan meddele publikum sin helhetsopplevelse på en uttrykksfull måte.» [Begge sitater, Sven Sandström, «Innledning», Konstkritik: Den moderna konsten, red. Sven Sandström, Stockholm: Natur och Kultur, 1968: 9.] Bakgrunnen for Kandinskijs ord er blant annet den abstrakte kunsten, som da var en nyhet, og som sprengte tidligere forestillinger om at kritikere og betrakter måtte forholde seg til verket som mimetisk i forhold til en ytre virkelighet. Kandinskij ønsket seg en engasjert kritikk, ikke en korrektur. For ham kan stor kunst aldri bedømmes på generelt grunnlag. Han ønsket også å påvirke folks følelsesliv gjennom sin kunst, uten at betrakteren kan finne fotfeste i verket i form av en gjenkjennelse av ytre forhold. Kandinskij var selv aktiv som utstillingsorganisator, i kunstnergrupper og sammenslutninger og andre offentlige opptredener. Slik innså han betydningen av at det som skrives om kunst i første omgang engasjerer og stimulerer publikum, og gjør det deltagende, ikke dømmende.

Vi ønsker oss også en stadig nærværende kunstkritikk, helst slik at alle kunstutstillinger, offentlige utsmykninger og annet med vesentlig innhold blir anmeldt i presse, kringkasting eller på nett. Jeg tror vi må innse at det målet for lengst har fått noe utopisk over seg i den vestlige verden. Sven Sandström kunne i svensk sammenheng allerede i 1968 konstatere at den kritiske dekningen i dagspressen av alle vesentlige kunstutstillinger var på vikende front. Årsaken fant han, ikke overraskende, i den truende avisdøden og økende press på avisredaksjonenes utvalg i nyhetsmaterialet. Kun de aller største avisene hadde spesialiserte kritikere. Avisenes første lojalitet gjelder nyheter og opinion generelt, ikke kunstlivet spesielt. I Sverige overtok derfor en flora av kunsttidsskrifter mye av kunstkritikken – og avstanden mellom kunstner, arrangør og kritiker ble mindre, hvilket stundom førte til habilitetsproblemer og spørsmålet om man kunne tale om en uavhengig kunstkritikk.

Derfor er det viktig å være sjangerbevisst, å kunne skille kunstkritikken fra manifester og kunstnernes egne uttalelser, fra gallerienes og museenes pressemeldinger og reklame, eller fra katalogforord. Det betyr ikke at noen av disse sjangerne må bort – de er på ulike måter nødvendige for et levende kunstliv. Her treffer vi et annet problem: Kan det tenkes at modernismens konsentrasjon om kunstens egne, interne utfordringer og problemer har bidratt til en tilsvarende modernistisk kunstkritikk som for mange lesere synes å isolere seg fra andre samfunnsområder? Om vi betrakter norske eksempler fram til 1960- og 70-tallet vil jeg påstå, fra egen erfaring, at kunstkritikken ofte behandler kunsten som et isolert fenomen, løsrevet fra sosiale, politiske, psykologiske eller andre spørsmål som gjelder enkeltmennesket eller samfunnet. Det er neppe spesielt interessant for den jevne leser om en kunstners verk kan kalles ekspressivt-organisk eller geometrisk-konstruktivt, for å ty til et par gamle begreper, med mindre disse settes inn i en større ramme – førstnevnte for eksempel i sammenheng med idealet om enkeltmenneskets frihet, dets valgmuligheter; sistnevnte i sammenheng med samfunnets påståtte behov for orden og oversikt som en motvekt til kaos og sammenbrudd. Kunst kan dermed løftes frem på linje med andre former for engasjement om alt menneskelig.

Disse ideale beskrivelsene er problematiske også av en annen grunn: Den ofte tette forbindelsen som har vært og fremdeles finnes mellom kritikere og kunstnere. I historisk forstand er det lett å vise at de har hatt gjensidig utbytte av hverandre. Det betyr at kunstnere, allerede mens de er unge, kanskje som studenter, bør innlede kontakt med kritikere på linje med gallerister, museumsfolk og samlere. Det innebærer at alle før eller siden havner i habilitetsproblemer. For kunstkritikken kan det bety slutten – mange aviser, tidsskrifter og nettsider kan ikke leve med en form for «klikkvesen» i kunstlivet og kutter ut kunstkritikken. Den overlates til smalere media, i vår tid for eksempel til hjemmesider og blogger. Og det var vel ikke dit vi ville – dvs. til en ytterligere marginalisering av kunstlivet i forhold til offentligheten?

Oppsummert: Den relative mangelen på omtale av kunst i massemedia og kringkasting i Nord-Norge gjør, etter min mening, at kritikerens oppgave kan og bør være mangfoldig. Dels bør kritikken være informativ, det dreier seg helt enkelt om å gjøre det kritikeren finner interessant kjent for et størst mulig publikum. Dernest bør kritikerne synliggjøre den kunsten de finner interessant, og i den forbindelsen følger også en viss oppmerksomhet om kunstneren/kunstnerne, utstillingen, festivalen eller tiltaket, samt arrangør/institusjon. Et tredje formål kan være kunstkritikerens synliggjøring av seg selv, enten sitt personlige møte med kunst, sine opplevelser, handlinger og reaksjoner på kunst. Et fjerde er kritikerens redegjørelse for premissene bak kunstkritikken. Et femte er folkeopplysning i betydningen å sette den aktuelle begivenheten kritikken dreier seg om inn i større sammenhenger, historiske eller samtidige. Dette kan eventuelt gjøres i form av sammenlignende analyser av kunstverkene som kritiseres med andre, fortrinnsvis relativt kjente verk fra den regionale eller den internasjonale kunsthistorien. Her bør det også åpnes for at kritikken også kan fungere som en mulig introduksjon til verk og kontekster utenfor det som kan regnes som allment kjent.

For å støtte opp om dette etterlyser jeg mer stoff om kunst i formidlingskanalene og mediene vi har som ikke er kunstkritikk, så som nyhetsomtaler, reportasjer, portretter, intervjuer, debattinnlegg, meningsytringer og annet.

Kunstkritikk som sjanger har vi etter min oppfatning ikke utviklet særlig høy bevissthet om her i landet. Den gode kunstkritikken, slik jeg ser den, er essayistisk. Den gjør et forsøk som tekst på å gå inn i en situasjon, det være seg en utstilling, en happening, en utsmykning eller annet, og agere i den. Kritikerens aktivitet bygger på interesse, nysgjerrighet og vilje til å ta kunsten på alvor. Dels betyr dette at kritikerens personlige holdninger og oppfatninger får komme til uttrykk. Dels betyr det at kritikeren må kunne formidle situasjonen som eksperimentell og handlingsrettet for sitt lesende publikum. Kunsten som vises offentlig, hva den enn består i, oppfatter jeg her grunnleggende sett som handling i et sosialt rom.

Det gode, kritiske essayet bør være høyst leseverdig også for de som ikke har sett kunsten som behandles. Det reiser et nærmest uoverstigelig krav til tekstlige kvaliteter, fra det tradisjonelle om komposisjon, språk og syntaks til det som gjelder tekstens spenst og vilje til eksperiment.

Hva er kunstkritikkens viktigste formål? Svaret avhenger blant annet av tidsperspektivet. På kort sikt vil jeg – kanskje en smule overraskende – hevde at det er å gi leserne en god leseropplevelse, enten den først og fremst er informativ og saklig, eller den er subjektiv og utfordrende. På lang sikt er formålet å bidra til å øke bevisstheten om kunst hos leserne. Her deltar kunstkritikeren i et arbeid på linje med mange andre aktører og institusjoner. Hvis noe tilfaller kunstkritikeren spesielt måtte det selvsagt være å vekke lesernes interesse slik at de selv, om de ikke allerede har sett utstillingen etc., oppsøker den – eller, om de har sett utstillingen, forsøker å gi en eller annen form for respons til kritikken – det være seg i private sammenhenger eller ikke. Selv om vi ikke har særlig tradisjon for det, kan kritikken lede til offentlig ordskifte, slik Dag Solhjell selv bidro til da han kritiserte kritikeren fra Oslo for anmeldelsen av en utstilling i Tromsø kunstforening som nok et eksempel på at sentrum-periferi tenkningen fremdeles råder grunnen hos mange. Den destruktive holdningen å se kunst i nord som «eksotisk» eller «fjern» gjør det hele til kuriosa sett utenfra. Det vi trenger er et etablert pulserende kunstliv her vi befinner oss.

Denne kritikersalongen var et samarbeid mellom arbeidsutvalget for kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag, Tromsø Kunstforening, Nordnorsk Kunstmuseum, Kunstakademiet i Tromsø og fagavdeling for kunst ved Universitetet i Tromsø. Arrangementet var støttet av Norsk Kulturråd og Institusjonen Fritt Ord.

Ingressbilde: Tromsø Kunstforening