Rapport fra kritikersalong: Kritikkverdig kunsthåndverk # 1

Rapport fra kritikersalong onsdag 8.desember kl 17.00 på Galleri FORMAT i Oslo.
Av Synnøve Vik

Salongen var initiert av Norske Kunsthåndverkere. Utgangspunktet var at nesten ingen landsdekkende aviser eller andre brede medier har anmeldelser eller omtaler av kunsthåndverkutstillinger på sitt repertoar. Vi ser også eksempler på anmeldelser fra utstillinger på gallerier hvor de deltagende billedkunstnerne blir omtalt, mens kunsthåndverkerne blir det ikke. I den grad redaksjonene publiserer anmeldelser av kunsthåndverk, hvilken tilnærming har kritikerne til disse utstillingene? Hvorfor fenger ikke kunsthåndverket mer i andre redaksjoner? Er det fordi anmeldere og redaktører ikke anser dette som interessante utstillinger? Er kunsthåndverkets publikum for smalt til at allmenne, brede medier vil satse på dette og andre visuelle, estetiske felt? På linje med blant annet arkitektur- og designkritikk, anses ikke kunsthåndverkanmeldelser verdige spalteplass. Kritikersalong spør: Hvem svikter?

Kritikersalongen var også et ønske om å kartlegge feltet. Hva skjer? Hvem skriver? Hvor skjer det? Hvem leser? Er det samsvar mellom den aktiviteten som finnes i feltet og det som skjer på avissidene? Ligger feilen i kunsthåndverket eller i avisredaksjonenes blikk? Hvilket kunsthåndverk er verdig en kritikk? Og kanskje ville vi også få svar på hvilken kritikk som gjør seg verdig kunsthåndverket.

¤

Kjetil Røed er originalt litteraturviter, men har vært engasjert i kunstfeltet lenge, blant annet som en av de drivende kreftene bak nettstedet kunstkritikk.no, og han har skrevet i en rekke nasjonale og internasjonale publikasjoner. Nå er han kunstkritiker i Aftenposten, som av mange anses for å være Norges viktigste kulturavis. Men kunsthåndverk skriver de ikke mye om. Røed innledet med å trekke opp et slags historisk forløp frem til den situasjonen vi befinner oss i nå. For om vi skal snakke om kritikk av kunsthåndverk, så må vi vel ta utgangspunkt i det gamle skillet mellom kunst og kunsthåndverk.

Ingjerd Hanevold underviser i kunsthåndverk, og er prorektor på Kunsthøgskolen i Oslo. Som kunstner og aktiv fagperson innehar hun en rekke posisjoner i dette feltet, men var først og fremst tilstede som representant for utdanningsinstitusjonen. For når offentligheten tilsynelatende er så uinteressert i kunsthåndverket, hvorfor skal man da utdanne kunsthåndverkere?

Hanevold mente KHiO har lagt til rette for de materialbaserte kunstsjangrene. I andre land legges utdanningene ned, for eksempel keramikk og glass. I Oslo har man altså satset. Samtidig bruker KHiO ikke lenger kunsthåndverksbegrepet. Den gamle kunst- og håndverksskolen hadde en kunstfaglig del og en håndverksmessig del, i dag rommer Kunstfag grafikk, tegning, keramikk og metall. Studentene velger emner som bygger på hverandre. KHiO utgjør slik en felles arena. Hanevold etterlyste svar på hvorfor media ikke er mer offensive og tar diskusjonen om fagutøvelsen. Media kategoriserer feltet på måter som gjør at noen kategorier blir nedprioritert. Det virker som om hele feltet blir prioritert vekk som noe som ikke er verdt å diskutere.

Lars Elton har vært kritiker i VG i 11 år, og har i nesten alle disse årene, som en av få kunstkritikere, anmeldt Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling. I tillegg har han i gjennomsnitt anmeldt ca. 1-2 kunsthåndverksutstillinger i halvåret. I høst ga han Årsutstillingen terningkast 5, og han har også i høst anmeldt Anne Line Sunds utstilling på kunstnerforbundet. Han kommer dermed hit som en slags kunsthåndverkets kritiske redningsmann, men kan situasjonen i de andre mediene endres? Hvordan ser situasjonen ut fra innsiden av Norges største avis?

Elton ser kunsthåndverk som et forsvinnende lite felt som lett blir usynlig, og i redaksjonens harde prioriteringer havner feltet i kamp med andre usynlige felt. Han forklarte at VG har en kritikk i uken, noe som tilsier at man ikke rekker over mye i løpet av et år. Samtidig gir VG ham muligheten til å reise. Når VG fremheves som en interessant avis så er det kritikerens fortjeneste, da han har tatt med sin personlige faginteresse til avisen. Begrepet håndverk trekkes frem som det som ikke er interessant ved kunsthåndverket. Men, sier Elton, maleri og videokunst er også håndverk man må beherske for å uttrykke en idé. Kunsthåndverk holder i dag et like høyt nivå som alle andre kunstsjangre. Det er, vil han påstå, et høyere nivå på NKs årsutstilling enn på Høstutstillingen.

¤

I diskusjonen som fulgte mellom paneldeltagerne trakk Jul-Larsen frem Knut Olav Åmås sin kommentar i Aftenposten samme uke. Kommentaren var et forsvar, eller en redegjørelse for avisens kritikkdekning. Åmås kom med et viktig poeng: Det skjer for mye. Problemet er at Aftenposten ikke dekker kunsthåndverk i det hele tatt.

Røed kunne ikke uttale seg på redaksjonens vegne. Kunstfeltet har to kritikere av 14 i Aftenposten. Avisen er opptatt av at det den dekker enten skal være tilgjengelig for flest mulig over en lang tidsperiode. Men håndverk rommer også tenkning. Vi kan snakke om både et materielt og immaterielt kunsthåndverk. Dette skriver blant annet Richard Sennett om i boken The Craftsman. Håndverk er en bearbeidelse av verden.

Hanevold mener feltet er sårbart når det er personlige interesser som avgjør dekningen. Fra Kunstnerforbundet har hun fått høre at det er nytteløst å sende pressemeldinger til Aftenposten, da de i prinsippet ikke er interessert i kunsthåndverk. Galleri RAM fikk tidligere høre av en kritiker i Aftenposten at redaksjonen dessverre hadde bestemt at kunsthåndverk falt utenfor. Dette er firkantet, og stemmer ikke overrens med utviklingen i feltet.

Røed har sans for kunsthåndverk som noe bredere. I en nylig anmeldelse av Kristin Nordhøy på Lautom contemporary skriver han om prosessen som kunstverket, og som noe motsatt av Gardar Eide Einarssons lukkede estetikk. Dette er en måte kritikken kan ta inn over seg håndverket.

Elton ser det som en interessant måte å se kunsthåndverket på. Det å synliggjøre prosessen er nettopp kunsthåndverkets styrke – det er noe mer. Nettopp utviklingen de siste 20 årene fra bruksgjenstand til kunsthåndverk i dag er interessant. Brytningen som kunsthåndverket står i er interessant, og jeg skulle gjerne hatt større dekning av dette i VG. Vi arbeider ikke etter et slikt skille som Aftenposten gjør, men de siste år har dekningen blitt styrt i større grad enn tidligere. Å dekke kunsthåndverk ligger likevel langt inne. Feltet må stikke fingeren i jorden og se på sin egen formidling: De er usynlige på kunsthistorie på universitetene, og de er usynlige på journalisthøgskolen. Norske Kunsthåndverkere har vært flinke på formidling, så interessen vil stige, men det er en lang prosess, og utøverne må også selv ta grep. Press Åmås, hvis ikke skjer det ikke noe.

Jul-Larsen: Om man ser på avisutviklingen, fra 50-tallet og frem til i dag, så ser en at antallet kritikker av kunst og såkalt finkultur ikke har gått ned, det har holdt seg relativt stabilt. Det som har endret seg er omtalen av alt det andre, og da særlig omtalen av popkulturen. Denne industrielle versjonen av folkekulturen har fått stadig større plass i mediene, og stadig større legitimitet som kunst og kulturuttrykk. Kunsthåndverket må vel kunne sies å ha gått gjennom noe av den samme legitimeringsprosessen i sin jakt på å bli «tatt på alvor» som et seriøst kunstuttrykk, men samtidig kan vi vel ikke se at det har blitt akkompagnert av den samme populære interessen som popkulturen. Har kunsthåndverket satset på feil hest? Om målet er mediedekning, skulle en heller ha satset på populisme, design og pynt, og gitt blaffen i kunstscenen?

Røed mener problemet er at kunsthåndverket ønsker å oppnå billedkunstens status. Det er viktigere å tenke potensielt konseptuelt på det.

Hanevold: Kunsthåndverk er i dag både allegorisk og konseptuelt, vi er forbi potter-og kar-tankegangen. Likevel finner vi en svært begrenset måte å se på kunsthåndverk, så begrenset ser man ikke på billedkunsten. KHiO utdanner kunstnere for fremtiden, som er uviss, derfor er vi åpne og gir mange ulike muligheter for å virke som selvstendig kunstner. Media putter kunstneren i bokser, men for kunstneren er ikke boksen så viktig. Vi trenger en kritisk refleksjon fra media. Å oppleve å bli kategorisert og fortiet er svært alvorlig. Publikum fortjener å få belyst faglige aspekter som berører deres liv. Hvis kunsthåndverk tar opp hverdagslivets repertoar og samtidens strømninger så må det være like interessant for avisleserne som billedkunst. Dette er gjenstand for en heftig diskusjon på KHiO som ikke tas videre av media.

¤

Diskusjonen ble så åpnet for deltagere fra publikum.

Eva Schølberg: Media har mulighet til å opplyse om alt som skjer. Man bør som kunstner jobbe for å få et publikum. Dersom det er riktig at Aftenposten lar seg styre av forutinntatthet og fordommer så gjør de ikke jobben sin.

Dag Solhjell: Kritikkens problem er å velge ut: «Hva er kunsthåndverk. Og hva er visuell kunst?» Man gjemmer bort lange tradisjoner i nye begrep og betegnelser. Faktum er at kunsthåndverk er kvinnenes domene, og kvinner har en dårligere posisjon i kunstlivet. Kunsthåndverk blir den underlegne grenen i feltet fordi det er kvinnedominert.

Nora Krogh: Veldig mange kunsthåndverkere stiller ut på alle mulige visningssteder, og er medlem i begge kunstnerorganisasjoner. Felles har vi at vi kan noe håndverksmessig som ligger i bunn som et ekstra lag i konseptkunsten. Vi blir tatt på alvor som kunstnere på Høstutstillingen, men ikke på NKs årsutstilling. Det gjør at unge kunstnere flykter fra betegnelsen kunsthåndverker.

Røed: Det finnes ikke god eller dårlig smak. Objektet er det samme, men situasjonen endrer objektet.

Jul-Larsen: Kan det ha noe med kritikernes alder å gjøre? Det er jo kun de siste ti årene at kunsthåndverk egentlig har fått kritikker, før ble de til nøds omtalt. Et tydelig eksempel på dette er Lønmo, en relativt ung kritiker, hun er født i 1981, som anmeldte, i likhet med Elton, Høstutstillingen og Årsutstillingen sammen i Adressa. Hun går tilsynelatende til disse utstillingene med det samme kritiske blikket. Kunsthåndverket får ikke en annen behandling, som mindre interessant eller seriøs. Lønmo legger heller vekt på at flere av verkene kunne ha vært stilt ut på begge utstillinger, men at kunsthåndverkskonteksten gir en annen klangbunn til et verk enn en «ren» kunstkontekst. Jeg tror ikke denne tilnærmingen er så uvanlig blant mange unge i kunstfeltet, men henger avisene med?

Iselin Linstad Haugen retter spørsmål til Hanevold: Hva skiller en avgangsstudent fra akademiet fra en fra kunstfag? En ting er konteksten man går ut i, men KHiO har stor definisjonsmakt.

Hanevold: Den sjangeroverskridende kunstpraksisen er lik på kunsthåndverks- og billedkunstfeltet. Men på kunstfag har man mulighet til å fordype seg i en håndverkstradisjon.

Eirik Audunssonsgård: Verden består ikke av klare grenser. Hva er kunsthåndverk? Det er uklart også på KHiO, men det er like fullt en interessant verden. Det som ofte skjer når kunsthåndverket ikke ligner på seg selv er at man sier det beveger seg over i billedkunstfeltet. På KHiO utvider man sitt eget felt, og det gir mange verk en veldig stor kraft.

Jul-Larsen: Øystein Hauge, kritiker i BT, kom i en anmeldelse av dataspillutstillingen Press play, hvor han er svært opptatt av å trekke noen uklare, men veldig kraftige, grenser rundt kunstbegrepet, med en interessant bemerkning: «Kunsthåndverket står akkurat nå i en anstrengt mellomposisjon, men bedømmes fortsatt etter andre regler enn de som gjelder for aktuell samtidskunst.»

Inger Johanne Rasmussen: Jeg er ikke opptatt av grenser, men av bredde og tyngdepunkt. Jeg håper vi har et system som ivaretar kunnskap og kompetanse på alle felt, også innen kunstkritikken. Min erfaring er at mine verk får mye oppmerksomhet fra Utenriksdepartementet. Jeg ble nysgjerrig på om det var det dekorative som falt i smak. Svaret var at ambassadene har som mål å skape dialog, og håndverksdimensjonen i verkene engasjerer. Har noen her erfaring i at det er vanskeligere å skape interesse for kunsthåndverk enn kunst?

Christer Dynna svarer Schølberg: Dette bunner i en egeninteresse hos kunstnerne. I den norske kunstverdenen er det viktig med meritterende omtaler, derfor ønsker kunstnerne omtale. Men det er påfallende at man ønsker kritikker fra et mediefelt som sliter med avisdød. Hva slags respons er man ute etter? Aviskritikker får ikke verket i tale og vekker ikke interesse. Hvorfor går man ikke til de sonene som er interessante? Tenk nytt, ikke ønsk dere kritikk i avisen. Spør heller: Er kritikerne gode nok? Er det spesialister på området? Nei? Hvor skal man da hente kunnskapen fra, universitetene? Man bør gå til bloggerne, de genererer salg. Men det er ikke interessant for kunstnerne fordi det ikke er meritterende.

Elisabeth Sørheim: Vi har to debatter her. Den ene handler om begrepsdefinisjon, den andre om hvorvidt kunsthåndverket er kritikkverdig. Når en utstilling endelig får en kritikk er det gjerne fordi den er grenseoverskridende. Men det bør være kriterier for at kritikerne skriver om formbasert kunst. Kommentaren til Morten Tråvik i Klassekampen forleden om at tekstilkunsten ikke kan være politisk vitner om dårlig kunnskap om feltet.

Jul-Larsen: Det handler om definisjonsmakt. Som kritiker befinner en seg jo innenfor en egen økonomi, et felt hvor en plasserer seg selv og sine meninger i relasjon til andre personer, institusjoner, kunstnerskap og resepsjoner, i et strategisk spill der en forsøker å få mest mulig definisjonsmakt igjen for pengene. I alle fall tenker nå jeg slik om saken. Hvilket tema en skriver om spiller jo selvfølgelig en viktig rolle i et slikt spill, det er råmaterialet en skal foredle for så å produsere sine tekster ut av dem. Og på samme måte som gode produkter trenger riktige råvarer, så trenger jo også kritikken kanskje et materiale som er enkelt å «utvinne» og forme, ettertraktet, og som dermed, i kombinasjon med kritikerens teknologi, hans evne til betraktning og refleksjon, lett kan brukes til å utvinne en eller annen slags merverdi, dvs. en interessant tekst som øker leserens innsikt og skribentens posisjon.

Hanevold: Min erfaring er at som regel jobber de fleste kunsthåndverkere til tross for at de ikke får den «meritterende» responsen Dynna snakker om. Engasjementet er kjernen. Men det å få et kritisk blikk inn på sine verk er avgjørende for at kvaliteten og engasjementet blir videreutviklet. Jeg vil sende en appell til kritikerne om at de åpner øynene for et felt som har kvaliteter som samfunnet bør få se, men som nå åpenbart sees som uinteressant i enkelte medier.

Elton: Er vi gode nok? Det får andre vurdere. Det er en interessant klassisk konflikt mellom å bli kritisert og å bli markedsført. Kritikken skal ha som funksjon å inngå i en diskusjon i samfunnet. Hvis jeg skal redusere min egen rolle til markedsfører får jeg finne meg noe annet å gjøre.

Debatten avsluttet tilbake ved diskusjonen om kunsthåndverk og den materielle produksjonen. Røed gjentok at for ham er kunsthåndverk både immaterielt og materielt, et instrument til å vise frem verden og arbeidet som ligger i den. Ordene hans kan knyttes til blant annet Ai Weiweis verk i turbinhallen på Tate Modern i høst, som kom samtidig med Banksys The Simpsons-intro. Begge disse påpeker håndverket som ligger bak det vi kaller den ikkematerielle produksjonen, og verdien av dette, et tema som også var oppe under et seminar i regi av Norske kunsthåndverkere i november. Her ligger det en grunnleggende kritikk av hele det moderne postproduksjonssamfunnet som våre medier kanskje ikke er villig til å innse?

Arrangementet var et samarbeid mellom kunstseksjonen i Norsk kritikerlag og Norske Kunsthåndverkere, støttet av Institusjonen Fritt Ord.

Ingressbilde fra Galleri Format Oslo.