Norsk prosakritikerpris? Jan Erik Vold om Kritikerprisen for beste voksenbok
«På vegne av ikke-kandidater som Georg Johannesen, Ernst Orvil, Sigmund Mjelve, Arild Nyquist, Bjørn Aamodt, Tor Ulven må jeg be poesien fritatt fra Kritikerlagets «demokratiske» grep,» skrev Jan Erik Vold i et innlegg i Klassekampen lørdag 9. april.
Med forfatterens tillatelse gjengir vi her innlegget i sin helhet.
Litterære priser
av Jan Erik Vold
Vi som skriver dikt, gjør ikke det med tanke på litterære priser. Vi skriver for å bli lest av the chosen few. Til disse få utvalgte hører ikke, i den tid jeg har holdt på, den gjengse norske litteraturkritiker. Det er greitt nok det.
Det som ikke er greitt, er at Norsk kritikerlag deler ut en kritikerpris som sier seg å gå til fjorårets «beste voksenbok», når den i 35 av 37 tilfeller går til en prosabok. Jeg takker Mariann Enge for forklaringen på hvorfor det er blitt slik (Klassekampen 2. april), nemlig at samtlige medlemmer i Kritikerlaget stemmer på de bøker de liker best. Dermed blir sjelden noen diktbok en reell kandidat i sluttavstemningen.
Dette var annerledes før, da det var styret i Norsk Kritikerlag som innstilte bøker, mens medlemmene stemte over styrets innstilling. Med denne ordningen fikk 10 prosabøker og 13 diktsamlinger prisen fra 1950 til 1972. Med den nye ordningen har 35 prosabøker og 2 diktsamlinger fått prisen. Dette har gjort Kritikerprisen til en sær affære, sin «demokratiske ordning» til tross. Eller kanskje nettopp på grunn av.
Vi har andre litterære utmerkelser der denne skjevhet ikke er til stede: Gyldendalprisen siden 1996 er tildelt 7 poeter – 7 prosaister. Aschehougprisen siden 1973, 16 poeter – 21 prosaister. Riksmålsprisen siden 1957, 15 poeter – 37 prosaister (om jeg har talt riktig).
Kritikerprisen ligner bare på én litterær pris i landet: Bokhandlerprisen, som siden 1961 er blitt delt ut til 40 prosaister, 0 poeter (Vesaas fikk den i 1967, da han ikke skrev dikt). Bokhandlerprisen velges av landets bokhandlere, som peker ut det de kan lese og det folk vil ha.
Det Norsk kritikerlag ikke ser, at det samme gjør flertallet av deres medlemmer. Det problematiske er at Kritikerprisen visstnok nyder større litterær prestisje enn Bokhandlerprisen. På vegne av
ikke-kandidater som Georg Johannesen, Ernst Orvil, Sigmund Mjelve, Arild Nyquist, Bjørn Aamodt, Tor Ulven må jeg be poesien fritatt fra Kritikerlagets «demokratiske» grep. Kall prisen Norsk prosakritikerpris. La avstemningen gjelde beste «voksenprosabok».
Eller: Gå tilbake til den gamle ordningen.
