Norsk kritikerlags høstseminar 2009 – Kritikk og nye medier

Tirsdag 10. november ble Norsk kritikerlags årlige tverrfaglige høstseminar arrangert, denne gangen med tittelen «Kritikk og nye medier». I invitasjonen ble det stilt en rekke spørsmål: Er kritikeren en vesentlig stemme i offentlige debatter? Hva har kritikeren å bidra med i faglige debatter, og i hvilken utstrekning foregår slike i offentlige medier? Trenger vi etablerte medier for å sikre kritikkens uavhengighet? Når nettsteder som Amazon.com får sine brukere til å skrive lange og ofte kunnskapsrike anmeldelser, hva skal vi da med den etablerte kritikeren? Hvilken autoritet tillegger vi kritikere, og er det faglig dyktighet eller det mediet kritikeren er virksom innenfor, som er bestemmende for denne? Når avisene ikke lenger har råd til å sende kritikere til festivaler og utstillinger, er det da et gode at institusjoner selv legger til rette for at kritikere skal kunne besøke deres arrangementer, eller går dette utover kritikerens integritet?

André Gali, kunstkritiker, kunstblogger og redaktør i Kunstforum samt medlem av Norsk kritikerlags styre og av kunstseksjonens arbeidsutvalg, ønsket velkommen på vegne av seminarkomitéen før han ga ordet til ordstyrer Ida Habbestad, journalist i Ballade.no. Habbestad bemerket i sin introduksjon at det var et redaktørtungt panel seminarkomitéen hadde fått på banen – og, kunne man legge til, temmelig mannstungt. Rundt 40 deltok på seminaret, som ga anledning til å få diskutert en del av den aktuelle problematikken omkring kritikkens og kritikernes situasjon. Pressen var også representert – Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås tastet seg gjennom dagen på sin medbrakte pc, og publiserte en kommentar i avisen dagen etter.

Iren Reppen, som for tiden er teatersjef på Hålogaland Teater, fikk æren av å starte runden med innlegg fra panelet. Hun var mest opptatt av at hun mener å se en tendens til at alle de norske mediene har en lokalprofil, at alle nyhetskanaler konsentrerer seg om lokalt stoff. Hun hevdet at det også gjelder de såkalt «nasjonale» mediene, som jo gjerne er Oslo-baserte, og at de dermed fremstår som lokalmedier for Oslo-regionen. Hun mente at denne tendensen gjør oss til en fattigere nasjon, og at avstanden mellom sentrum og periferi bare blir tydeligere. Hun nevnte også mangelen på dekning av kulturbegivenheter i utlandet som et problem. Reppen sa at Oslo fremstår som snobbete og lat, en kjedelig småby – og som representant for Norge utenfor Oslo, pekte hun på behovet for å bli sett utenfra, behovet for å bli diskutert og å diskutere.

Reppen mente at de nasjonale medienes Oslo-fokus ikke skyldes uvilje, snarere tafatthet. Men hun mente at det nok også har med noen maktstrukturer å gjøre, selv om argumentasjonen gjerne er sviktende økonomi, manglende reisebudsjetter osv. Hun pekte også på en hang til kjendiseri, og sa at mediene gjerne kommer i flokk når de først kommer, men at den generelle synligheten er synkende. Hun fortalte at Hålogaland Teater bruker sosiale medier som Facebook og Underskog for å komme i kontakt med publikum, og at tilbakemeldingene der ofte kunne være gode og interessante. Reppen rundet av med å si at hun gjerne ville ha betalt flybillett og hotell for kritikere hvis hun hadde fått lov til det.

Mode Steinkjer, som er kulturredaktør og kritiker i Dagsavisen, og som sådan representant for den «snobbete Oslopressen», sa at han gjerne skulle ha reist og sett forestillinger over hele landet, men at det må gjøres prioriteringer. Han sa at selv om Dagsavisen gjerne vil kalle seg en riksavis, så vet man at leserne stort sett befinner seg i Oslo og at de forventer at det som skjer i Oslo anmeldes. Men han var enig med Reppen i at alt ikke skjer i Oslo, og at Oslo ikke alene kan definere norsk kulturliv.

Steinkjer mente at vi er inne i en brytningstid, hvor det bevilges mer penger til kultur via Kulturløftet, og hvor arrangører og utøvere dermed får mer penger til kunsten, mens det ikke er gitt at pressen får mer midler til kritikken. Han beskrev avisenes situasjon som forverret, og mente at konsekvensen ble at prioritering ble stadig viktigere, og at man sier opp avtaler med frilanskritikere som dekker «smale» felter. Steinkjer mente det kunne være en løsning å legge kritikken på nett, men at dette er vanskelig å få til ettersom det fortsatt er papirutgavene avisene tjener på; meningsstoffet brukes slik sett som et våpen i kampen for at de trykte mediene fortsatt skal være viktige. Han sa også at det har vært en drastisk reduksjon av avisenes sideantall de siste ti årene, og at kritikken lider av plassmangel.

Han spurte om behovet for forbrukerveiledning blir vurdert som viktigere enn kritisk lesning og refleksjon, og trakk frem som eksempel et PR-utspill i forbindelse med lanseringen av Sara Johnsens film Upperdog, hvor det ble arrangert en førpremiere for 30 bloggere, to måneder før den offisielle premieren som de etablerte kritikerne ble invitert til. Kommersielt sett er det kanskje viktigere å skape slikt «buzz»? Spørsmålet er så om bloggernes synspunkt er mindre verdt enn kritikernes faglige begrunnede meninger basert på integritet? Steinkjer leste et par sitater som neppe ville ha kommet på trykk i en etablert avis, og bemerket at det var stor spredning i kvalitet, etterrettelighet og integritet i bloggernes tekster.

Til Reppens tilbud om sponsing repliserte Steinkjer at hvis en kritiker tar imot reisestøtte fra en institusjon er man i farlig farvann, siden leserne skal skulle stole på kritikeren. Han presiserte at institusjonene gjerne må legge til rette så godt som mulig, med pressevisninger, gratisbilletter og gratiseksemplarer osv., men at slik tilrettelegging må være lik for alle medier.

Petter Raaum, debatt- og kulturredaktør i Dagbladet, sa at hans avis i motsetning til Dagsavisen tror at det primære er å få spredd mest mulig til flest mulig raskest mulig, og at de derfor publiserer alle kritikker også i nettversjon. Men han var enig i at den store utfordringen er inntektsgrunnlaget på nettet. Han mente imidlertid at det burde være overkommelig å finne en økonomisk løsning.

Raaum påpekte at publisering av anmeldelser på nett krever en annen form enn ved publisering på papir. Han mente at det ikke er slik at kritikkens relevans forsvinner, men at mediets form endres. På nettet har man andre muligheter, og Raaum trakk frem som positivt at man kan bringe leserne inn i debatt og videre til andre referanser osv. Han oppfattet ikke at kritikerne får noen veldig annerledes funksjon på nett, bortsett fra at de kan delta i diskusjoner, med samme uavhengige stemmer. Han mente at slik nettdebatt er med på å gjøre hele anmelderprosjektet bedre. Han så det som viktig å utnytte egenarten til de ulike mediene, og trakk frem som eksempel Dagbladets dekning av U2 sin verdensturneåpning i Barcelona, hvor anmelderen først twitret sang for sang direkte under konserten, så publiserte en kort anmeldelse på nettet samme kveld, for til slutt å skrive en større anmeldelse som ble publisert i papiravisen to dager senere.

Etter en kort pause gikk ordet til Magnus Andersson, kritiker i Morgenbladet og representant i Norsk kritikerlags styre. Andersson har også en egen blogg med kritikk. Han karakteriserte bloggen og virksomheten i Morgenbladet som vesensforskjellige ting, men mente at den autoriteten han får som skribent i Morgenbladet, gir bloggen en viss tyngde.

Andersson var i sitt innlegg opptatt av hva en kritiker skal være. Han påpekte at kritikeren har en del unike egenskaper (som en blogger riktignok også kan ha): Mens journalistens funksjon er å få andre i tale, er kritikerens oppgave å mene noe selv. Kritikeren er videre en person som bør ha en viss fagkunnskap – gjerne universitetsutdannelse – samtidig som kritikeren skal ha stor erfaring med den kunstformen han skriver om. Kritikeren skal ha kunnskap både internt, om kunstens former, og kunnskap om ytre omstendigheter, skal kunne sette ting i historisk perspektiv. Andersson sa om sin egen virksomhet at han har som et mål å vise til steder i musikken hvor lyttere kan gjøre seg erfaringer – han mente at en god kritikk skal kunne endre lesernes opplevelse. Han hevdet at selv om kritikeren også skal dømme, er det vesentligste veien frem til dommen, resonnementet, med beskrivelse av verket og levendegjøring av erfaringen av kunsten.

Andersson undret seg over om mediene egentlig har forstått hvem kritikeren er?
Han betegnet kritikeren som en unik røst i mediehverdagen, en som skal tale fra egen erfaring, gjerne personlig, men ikke privat, en som snakker med en ekspertkunnskap og som får lov til å utlegge ganske avanserte resonnementer, men forankret i en språkbruk som kan treffe mange mennesker. Han stilte seg kritisk til det han betegnet som enkelhetstyranniet i mediene, og mente at det er viktig at man ikke bare forsøker å treffe de minst kunnskapsrike leserne. Han så tendensen til plassbegrensning som en del av dette kravet om enkelhet, og trakk frem popkritikken som det verste eksempelet; popanmeldelser er gjerne under 1000 tegn og dermed redusert til forbrukerveiledning. Andersson tok til orde for at man må ta leseren på alvor, at man heller enn å tenke på målgrupper bør skrive for en modelleser (jf Umberto Eco); dvs. at leserens funksjon i møte med en tekst er å gjenskape modelleseren, skape seg selv som leser i teksten.

Hvorfor skal tradisjonelle medier og kritikeren leve i et slags ekteskap? Det beste argumentet, mente Andersson, er at kunsten er viktig, og at avisene kan sette dagsorden med kritikken. Mens en blogg i teorien kan drives av en «hvilken idiot som helst», kan avisen velge på øverste hylle, og når det valget er gjort, får kritikeren en autoritet som man ikke kan få gjennom en blogg. Han hevdet at blogging kan være et godt supplement, men ubetydelig dersom bloggeren ikke har fagkunnskap og bevissthet om sin rolle som kritiker. Men samtidig mente han at vi må være åpne for flytting av autoritet. Han trakk frem som positivt med nettet at man kan få helt nye former for levendegjøring, ettersom det er et sted der leseren kan oppleve noe av det kritikeren skriver om.

Andersson hevdet at kritikerne ikke tar opp den plassen de burde; at de alt for sjelden spørres til råds om annet enn selve anmelderiet, at kritikernes kompetanse ikke tas vare på, ikke sees. Hva angår kritikerens uavhengighet, betegnet han det som en illusjon, og sa at den kritikeren som ikke er inhabil, er også inkompetent; heltidskritikeren finnes ikke, og fagmiljøene er for små til at uavhengighet er mulig. Men han så det som kritikerens oppgave alltid å skrive med integritet.

Redaktør for kunstkritikk.no, Jonas Ekeberg, konstaterte lakonisk at da nettstedet nylig sendte en kritiker – og ikke en hvilken som helst kritiker, men «den beste», Tommy Olsson – på sitt lave budsjett til Tromsø for å dekke en utstilling, ble man møtt med massiv kritikk for ikke å ha en egen kritiker i Tromsø.

Ekeberg mente at det ikke virker som om kritikeren er en viktig stemme i offentligheten i dag, men at kritikeren potensielt kan spille en svært viktig rolle, som ankerpunkt for en bredere offentlig debatt. Men han bemerket at når Truls Ramberg i Aftenposten applauderer en utstilling på Nasjonalmuseet, eller når Tommy Olsson roser utstillingen Sort romantikk i Tromsø, så er det ikke det som skaper debatt.

Ekeberg var opptatt av dynamikken mellom tradisjonelle medier og nye medier, og hevdet at det nå finnes tre hovedkategorier; 1) tradisjonelle medier med redaktøransvar, 2) nye medier med redaktøransvar, og 3) sosiale medier uten redaktøransvar. Han karakteriserte debattfora på nett som hybrider, ettersom slike debattfora faller under redaktørplakaten, men redigeres i etterkant. Han mente at selv om ordskiftet er friere på nett, og det kan komme frem meninger som ikke ellers ville ha vært fremme, er den antatte bredden i meningene like begrenset som i tradisjonelle medier. Han mente å se at det er et minst like snevert, men annet utvalg personer som ytrer seg på nettet. Kritikeren kan i en slik sammenheng fungere som en igangsetter, et ankerpunkt eller angrepspunkt; uten kritikeren ingen privilegert posisjon å angripe.

Ekeberg påpekte at innenfor de sosiale mediene fungerer man som sin egen redaktør og vurderes både utfra hva man sier og hvordan man forvalter sitt eget redaktøroppdrag. Han mente at en blogger kan bygge opp troverdighet hos sine lesere, ved å være åpen om bindinger, ved å skrive gode tekster osv., og kan slik sett sies å true de tradisjonelle mediene i den forstand at bloggingen medfører en avmystifisering av troverdighet. Han trakk frem som vesentlig at man i de sosiale mediene kan etablere troverdighet i direkte kontakt med lesere, og hevdet at blogging og sosiale medier allerede har fornyet mediene. Både ved twitring og blogging er meningsdannelsen sentral – det forventes at man kommer med et synspunkt, et ståsted.

Ekeberg mente å se tegn på at kulturfeltet og publikum ønsker kritikken, men at de tradisjonelle mediene står overfor en utfordring, at de må finne ut om de vil overlate kritikken til de sosiale mediene, eller om de vil videreutvikle kritikken, i dialog med de sosiale mediene. Han så et behov for kritikkens fornyelse og gjenforening med egen fortid, tvunget frem av friksjonen mellom sosiale og tradisjonelle medier, og mente at genreblanding blir et viktig element. Han beskrev kunstkritikk.no som nettsted som stort sett er viet klassisk, tradisjonell akademisk kritikk, og sa at selv om denne kritikken forskyves fra avisene, så vil den finne sin form i nye medier.

Da Karl Knapskog, medieviter ved Universitetet i Bergen, fikk ordet, påpekte han at seminaret jo egentlig burde ha vært streamet, twitret og blogget «live». Og med tanke på utgiftene knyttet til det å sende kritikere rundt i landet, trakk han frem sitt gamle pressekort fra 1980-tallet, som den gangen ga mange privilegier; reduserte priser på danskebåt og tog, fri inngang på Akvariet i Bergen osv., nok for å minne om at det finnes mange måter å gi reisestøtte på.

Knapskog bemerket at det finnes en god del aggresjon i bloggosfæren overfor de etablerte kritikerne; at det er vanlig med karakteristikker av typen «bedrevitere», «smaksdommere» og «hvem er det de tror de er, disse underkvalifiserte overdommerne?» Han betegnet grunntonen i kritikken fra bloggerne som påtakelig; kritikeren som ekspert sees som irrelevant. Det tas til orde for at «vi er alle kritikere», at vi som publikum er fullt ut i stand til å vurdere vårt eget kulturkonsum. Tendensen til antielitisme, populisme, demokratisering av smaken og forsøk på å svekke den uavhengige kritikkens autoritet er påfallende. Knapskog hevdet at den tradisjonelle kritikken også er presset ovenfra; ved hjelp av avanserte markedsstrategier forsøker kulturinstitusjonene å unndra seg den uavhengige kritikken og heller tale direkte til publikum. Man forsøker å holde kritikerne borte fra kulturproduktet til konsumentene har tastet pinkoden, som Knapskog spissformulerte det. Samtidig sees det som viktig å komme i kontakt med bloggere, og å oppvarte og blidgjøre de mest dedikerte tilhengerne. Så kan man jo spørre, mente Knapskog: Hvem ønsker seg en uavhengig kritikk, hvis ikke publikum og kulturinstitusjonene?

Den etablerte kritikken settes stadig på prøve, og Knapskog mente at kritikken må finne sin plass i den nye situasjonen, ved å utvikle seg og finne opp nye genrer. Han skrev ikke under på at «kritikeren er død», men var enig i at en bestemt historisk kritikerrolle er død. Kunnskap og ekspertise er ikke statiske størrelser som kan monopoliseres, sa han, og så det som positivt for kritikken at ulike genrer og stemmer møtes i en større samtale i nye digitale rom. Han mente at skillene mellom essayistisk, akademisk og journalistisk kritikk brytes ned, og at de digitale mediene åpner et utvidet rom for kritisk selvrefleksjon, at det gir en økt refleksjon over egen kritisk praksis og egne vurderingskriterier. Han vektla også at nettmediet har stort potensial siden det er billig og har mange muligheter når det gjelder ulike medieformer (som skrift, bilder og videosnutter osv.), men at det like fullt er et spørsmål hvem som skal betale for kritikken; kritikerne må lønnes.

Knapskog var opptatt av det statlige ansvaret for å sørge for å legge til rette for uavhengig kritikk, som han mente er grunnlovsfestet i og med paragrafen om ytringsfrihet. Han minnet om at det nå er nedsatt et utvalg som skal ta for seg mediestøtten, og mente at kritikerne/ Kritikerlaget må melde seg i den forbindelse og gripe de politiske påvirkningsmulighetene.

¤

Etter lunsj ble det åpnet for spørsmål, kommentarer og generell debatt.

Knut Olav Åmås var den første som tok ordet fra salen. Han karakteriserte Iren Reppens kritikk som god, og mente i likhet med henne at kulturjournalistikken er for Oslosentrert. Han mente også at Magnus Andersson hadde et godt poeng hva angår behandlingen av populærmusikken, men at det for øvrig ikke stemte at kritikken ble nedprioritert. Han sa at kritikken har en stor og privilegert plass f.eks. i Aftenposten, og han mente at det er stor forståelse i redaksjonene for at man må ha midler til innkjøp av kritikk. Men han støttet Mode Steinkjer i at man må gjøre mye hardere valg enn før, som resultat av eksplosjonen i antall kulturelle produkter. Han hevdet imidlertid at vi har mer av en kritisk offentlighet enn mange i panelet syntes å mene. Åmås mente at det er viktig å utvikle nye genrer for kritikk, åpne for større genrevariasjon. Han sa at enkeltanmeldelsen må suppleres med kommentarer og samleanmeldelser og liknende, og at for mye av kritikken er for fragmentert.

Knapskog bekreftet Åmås sin påstand om at kritikken holder stand i papiravisene. I følge en undersøkelse fra 2005 var hver femte kultursak en kritikk, og fremveksten av en bredere kulturdekning har i følge samme undersøkelse ikke gått på bekostning av dekning av høykultur.

Dag Solhjell, kunstsosiolog og medlem av kunstseksjonens arbeidsutvalg, har i etterkant av seminaret lagt frem «ti teser om kunstkritikk»(se Ti teser om kunstkritikk, kunstkritikk.no, 18.11.2009), med utgangspunkt i sitt innlegg fra salen, hvor han presenterte «fem teser om kunstkritikk i en nettbasert tidsalder i et regionspolitisk perspektiv»:

1) Det tydeligste tegn på provinsialisme er lengselen etter å bli sett og kritisert i Oslo
2) Kritikere i regionene må tilkjennes samme betydning som kritikere i Oslo
3) Enhver region må ta et samlet kunstpolitisk ansvar, også i forhold til kritikken. Har regionen råd til et teater, har den også råd til kritikk
4) Enhver statlig støttet kulturinstitusjon må ha en budsjettpost til å dekke reise og opphold for kritikere utenfor sin egen region
5) Enhver region bør ha et offentlig støttet nettsted for kunstkritikk som dekker det regionale kunstfeltet

Andersson sa at han syntes det er underlig at kritikerne er så diskriminerte, når vi bor i et land som bruker mye penger på kultur. Han mente det var et paradoks å legge kritikken i de kommersielle aktørenes hender. Knapskog sa seg enig med Andersson i det, og gjentok at Kritikerlaget bør kjenne sin besøkelsestid, da organisasjonen kan spille en viktig rolle overfor mediestøtteutvalget. Han mente videre at erfaringene med kunstkritikk.no har overføringsverdi til andre felter, og kan brukes i politisk argumentasjon.

Ekeberg minnet om at det er ganske unikt med så solid offentlig støtte som kunstkritikk.no har – og fortalte at leder av AU kunst, Janicke Iversen, kunne melde fra årsmøtet i AICA, International Association of Art Critics, at hun ble møtt med kollektivt hakeslipp og stor interesse da hun redegjorde for dette. Han mente videre at man heller enn å arbeide for flere stipender til kritikere og kunstnere, burde arbeide for mer støtte til redaksjoner og kunstinstitusjoner (gallerier, museer etc), slik at disse kan utbetale honorarer som er til å leve av. (For øvrig et synspunkt Ekeberg videreutviklet i en artikkel publisert på kunstkritikk.no noen dager senere, se Huitfeldts utfordringer (2) – Kunstnernes levekår, Jonas Ekeberg, kunstkritikk.no, 13.11.2009.)

Jørgen Lund, kunsthistoriker fra Bergen, holdt et innlegg hvor han refset norsk kulturredaktørstand. Han mente at viktige norske medier står i fare for å miste, eller allerede har mistet troverdighet, og påpekte at troverdighet er noe som må vedlikeholdes. Han trakk særlig frem Bergens Tidende som en avis han ikke uten videre kunne tenke seg å skrive for, og hevdet at det f.eks. heller ikke var åpenbart at Morgenbladet har tatt vare på troverdigheten sin når det gjelder billedkunst. Han ga utrykk for at det er godt at vi har kunstkritikk.no og sa at han stilte seg sterkt tvilende til om kritikk i dagspressen er et fristende format å ytre seg i for fagfolk. Som respons på det spurte Raaum om denne forsamlingen henvender seg til denne forsamlingen? Tenker kritikerne ofte nok på hvem de henvender seg til? Han så det som et poeng å bli lest, og et mål at flest mulig skjønner det du skriver. Steinkjer mente også at det var viktig å tenke på hvem en avis henvender seg til, og hevdet at «1000 tegns-kritikken» er en anvendelig dagsavismodell for kritikk.

Musikkanmelder i Bergens Tidende, Knut Helbekkmo, med en fot i Bergen og en i Bodø, trakk frem at BTs musikksider har et klart siktepunkt om å dekke store deler av Vestlandet. Han hevdet at selv om Osloavisene sier at de er landsdekkende aviser, så er det uvesentlig for kunstnere i distriktene hva som skrives i Oslo; det er viktigere hva som skrives i London eller New York. Men at det samtidig er i Oslo at det sitter folk med innflytelse, og når kunstnere i andre deler av landet blir oversett, får de ikke samme mulighet til å få støtte osv. Han mente at en landsdekkende avis må ta ansvar, så lenge den kaller seg landsdekkende.

Ekeberg minnet om at det ikke bare er regionene som representerer særinteresser, og mente at det er et større problem at det er så mye av kunstbegivenhetene i Oslo som ikke dekkes; at «undergrunnen» og den unge kunsten i liten grad dekkes. For øvrig var han opptatt av hva lesebrettet kan komme til å ha å si for aviser og tidsskrifter, og mente at vi kan stå overfor en revolusjon om få år.

Kritiker, oversetter og fagbokforfatter Jon Rognlien sa at det er merkbart at det er en mindre prosent av det som finnes som blir anmeldt, og at media åpenbart fungerer som en flaskehals. Han syntes det var interessant at Reppen mente det kunne finnes midler til reisestøtte, men var opptatt av at det i så fall må utdeles på en nøytral måte; om alle putter penger i en pott, så kunne redaksjonene velge hvor og hvordan de vil bruke midlene, foreslo han. Reppen presiserte at midlene ikke egentlig «finnes», men at det kunne være mulig å budsjettere med utgifter til reisestøtte.

Hild Borchgrevink, musikkritiker i Aftenposten, tok opp tråden angående hvem kritikken henvender seg til. Hun spurte om de kunstneriske institusjonene får nok kvalifisert motstand, dersom gjennomsnittsleseren skal være målet? Steinkjer hevdet at de i hans avis tar tak i det som de synes er meningsfullt og som de er nysgjerrige på, og sa at han anser det som viktig å stole på kritikerne, som får ta en del av avgjørelsene om hva som skal prioriteres. Men han ønsket et samsvar mellom leser og kritiker, og så det ikke som fruktbart med en dyptloddende akademisk avhandling i avisen, men heller en godt begrunnet faglig kritikk som formidler.

Knapskog tok til orde for bedre finansiering av digital publisering. Han mente det er viktig med generell støtte til mediene og publikasjonskanalene, og at Kritikerlaget bør fungere som lobbyist, som forsvarer av en offentlig samtale. Han var opptatt av at kritikere må vinne autoritet, og at grunnlaget for en slik autoritet er kunnskap, faglig dyktighet og formidlingsevne. Han sa at autoriteten garantert vil bli utfordret og alltid må forsvares. Han påpekte at det fortsatt er få institusjoner som utdanner kritikere, og sammenlignet dette med tidligere tiders skepsis blant redaktører mot å utdanne journalister, som de heller ville skulle ha bakgrunn som fiskere, bønder osv.

Alf Kjetil Walgermo, kritiker og kulturjournalist i Vårt Land samt medlem av Norsk kritikerlags styre og av litteraturseksjonens arbeidsutvalg, insisterte på at man som kritiker bygger opp autoritet gjennom tekstene man skriver, og stilte spørsmål til redaktørene om i hvilken grad de lar kritikerne utvikle sin etos, sin autoritet? Han mente å se at det er mye folk med fagkunnskap som ikke er interesserte i å skrive under de betingelsene avisene tilbyr. Han mente at korte anmeldelser kan fungere først og fremst dersom kritikeren allerede er godt etablert. Ingen av redaktørene svarte ordentlig på spørsmålet, men Raaum advarte mot å tenke for mye på lengden, mens Steinkjer sa at man jo elsket å bli slaktet av Harald Kolstad, og jo kortere og jo mer konsist, desto bedre. Han hevdet at mange av de toneangivende (populærmusikk)kritikerne i dag kommer fra magasinfloraen på 70-tallet, men at de små stedene hvor kritikken kunne vokse frem forsvant og at kritikken dermed har havnet i et vakuum. Men han så for seg at bloggene og de nye nettstedene kunne ha samme funksjon.

Solhjell mente at antall kritikkverdige begivenheter har økt enormt, at det finnes et enormt kritikkgap som dagspressen på papir ikke kan løse. Han mente problemet kan avhjelpes med nettpublikasjoner, men kritiserte kunstkritikk.no for å ikke følge opp, ved å velge seg en «smal» offentlighet og velge på «øverste hylle». Til det sa Ekeberg at kunstkritikk.no gjerne skulle hatt økonomi til å dekke mer, men at nettstedet nettopp vil fokusere på de utstillingene som driver utviklingen innen samtidskunstfeltet. Han karakteriserte det som en fordel med nettmediet at man kan være dedikert til et smalt felt og eksempelvis være den publikasjonen som først omtaler kunstnere som blir ledende om 20–30 år. Han påpekte at de nye mediene legger et press på de tradisjonelle mediene i forhold til kontekstualisering, at de bidrar til at feltet blir åpnere.

Avslutningsvis bemerket Raaum at seminaret åpenbart diskuterte klassisk kritikk mer enn nye medier, og at hele internettet handler om deling av informasjon. Han mente at de mediene som ikke tar høyde for det, vil tape på det. Andersson på sin side sa at han brenner for kritikerens rolle, som han opplever at han bare i en viss grad får anledning til å fylle i dag. Han var med på at man må møte de nye mediene på deres vilkår, men uten å kvitte seg med forståelsen av hva en kritiker er.

Seminaret var støttet av Norsk kulturråd og Institusjonen Fritt Ord.