Paneldebatt om «Kritisk ansvar»

Deltakere i panelet var:

Espen Stueland, forfatter og litteraturkritiker i Klassekampen
John Swedenmark, litteraturkritiker, oversetter og kulturredaktør i Arbetaren
Kaja Schjerven Mollerin, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo og litteraturkritiker i Klassekampen
Ordstyrer var Jon Rognlien, litteraturkritiker i Dagbladet og oversetter

Jon Rognlien (heretter JR): Vi starter med det Espen Stueland tidligere har sagt om fokus på sak. Skal man skrive om bøker som ikke har viktige saker? Skal man diskutere hvorfor noen bøker er irrelevante?

Espen Stueland (heretter ES): Espen Søbye anmelder sakprosa, og ble kåret til Årets kritiker som den første sakprosakritikeren. Hans fortrinn er at han formulerer konflikter. Det skaper debatt. Det fungerer veldig godt for sakprosa. Jeg er mer i tvil om den metoden for skjønnlitteratur. Det er tvilsomt å etterlyse en mer partisk aviskritikk for skjønn. Man kan innta tydelige standpunkt i tidsskrifter fordi det er et litt annet kretsløp. Men det kan gå galt å være partiske i dagspressen. For omtrent ti år siden i Sverige, var det en gruppe unge lyrikere som kritiserte i avisene med knallharde standpunkter. Det var en slags generasjonskritikk; man gav ikke gode anmeldelser til eldre kolleger, uten at det ble sagt eksplisitt hvorfor. Det var fiendtlige anmeldelser som utdefinerte alt de eldres litteratur handlet om, og som viste en slags glede ved å ha inntatt posisjoner. Etter det har jeg blitt på vakt mot altfor partiske anmeldere.

JR: John Swedenmark, du snakket om utvalget. Finnes det litterært mangelfulle bøker du likevel vil omtale fordi de handler om noe som er ideologisk viktig? Og høyreideologiske bøker du vil omtale for å bekjempe?

John Swedenmark (heretter JS): Jeg vil helst unngå inndelingen i høyre og venstre. Med ideologikritikk mener jeg arbeidet for å avnaturalisere det som framstår som naturlig. En økologisk kritikk som ser mennesket i sin sammenheng kan vise at inndelingen i natur og kultur er ideologisk formet. Litterær kritikk har evne til å fange motsetninger – men det kan ikke gjøres av dårlige bøker.

JR: I en debatt startet av Eivind Tjønneland, mente han å se «brun» naturdyrking hos Thure Erik Lund. Kan den ideologiske kritikken ende som en slags detektivholdning for å avsløre grums i bøkene? Og hva med spørsmålet som har kommet opp i sammenligningen av kritikken Saugestad har blitt møtt med, sammenlignet med kritikken av Knausgård: Blir den etiske kritikken skarpere når det estetiske ikke holder mål?

Kaja Schjerven Mollerin (heretter KSM): Når det gjelder ideologikritikk, så er det greit å være oppmerksom på at grensen mellom ideologi og ideologikritikk ikke alltid er så klare. Tenkemåter som er naturaliserte kan man selv ha uten å være det bevisst. Særlig i sakprosakritikk, men også i skjønn, er det viktig å være klar over og åpen rundt hvor man snakker fra, om egne preferanser og om man er part i saken. Det skal være gjennomsiktig for leseren hvordan jeg tenker, slik at leseren kan vurdere om jeg tenker riktig.

SW: Den naturvitenskapelige fortellingen skaper et menneskesyn som ligger nær de kravene økonomien stiller til samfunnsborgeren. Det står så sterkt ideologisk at behovet for en økologisk kritikk har politisk sprengkraft. Den omforhandler hva et menneske er.

JR: Swedenmark snakket om folkeopplysning og populærvitenskapens formidlingsevne som forbilde. Tenker dere som skriver i Klassekampen i slike baner?

KM: Klassekampen har en sammensatt lesergruppe. Min opplevelse er at det er stor åpenhet for å skrive som man vil. Men det ligger vel en opplysningstanke i bunnen, et ønske om å kommunisere. At det ikke skal være for innforstått.

JR: Kunne ikke mange av kritikkene i Klassekampen stått på trykk hvor som helst? Swedenmark; kan det også være tilfellet med avisen hvor du er kulturredaktør, Arbetaren?

SW: Det er mislykket om teksten kunne stått på trykk hvorsom helst. Den skal stå for noe i vår sammenheng, gradvis bygge opp et prosjekt.

ES: Det legger en del føringer at man skriver i en avis med mye fagforeningsarbeid. Om folkeopplysning: Min motivasjon for å skrive i aviser har vært at lyrikken er underrepresentert i avisene, så mitt mål har vært å få skrevet mer om poesi. Ut fra en folkeopplysningstanke. Defor endte jeg i Klassekampen.

SW: Det er også viktig for oss, og vårt prosjekt, å anmelde lyrikk. Av dikt kan må få ut så mye av det som rører seg i samtiden. Det trengs en forklarende ramme for at leseren skal få en forståelse for hvordan poeten arbeider, hva de gjør med språket . Man må kontekstualisere. Derfor har jeg amerikansk populærvitenskap som ideal. Gir en god formidleing av vanskelige saker.

KSM: Dette handler også om deloffentligheter. Det er et kontinuerlig avgrensingsarbeid – man må lage en egen profil uten å bli for innforstått eller ekskluderende. Det er vanskelig for ethvert tidskrift og avis. Det er ikke åpenbart hvilken deloffentlighet som er den mest dominerende idag.

JR: I Audun Lindsholms foredrag fikk jeg inntrykk av at deloffenligheter bare er varianter av hovedoffentligheten. I Italia har du svære konkurrerende tankesystemer, men det finnes knapt i Norge? Har følelsen av at dette er litt svakt i Klassekampen.

Tom Egil Hverven (fra salen): Det blir jo litt innsnevret å bare snakke om Klassekampen. Jeg har kommentarer til Auduns innlegg. Klassekampen har utvidet sitt virkeområde, og det er mye underforstått innforståtthet blant mange skribenter, men er videre nå enn før. Avisa har åpnet for skribenter i et bredere spektrum, f eks at munken Arnfinn Haram fikk skrive der. Til Audun Lindholm: Jeg er skeptisk til at noen typer argumenter er diskvalifisert fordi de kommer fra deloffentligheter man ikke er enige med. Jeg mener at vi som kritikere må forholde oss til argumenter samme hvor de kommer fra, også Civita. Det er merkelig å jobbe i en avis som Klassekampen fordi jeg opplever å bli avvist av folk som tror jeg representerer «gamle» Klassekampen. Stueland og Schjerven Mollerin er tydelige stemmer. En annen god stemme er Jonas Bals, som også er aktiv i fagforeningsarbeid, men som gjør gode litteraturlesninger. Det er som Schjerven Mollerin skriver i boka si, en forpliktelse på fellesskap. Jeg er forbauset over at Lindholm er så kritisk til dette.

SW: Man kan definere offentlighet og deloffentligheter ut fra litterære skoler, politiske partier osv. Men en kommende litteraturkritikk i større grad drevet av sak, som samler kompetanse, utvidet økokritikk og feministisk kritikk, en slik drivkraft trenger ikke være ekskluderende, men kan være berikende. Sak er viktig!

ES: Det ble sagt fra salen i går at det er vanskelig å være faglig oppdatert nok til å melde sakprosa om ulike emner. Men man må tenke langsiktig, bygge fagkompetanse på ulike områder. Aviser må tenke på dette i redigering. Alle som er kritikere kan lese sakprosa for å bygge kompetanse, her må man tenke i lange perpektiver.

JR. Er det ingen som står for den «uansvarlige» kritikken her? Dette med kampvilje, det å gå til angrep på representanter for andre littteratursyn osv.

SW. Det var et sidefenomen, det med de unge lyrikerne som angrep de gamle, som Stueland snakket om tidligere.

Flere spørsmål frå salen:
Erling Kittelsen: Det gikk et støkk i meg da SW sa at han var opptatt av folkeopplysning og lyrisk kompetanse. Dette er viktig, og jeg føler at det er en opptatthet av dette på et folkelig plan. Men jeg kan ikke komme til Vagant med dette, for ikke er jeg ung og ikke er jeg klok. Og så vil jeg spørre: Kaja, hvordan er alt dette fra et kvinneperspektiv?

KSM: Om jeg skal være ærlig: Det er grusomt.

Espen Haavardsholm: Vi har høyt kvalifiserte unge, intellektuelle. Det er viktig at noen av dere får muligheten til å fortsette, altså økonomisk. Det finnes noen stipender. Men pengene er hos de faglitterære. Det er ikke så vanskelig å komme inn i NFF, 100 sider av kvalitet er det som trengs for å komme inn. Så det er et tips.

Margunn Vikingstad: Stueland, du har skrevet om hva som skjer med litteraturkritikken i fraværet av kvalitetsvurdering. Er det en mulighet for en mer interessant kritikk? Og Schjerven Mollerin: Ligger det nær din måte å tenke litteraturkritikk på?

ES: Gir man slipp på bedømmelsen, gir man mer plass til resonnementene i boka. Det er en abdikasjon fra den strenge kritikerrollen, som er en makthandling. Det handler om kritikerens mot – å åpne seg for det saksinnholdet. Det problematiske med Vagants «grusomme år» var at redaktøren satt så trygt selv, han risikerte ingenting ved å sable ned bøker. Jeg er glad for at Vagant ikke har videreført den linja. Selv om jeg savner kritikk som går utover det mest aktuelle. Det mest lærerike å lese er ofte det som har mer avstand til objektet.

KSM: Jeg er enig med ES i det. Det er ikke alltid slik at det viktigste med en bok er om den er god eller dårlig. Kvalitet er et vanskelig ord. Hva vurderer man utfra, det er ikke alltid like uttalt. Det er noe med det å ikke levere fra seg anmeldelser som om de er fasit. Manmå bevare åpenheten for en bok, lese den på bokas premsisser. Men man må kunne ha motforestillinger. Det er en balansegang for kritikeren og redaktøren; å finne hvordan man har en temperaturfylt offentlighet samtidig som man ivaretar aktørene. Å være veldig negativ – da mener jeg også at man bør riskere noe selv. Hvem er man kritisk mot? Men også det å avsløre sin egen måte å tenke på er viktig, og dermed åpne opp egen praksis for kritikk.

ES: En konkret utfordring: Det er viktig å sympatisere med teksten for å forstå den – til et visst punkt. De dårlige kritikkene er der hvor kritikeren bare tilsynelatende sympatiserer med boka. Men så ser man at det har vært en seleksjon for å gjøre de kritiske ankepunktene plausible. Da får man en mistro til den kritikeren. Alt trenger ikke å «gå opp» i en anmeldse.

KSM: Det er lettere at komme med motargumenter om man blir møtt på de premissene man har lagt selv. Det er farlig å skrive om bøker hvor man ikke ser avsenderen.

ES: Derfor er det en viktig del av Klassekampens praksis at kritikken skaper reaksjoner, at det kommer leserbrev osv. Synspunkter i anmeldelelser blir møtt av leseren. Det er en viktig del av hva det er å drive med kritikk.

Spørsmål fra salen: Det må da være himmelvid forskjell på å kritisere sakprosa eller skjønnlitteratur.

JR: Vi har snakket om å ta opp også saksinnholdet i skjønnlitteratur. Men også litt om sakprosakritikk, flere driver med begge deler.

Jo Eggen: Mitt forslag er at man burde ha en serie med kritikk av bøker kritikerne ikke kan fordra. Som når Jonas Bals skrev om Ayun Rand. Høyresida er mye flinkere til å bruke konflikt som virkemiddel. Man trenger noen som skaper drama.

ES: Jeg er enig i det, et godt forslag. Men problemet oppstår ofte når man leser en bok som ikke oppleves relevant på noen måter, kanskje en såkalt mellombok. En diskusjon er om det er verdt å anmelde den i det hele tatt. Kan være et bedre valg å finne en annen bok som har større interesse for offentligheten. Men å slakte en bok som har høy status blir en indirekte kritikk av kritikken. Det hører ikke hjemme i dagspresen. Det kunne passse i tidsskriftkritikken. Men med slike vinklinger mister man kontakten med offentligheten. Da begynner man å snakke over hodet på de vanlige leserne, og kommuniserer med den andre kritikeren i avisspaltene.

JR: Så vi vil ha konflikt, men om viktige ting, ikke konflikt for konfliktens skyld.

Tom Egil Hverven: John Swedenmark har et prosjekt mange sympatiserer med. Men er ikke kategoriene han opererte med i sitt innlegg et politisk språk på tomgang? Som trenger fornyelse? Nyliberalismen er f eks en gjenganger i totalforklaringer av hva som har skjedd i samfunnet siden 70-tallet. Hvordan kommer man rundt det politiske språket, når utviklingen går den samme veien uansett hvem som er i regjering? Spesielt er det aktuelt i klimaspørsmål.

ES: Man må ha journalister som er oppdatert og kan disse sakene. Et eksempel er motstanden i Voss mot masteutbygging på fjellene. Stanghelle hadde en kronikk i Aftenposten om hvordan motstanden pulveriserte, uten at det ble motsagt. Han sendte ikke journalister vestover for å gjøre research. Politiet var brutale i forbindelse med demonstrasjonene, men det kom ikke fram i media. Slikt kan føre til mistillitt til avisene fordi de ikke skriver om det som er viktig.

Mona Høvring: En kort, uansvarlig kritkk: Folk i salen har fått vel lang taletid i denne debatten. Det har gått utover konsentrasjonen. Jeg fikk mer ut av den Swedenmarkske tausheten som jeg nå skal hjem og øve meg på. Oppsummering: Enig med Swdenmark: Det idelogiske arbeidet kan ikke gjøres av dårlige bøker.