Festspilldebatt: konflikt eller konsensus?

Lørdag 26. mai arrangerte Norsk kritikerlag i samarbeid med Festspillene i Bergen sin årlige festspilldebatt. I år var temaet kunstens politiske funksjoner i musikk og teater, under tittelen «konflikt eller konsensus». Panelet bestod av regissør Tore Vagn Lid, komponist Cecilie Ore og scenekunstkonsulent Gry Ulfeng. Kritikersalongen ble ledet av musikkritiker Ida Habbestad, foran et solid antall publikummere på Gamle Logen bar.

Innledningsvis var det teatret som kritisk erfaringsrom og den politiske kunsten som stod på agendaen. Tore Vagn Lid (TVL) etterlyste en politisk kunst som ikke nødvendigvis er partipolitisk, og i den grad den er det – hvorfor må den være venstreplassert? Hvor er den senterpartipolitiske kunsten, spurte Lid retorisk. Han snakket om at teaterrommet kan gi innsikter og erfaringer som ingen andre medier kan. Lid ser en vegring mot å ytre seg gjennom kunsten, og hevdet at det trengs ytringer for å skape en reell reaksjon.

Debatten stilte i forkant spørsmålet om hvorvidt det er kunstens rolle å debattere politiske spørsmål, eller snarere motivere eller mobilisere publikum? Cecilie Ore svarte begge deler, men presiserte at spørsmålet her handler om hvordan man gjør dette uten å ende opp i politikken. Her trakk hun frem hybride kunstformer som et egnet sted å gjøre dette innenfor, som Ulrich Seidls film Paradise Love. Hun anså musikken som et vanskelig sted å gjøre dette innenfor, men stilte også spørsmål omkring hvorvidt man bare skal ta for seg tematikk som har relevans for oss der vi bor? Ore stilte også spørsmål ved hvorvidt det ikke er ønskelig at kunsten blir «skitten på hendene», og da særskilt innenfor musikken som hun anser som preget av en renhetstanke siden modernismen.

Kunstneriske strategier
Gry Ulfeng snakket innledningsvis om hvordan de kunstneriske strategiene har endret seg med årene, slik at noe som tidligere provoserte like gjerne skaper gjenklang i dag. Den relasjonelle estetikken er ett utrykk for en estetikk som har som eksplisitt mål å reetablere sosiale bånd. De siste ti årene har Ulfeng sett en tendens mot at man stiller som krav til kunsten at den skal styrke sosiale bånd og at kunsten burde ha en erstattende funksjon for det krympende politiske rom som vi har i offentligheten. Som svar på dette har scenekunsten ikke bare blitt etisk, men i følge henne også moralsk, gjennom å gi tilskueren mulighet til å ta stilling. Dette kommer til uttrykk blant annet gjennom dokumentariske uttrykk eller virkelighetsteater. Men en annen strategi hun trakk fram er ny- eller gjenutforming av fiksjonen, hvor man blant annet kan bruke separasjon av tid og rom. Kunstnerne Vegard Vinge og Ida Müller blir trekt fram som eksempler innenfor sistnevnte. Et annet eksempel er teatret som sosial praksis, hvor Ulfeng viste til kunstneren Morten Tråvik som eksplisitt eksempel. Det er ikke det faktum at man tar opp et politisk tema som gjør kunsten politisk, det er hvordan man gjør det, sa Ulfeng. Det er gjennom form og ikke nødvendigvis valg av tema eller historie at kunsten kan vinne et kritisk potensial, sa hun videre.

Konflikt eller konsensus?
Habbestad spurte deretter panelet hvilke målsettinger man har i politisk kunst i dag. Hva vil man oppnå? For Ores del handler det primært om å inngå i en diskusjon, samt å undersøke hvor langt vi er kommet i sivilisasjonsprosessen. Lid ser scenerommet som en seismograf, som kan forutse ting som kan komme. Han viste til sin tidligere produksjon Elephant stories, som tok for seg hvilke drama som ville være vår nærmeste tids drama. Lid anså prosjektene som en slags form for generalprøver på konflikter som kan komme til å komme. I tillegg vektla han muligheten til å desentralisere teaterrommet og gjøre det sosialt, fordi det slik kan fungere som erfaringsrom. Ulfeng påpekte at også resepsjonen har endret seg, og ikke bare kunsten per se. En av utfordringene hun ser for kunsten er å finne måter å nærme seg temaer slik at mennesker i dag kan erfare dem, uten at de blir abstrakte eller reproduserer de strategiene kunstprosjektet ønsker å kritisere.

Fra kronikk til musikk
Lid hevdet at et scenisk musikalsk verk egentlig begynner der kronikken slutter, det kan jobbe videre der andre medier kommer til kort fordi det har andre muligheter. Lid mente videre at Hegel tok feil på 1930-tallet, da han avskrev kunstmediets potensial til fordel for filosofien. Men filosofien kan i henhold til Lid ikke gjøre alt det kunsten kan. Ulfeng trakk fra dette paralleller videre til filosofen Jacques Ranciérre som peker på samtidskunsten for å illustrere filosofien, at filosofien trenger kunsten. Ore tror det fremover vil bli veldig viktig for musikken å være i tekstdialog, selv om dette ikke utelukker at man kan jobbe politisk uten teksten.

Modernismeteorier
Lid pekte på at man i dag benytter en del mønstre og tradisjoner som stammer fra andre tidsperioder. Modernismeteoriene til blant annet Theodor Adorno og Arnold Schoenberg ser Lid som et forsøk på å svare på det politiske. Selv om dette ofte legges dødt, så mente Lid at det ofte dukker opp igjen, blant annet i form av at man vegrer seg for å ytre noe. Som eksempel trakk han fram tendensen til at man i svært mange teaterprogram skriver at man har som intensjon å stille spørsmål, men ikke komme med noen svar. I henhold til Lid vil det være en bedre strategi å faktisk svare, si noe, slik at publikum heller kan svare mot. Ulfeng påpekte at man må skape subjektivitet også på scenen, ikke bare hos tilskueren. Samt skille mellom to former for kunstens autonomi: at politikerne ikke har en agenda gjennom kunsten, slik at kunsten kan beholde sin autonomi. Men samtidig trenger ikke kunstnerne være autonome. De kan selv gå inn i det politiske og ha meninger som kommer til uttrykk gjennom kunsten.

Risiko
Habbestad refererte til en påstand om at musikk ikke kan være politisk i seg selv, men at den kan brukes politisk. Blant annet ved å delta på Gaza-konvoi etc., ved å spille der eller interagere med mennesker der hvor konflikten foreligger. Avstanden er stor derfra til å tematisere noe i en teatersal. Lid hevdet at brukstanken var helt fremmed for Adorno, uten at Lid selv er fremmed for det. Idet man formulerer at kunsten ikke brukes, så brukes den i det. For Ore er det viktigst at man bryter ned vegger, bryter med fundamentalistiske tankeganger. Habbestad påpekte at det gjerne er slik at de som oppsøker den politiske kunsten enten er enige i det som diskuteres eller er villig til å endre mening. Men hvordan skal man nå de andre? Ulfeng trakk her som eksempel fram bruken av strategier for mellommenneskelig kommunikasjon, slik at folk ikke er klar over at de er med i en kunstpraksis.

Politisk musikk?
Deretter ble samtalen åpnet også for publikum, hvor blant annet Torkil Baden spurte panelet om i hvilken grad instrumentalmusikken kan være politisk? Var Arne Nordheims musikk fra 1960-tallet politisk? Ore svarte at Nordheim ikke var politisk i sine rene orkesterverk, men at spørsmålet muligens handler om hva som er politikk. Hun trakk frem som eksempel Nordheims brudd med konvensjonene, som var med på å åpne noe i hodene til publikums som gjorde at de kunne tenke verden på en annen måte. Habbestad spurte i forlengelse av Badens spørsmål om hva som skjer med kunstnerrollen rundt, og brukte komponist Maja Ratkjes kuratering av en konsertserie under Festspillene som eksempel. Ulfeng svarte at hun opplevde at Ratkjes prosjekt gir publikum andre måter å lytte på, andre måter å nærme seg kunsten på, og at det er et radikalt prosjekt. Ratkje selv påpekte at kontektstualiseringen avgjør hvilken resepsjon et verk får. Baden dro veksel på eksempler fra kommunismen og nazismen, hvor musikken som oppbyggelig funksjon var institusjonalisert, og stilte panelet spørsmål om de kjenner til lignende eksempler fra i dag? Finnes det en mulighet for å uttrykke det politiske gjennom form? Ulfeng refererte til det filosofiske utsagnet om at politikk er å gjøre et valg, å velge noe framfor noe annet. Og et valg kan også være formalt. Lid viste også til Adornos utsagn om at form er nediset innhold, at det ligger klare samfunnsmessige strukturer i formen.

I forlengelsen av Badens spørsmål, spurte Habbestad panelet følgende: Hvis man ønsker at publikum skal oppleve noe annet enn at noe er vakkert, hvordan gjøre det? Ulfeng mente man må bryte resepsjonsforventningene, mens Ore pekte på nødvendigheten av ikke å rendyrke for mye, men blande historie og nåtid, samt skape dialog mellom kunsten og samfunnet. Lid mente det var viktig å utvide komponistpaletten gjennom å inkludere dramaturgpaletten. Han eksemplifiserte dette fra sitt eget arbeid hvor en høyttaler snakker med en gitar fordi det skaper underliggjøring begge veier. Ulfeng la til at det også handler om hvordan musikken blir presentert. At det ikke bare er tolkningen som spiller inn, men hvilken kontekst den plasseres i.

Therese Bjørneboe spurte panelet hvorvidt det er mulig å bruke så konkrete skiller som pedagogisk og kritisk teater, og brukte Bertolt Brecht som eksempel. Ulfeng svarte at pedagogisk kunst gjerne bruker andre strategier og andre virkemidler, samt at Brecht kombinerer det mimetiske og distanse i et politisk prosjekt. Lid og Ulfseng diskuterte også pedagogiske strategier mot de belærende.

Den nye kunsten
Habbestad spurte panelet om hvordan vi mottar den nye kunsten? Hvorvidt det er lov å stille spørsmål ved de etiske spørsmålene ved et stykke? Ulfseng mente da at det er viktig at publikum ser sitt ansvar i den performative situasjonen, og brukte Marina Abramovic som eksempel her. Da hun på midten av 1970-tallet utførte sin performance Lips of Thomas, inntok de fleste den interesseløse posisjonen som den performative kunsten plasserte dem i. Knut Helbekkmo etterspurte kvalitetskriterier for den politiske kunsten, hvorpå Ratkje innvendte at politisk kunst ikke er et fag men en livsetikk, noe hun var enig med Helbekkmo i at det var viktig å stille spørsmål ved.

Knut Ove Arntzen påpekte, gjennom å referere til blant annet Rudolf Steiner og Joseph Beuys, at spiritualitet i kunsten er et aspekt man nesten ikke snakker om lenger. Det er strømninger som vi i henhold til Arntzen har latt være å snakke om, og at det i stedet snakkes om det politiske, det autentiske, det dokumentariske etc. Ulfseng var langt på vei enig med Arntzen, og la til at man ikke burde ha parametre for kvalitet utenfor kunstpraksis i seg selv fordi det kritiske potensialet ligger i resepsjonen hos subjektet.

Avsluttende ord
Lid mener å se en sirkulær bevegelse i kunstfeltet, men at vi mangler et organ for det som beveger seg ut og utenfor. Han etterlyste et utvidet begrep for politisk virkning. Ore sa seg enig i mye av det Lid snakket om, men etterlyste også flere fora for musikkdramatikken. Ulfseng avsluttet debatten med å avvise begrepet kritisk kunst, og heller snakke om kritisk resepsjon av kunst. Hun ser en feedback-loop for reaksjon og kritisk resepsjon som kunstens viktige oppgave framover, og her mener hun at vi fortsatt har mye å gjøre rent kulturpolitisk.

Anette Therese Pettersen

Link til arrangement.