Nytt om juridisk nøtt

På oppdrag fra Norsk Pressehistorisk Forening er det laget en utredning omkring juridiske spørsmål vedrørende digitalisering av eldre aviser. Utredningen er ført i pennen av professor ved Universitet i Oslo dr. juris Ole-Andreas Rognstad, som har vurdert emnet med henblikk på uklarheter omkring hvem som har opphavsrettighetene til eldre avisstoff. Utredningen peker på viktige juridiske prinsipp i åndsverkloven og i den praksis som har funnet sted i nordisk rett i forbindelse med saker som berører urettmessig digitalisering.

Utgangspunktet for Rognstads utredningen er problemstillinger knyttet til opphavsrettigheter og vederlag ved digitalisering av eldre norske aviser. Dermed gjelder innholdet i dokumentet for journalister organisert i Norsk journalistlag (NJ) og andre opphavsmenn til åndsverk som er regulert av bransjens kollektive avtaler. (Problemstillingen ble innlemmet i oppgjøret mellom partene i arbeidslivet fra og med tariffavtalen av 1986, og digitalisering av aviser fra denne dato er dermed dekket for avisansatte som var medlem av NJ.)

Rognstads utredning tar likevel høyde for det juridiske uklarhetene som følger av at flere avismedarbeidere ikke er fast ansatt eller ikke er fagorganisert og dermed faller utenfor de kollektive avtalene. Rognstads utredning kan bli et viktig redskap for leg- og fagfolk i form av at den også ser de prinsippene som gjelder for opphavsrettsbeskyttelse i det eksisterende lov- og avtaleverket. Lovverket er oppe til revisjon og feltet har mange uavklarte spørsmål som kan gjøre reglene vanskelige å applisere i det praktiske liv.

I utredningen Opphavsrettighetsmannens krav på økonomisk kompensasjon for digitalisering av stoff som er beskyttet, belyses inngående også hva angår oppdragsbasert journalistikk/ åndsverksproduksjon der kollektive avtaler ikke gjelder. Utredningen tar også høyde for hvilke prinsipp som bør gjelde i tilfeller der en muntlig eller skriftlig individuelt inngått avtale ikke eksplisitt avklarer forholdet om overdragelse av opphavsrett.

Denne delen av utredningen er av størst interesse for Kritikerlagets medlemmer. Aktuelle rettstvister på feltet, som Kokkin-saken (april i år) og den beslektede Løberg-saken (fra 2003), er eksempler som brukes og kommenteres av Rognstad. Kunstkritiker Jan Kokkin har anlagt sagt mot Dagens Næringsliv for manglende kompensasjon for utnyttelse av hans tekster i DNs elektronisk arkiv. Dommen i Kokkin-saken som i Oslo byrett falt i DNs favør i april i år, er anket til Lagmannsretten, der den vil bli tatt opp til neste år.

I sitt dokument vurderer dr. juris Ole-Andreas Rognstad verken Kokkin-saken eller Løberg-saken som egnede for å danne noen presedens i lignende saker da begge domsavsigelsene er begrunnet i konkrete saksforhold samt at ingen av dem vurderer det viktige spesialitetsprinsippet. Rognstad finner derfor Borgating lagmannsretts håndtering av saken lite tilfredsstillende, og skriver: «Spesialitetsprinsippets kjerneområde er nettopp situasjoner der det oppstår tvil om omfanget av rettighetsoverdragelse, og som nevnt er prinsippets innhold at avtaler i så henseende skal tolkes restriktivt i opphavsmannens favør.

Spesialitetsprinsippet burde slik sett gi en viss motstand mot å utvide samtykket til også å gjelde publisering i elektronisk form, uten at det av den grunn er sagt at lagmannsrettens resultat i Løberg-dommen» var galt. Etter min oppfatning svekker imidlertid rettens håndtering av spesialitetsprinsippet dommens verdi som prinsippavgjørelse (for innsendte bidrag som kronikker), og det var slik sett uheldig at Høyesterett ikke slapp inn anken for behandling» (s. 19-20).

Rognstad viser isteden til en dom fra Svenska Hovrätten som har lagt spesialitetsprinsippet til grunn for en rettskraftig dom hvor Svenska Dagbladet ble dømt for å ha digitalisert og publisert innsendt materiale fra eksterne bidragsytere uten å ha innhentet deres eksplisitte samtykke.

I konklusjonen skriver Rognstad følgende om rettighetene til stoff utarbeidet av medarbeidere som ikke er medlem av Norges journalistlag, inklusive selvstendige oppdragstakere: «før elektronisk utgivelse ble vanlig, antas det, i mangel av avtaleregulering om spørsmålet, at rettighetene til slik utnyttelse ligger hos den enkelte medarbeider. For stoff utarbeidet etter at elektronisk utgivelse ble en vanlig utnyttelsesform, kommer det an på sakens omstendigheter hvorvidt rettighetene kan sies å ha gått over til avisen. Hvorvidt frilansavtalens bestemmelser om rettighetsovergang får anvendelse i det enkelte forhold, antas ikke å ha nevneverdig betydning» (s. 32).

Og i et annet punkt:
«Det avtaleverk som finnes mellom partene innen mediebransjen er i tråd med lovens bokstav, i den forstand at det søker å regulere rettighetsforholdene mellom opphavsmenn og avisene. Journalistavtalens regler kunne likevel ha en klarere regulering av hvilke rettigheter som tilligger avisen og hvilke som blir værende hos opphavsmannen. Frilansavtalens regler sier lite ut over det som følger av  åndsverklovens alminnelige regler. En nærmere regulering av rettighetsforholdene utenfor arbeidsforhold er klart nok nødvendig for å unngå fremtidige konflikter og søksmål om rettigheter til det materiale som utarbeides i dag» (s. 33).

I utredningen skisser også Rognstad ulike prosedyrer for å klarere rettighetene han mener er å anbefale. Her går han inn for kollektive klareringer ved forvaltningsorganisasjoner som representerer rettighetshaverne (Kopinor og Lino er eksempler) om rettighetsoverdragelse vedrørende digitalisering.

Det vil i så fall bidra til en klarering for alle bidragsytere som er representert ved en slik organisasjon. Rognstad ser muligheten for at en slik kollektiv avtale også skal kunne få virkning for andre aktører på feltet, også ikke-medlemmer. For å få til dette, en såkalt «avtale-lisens», må selve lovteksten ta høyde for denne retten. Arbeidet med det nye lovforslaget som har vært ute til høring, er kommet for langt til at det kan skje i denne omgang.

Rognstad konkluderer derfor med at dagens praksis videreføres: «I den situasjon er det kun mulighet for en blanding av kollektiv og individuell klarering, dvs. at det inngås avtale med organisasjonene for klarering av rettigheter for medlemmer av organisasjonen og at man for øvrig søker å klarere rettighetene individuelt for den enkelte opphavsmann» (s. 33).

Utredningen ble presentert og debattert på et seminar som gikk av stabelen i VG-auditoriet den 27. august.

Red. anm: Kunstkritiker Jan Kokkin vant i 2005 fram med sitt krav mot Dagens Næringsliv. Borgarting Lagmannsrett dømte i ankesak at Kokkin skulle ha kr 100 per artikkel for tilgjengeliggjøring i elektronisk form fra DN Arkiv. I tillegg måtte Dagens Næringsliv dekke saksomkostningene i både Tingretten og Lagmannsretten.