Optisk minimalistisk ? dress code: nattkikkert

Men når øynene hadde vent seg til de dunkle omgivelsene, så man at det var de samme sentrale gallerister og statlig innkjøpte kunstnere og kuratorene som kjøper dem samt museumsdirektører som hadde benket seg sammen på første rad i dette første av fire arrangementer som i regi av Kritikerlaget avvikles under betegnelsen «Kritisk blikk på …».
Bakover i lokalet til <LINK http://www.cafemono.no/default.asp?id=18 _top>Café MONO, hvor spotlyset på scenen ikke kastet noe særlig gjenskinn, kunne en ane konturene av den nye vinen, som, må man anta, alltid er rede til å overta plassen i rampelyset.

Det lille lyset som ble brukt for anledningen var sentrert og sirlig innrettet mot scenen eller en halvdel av et rockepodie, skilt ut med en tung, sort lysslukende velurgardin montert med krom gardinoppheng. Kveldens tema tatt i betraktning var dette ekstra kledelig som dekor. For velurgardinen så ut som en rekvisitt på fremlån fra <LINK http://www.standardoslo.no/v1/ _top>Galleri Standard ? utklekningsanstalt for nykonseptualistenes minimalistiske estetikk ? som var kveldens tema.
Galleri Standards innehaver satt på første rad, og virket som han søkte å hegne om sin eiendom i fall noe utilbørlig utagerende skulle virke inn på den. Veluren fikk henge, og da intet uforutsett inntrådte, tok galleristen like så godt panelet og salen i skole og forkynte at ingen «hadde forstått prosjektet». Salven ble rettet mot enhver kritiker som hadde sett, lest og forstått de tre kunstnernes prosjekter på sin måte, for, som Standard-utsendingen lot forstå, slik usurpering var bare utidig «prosjisering». I forlengelse av denne logikken er det rimeligvis også hos publikum formidlingsproblemet sitter.

If you can’t beat them, beat harder!
Standardgalleristen tok hele tre turer på talerstolen, hvor fra han, som en helt, forsvarte kunstnerstabens gjøren og laden i galleriet. Spørsmålet man ikke kommer helt utenom, eller sånn mest for å få tiden til å gå, er om en slik oppvisning i vestlandsk indignasjon bunner i oppriktige følelser eller spillfekteri?
For på dette tidspunktet var det for lengst begynt å demre for mange fremmøtte at arrangementet burde hatt en nedre aldersgrense eller annen form for siling. Å bruke lokaler for ungdommelig fyll og spetakkel bare for å gjenintrodusere debattformer og debattanter som er velkjente fra opplyste fora som befatter seg med denne kunsten, har iallfall ikke nyhetens verdi. Og det monner svært lite når en i tillegg svøper publikum i rockekonsertenes mørkgjemselsestetikk, for med den medfølger at man sammen i anonymiteten står og dyrker kraften som stråler fra scenen. Det har lite for seg når sceneteppet aldri viker. Når verken kunst eller debatt åpnes.

Var virkelig salens taleføre menn ? jepp, alle så nær som én! ? uten interesse overhodet for hva de bakre rekkene av forsamlingen måtte ha å si i sakens anledning? Om endatil fremtidens definisjonsmakt befant seg her! Men, denne delen forholdt seg gjennom hele den to timer lange seansen (med pause) like så passive som studenter på en Ex fac-forelesning ? eller kanskje virket det nettopp slik fordi kveldens eneste klappsalve ble avgitt etter et innlegg av Ina Blom, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Det var jo nærmest som en dag på skolen, bare med ølservering og strømbrudd.
Arrangementet, som var støttet av <LINK http://www.fritt-ord.no/artikkel.asp?AId=1&MId1=2 _top>Institusjonen Fritt Ord, hadde selvfølgelig sine lyspunkter på innholdssiden, men lyssettingen gjorde journalistens egne notater uegnede for videre gjengivelse. Innsatsen ? fra Truls Ramberg som ordstyrer og Marit Paasche og Jonas Ekeberg, som satt i panelet, og det fullsatte lokalet av lyttende hærskarer ? oppnådde likevel et anslag av det Mikkel McAlinden i sin tid ble oppgitt å ha sagt, nemlig at konseptkunst best oppleves over telefon. Lydbildet var nemlig glimrende.
Neste «Kritisk blikk på… » går av stabelen 9. mai på samme sted