Norsk kritikerlags høringsuttalelse til Meld. St. 22 (2022–2023) «Kunstnarkår»

I kapittel to av «Kunstnarkår» finnes det et underpunkt som har overskriften «Kva som er kunst, og kven som er kunstnar». Mot slutten av dette avsnittet står det blant annet: «Nokre grupper er til dømes inkludert i kunstnarpolitikken fordi det finst stipend og søkbare midlar retta mot desse gruppene. Det gjeld til dømes kritikarar [.]»

Men dette er virkelig å snu ting på hodet. For grunnen til at kritikerne har vært og fortsatt bør være inkludert i kunstnerpolitikken, er at kritikken spiller en vesentlig rolle for forståelsen, fortolkningen og forvaltningen av det som foregår på kunstfeltet.

Kritikken utforsker og interesserer seg for både skapende og utøvende kunst, samt for kulturpolitikk generelt. Den er til hjelp for leserne, til forargelse eller inspirasjon for kunstnerne og fungerer som et reservoar av faglige vurderinger i offentligheten. Kritikk er norsk sakprosa om kunst skapt i Norge. I noen tilfeller er den selv kunst som ansporer og beveger.

Dette er ting vi i Norsk kritikerlag trodde vi var enige om i 2023. Vi innbilte oss at det fantes en felles virkelighetsforståelse som anerkjente kunstfeltet som et område der det hele tiden foregår en utveksling mellom smaksdommer, refleksjon og perspektiveringer – og at kritikken her spiller en sentral rolle. Blant annet ved å fungere som premissleverandør for hvordan fagfeltene selv definerer «grensene for kva kriterium som er viktige for kvalitets- og profesjonalitetsvurderingar av kunst», som det heter i meldingen (s. 13).

I det opprinnelige fremlegget ble det foreslått at «stipendkomiteen for kritikarar vert avvikla.» Etter en hel del protester, høylytt og offentlig, fra medlemmer av Norsk kritikerlag og andre, gikk regjeringen heldigvis tilbake på dette. Kritikerne beholder sine arbeidstipendshjemler under Statens kunstnerstipend, og det er vi selvsagt glade for.

Vi finner likevel grunn til å protestere mot at kritikerne med så stor selvfølgelighet blir plassert i det som på kunstnerpolitisk språk kalles en «randsone». I henhold til vår egen selvforståelse befinner vi oss nemlig midt i sentrum. Det er riktignok et stort sentrum, en slags heksegryte mer enn en stortingshøring, men likevel.

«[K]ritikarar er viktige formidlarar og brubyggjarar mellom kunstnar og publikum», står det for eksempel et sted i meldingen. Dette er helt riktig. Men vi mener altså kritikken bidrar med mer enn dette.

Vi er glade for at det også står at kritikken «bør kulturpolitisk sikrast.» Men vi blir usikre på hvordan regjeringen ønsker å ta vare på vårt fagfelt fremover. Fremfor alt trenger vi et kulturdepartement med en oppdatert forståelse av hvordan kritikk- og kunstfeltet fungerer.

Takk for oppmerksomheten!

Preben Jordal
styreleder i Norsk kritikerlag