Så lett – så tung. Kritikersalong om og med Anne Oterholm

Av Merete Røsvik Granlund

Deltakere i paneldebatten var forfatter Anne Oterholm, litteraturkritiker og forskningsbibliotekar Trond Haugen og professor i allmenn litteraturvitenskap Ragnhild Reinton. Ordstyrer var litteraturkritiker Margunn Vikingstad.

Margunn Vikingstad åpnet samtalen med å si Anne Oterholms bøker ofte har blitt karakteristert som velskrevne, men kjedelige, overflatiske og utfordrende. Utgangspunktet for samtalen videre var spørsmålet «Hva er det med Oterholms tilsynelatende enkle tekster som virker så utfordrende?»

Trond Haugen fortalte innledningsvis om et bokprogramm i NRK P2, hvor Anne Cathrine Straume og Martha Nordheim var enige om at romanen Tilfeldigvis begjær faktisk var både raffinert, kjedelig og provoserende på én gang. De avrundet med å si at de ønsket seg «noe litt mer saftig» neste gang, noe Haugen karakteriserte som en overflatisk avslutning av samtalen. Han leste så et utdrag fra Tilfeldigvis begjær og stilte spørsmål ved hvorvidt skildringen var banal, uinteressant og vilkårlig, som anmeldelsene til dels påstod. Haugen påpekte at den enkle og beskrivende stilen i teksten gir inntrykk av en fragmentert, impresjonistisk oppfattelse av verden, og at dette speiler hovedpersonen Tyras mottakelighet. Han konkluderte med at den litterære kvaliteten i Oterholms tekst er å finne i de små, unseelige detaljene.

Anne Oterholm sa i sitt innlegg at hun alltid har blitt overrasket når bøkene hennes fra og med Avslutningen har blitt lest som overflatiske. Hun fortalte at hun fortsatt blir lei seg av å lese Øystein Rottems slakt av romanen i Dagbladet. Han mente at hovedpersonen var full av intellektuelt tomprat, men fra Oterholms side var det meningen at dette skulle framstå som latterlig, det skulle illustrere noe ved hovedpersonen. Oterholm mente at det forbausende ofte blir glemt at fortellerstemmer kan være upålitelige, og fortalte at hun elsker å narre leseren. Hun er opptatt av den subjektive innfallsvinkelen; det som er sant for noen, er aldri sant fra en annen subjektiv innfallsvinkel.

Ragnhild Reinton hadde sett på Oterholms hovedoppgave i fransk om Margerite Duras forfatterskap, og merket seg at innholdet fokuserte like mye på Oterholms leseprosess som på teksten. Hun trakk fram at Duras som forfatter abdiserte fra rollen som den som vet, og trakk linjen til Oterholms romaner Avslutningen og Tilfeldigvis begjær. De er begge jeg-romaner som inneholder få eller ingen korreksjoner av hovedpersonens synsvinkel. I Avslutningen er hovedpersonen på vei inn i galskapen. Det hender både i handlingen og i språket, men det finnes ingen faste punkter for tolkning. Her trakk Reinton inn den franske nyroman-teoretikeren Jean Ricardous skille mellom innholdsroman og skriftroman, hvor forskjellen er at fokuset i førstnevnte er på handlingen, mens den sistnevnte dreier rundt det som hender i og gjennom språket, altså språkets produktive aspekter. Toget fra Ajaccio er også en gåtefull tekst – der møter leseren to fortellere, men får aldri klarhet i hvilken versjon vi egentlig får. Hun mente at romanen handlet om forsvinning, men at hovedpersonen ikke kommer særlig langt – toget fra Ajaccio går bare til en naboby på øya.

Vikingstad spurte så panelet om Oterholm skiller seg ut gjennom måten hun lurer leseren på. Til det sa Oterholm selv at hun er forundret over dagens debatt om selvbiografisk litteratur – at ikke vi tenker mer på at det er mye god diktning i det såkalt biografiske. Folk tror på for mye, rett og slett. Reinton siterte Pessoa, som har sagt at litteraturen bor i samme gate som livet, men i huset ved siden av. Hun hevdet at Oterholm får språket til å hende. Språket hennes er enkelt – det yrer ikke av metaforer og liknende – men likevel springer det noe ut av det.

Haugen kommenterte til dette at Oterholms romaner lar seg lese som representasjonsromaner, men at det samtidig er interessant hvordan de skrives. Han mente at resepsjonen ikke har hatt tålmodighet til å gå inn i hvordan dette gjøres, og at heller ikke den positive mottakelsen har utviklet den litterære konstruksjonen. For eksempel Trude Marstein har lagt vekt på det grenseløse og knapt bevisst amoralske i Tilfeldigvis begjær. Her framhevet Haugen hovedpersonen Tyras planlagte mangel på planlegging i Tilfeldigvis begjær og hvordan også de språklige beskrivelsene framviser det grenseløse som prinsipp; ved stadig forskyvning av grenser. I Tilfeldigvis begjær kommer dette konkret til uttrykk gjennom stadige referanser til himmel og skyer. Tekstutdraget han leste opp innledningsvis var hentet fra en scene hvor Tyra stjeler i et parfymeri, og Haugen viste hvordan det språklig sett ble «spent en himmel over butikktyveriet».

Vikingstad spurte om humoren i Oterholms bøker, og om hun bevisst parodierer det intellektuelle. Det svarte Oterholm et klart ja på. Hun fortalte at Tilfeldigvis begjær hadde vært en morsom bok å skrive. Hun koste seg spesielt med en samtale hvor deltakerne diskuterer hvorvidt det finnes nattergaler der de er på ferie, og gjennom logiske resonnement kommer fram til at det ikke kan være det de har hørt. Imidlertid er det beviselig nattergaler på dette stedet. Oterholm poengterte at det komiske og det alvorlige presenteres på samme nivå i bøkene, og at helheten derfor blir alvorlig. Haugen kommenterte at humoren i Oterholms bøker er mer fordekt enn hos for eksempel Helle Helle – man ser den først etter flere lesninger.

På spørsmål om hvorvidt hun har et feministisk prosjekt på gang i bøkene sine, var svaret fra Oterholm igjen klart: Nei. Det hun driver med er et eksistensielt prosjekt, som har utgangspunkt i Georges Batailles teori om at det finnes tre tilstander som kan få oss til å glemme døden en liten stund; forelskelse, begjær og religiøs ekstase. Oterholm sa videre at hun selvsagt beskriver kvinner annerledes enn hun ville beskrive menn, men at poenget likevel ikke å si noe om det enkelte kjønn. Hun fortalte at hun var blitt så lei av å bli lest i et kjønnsperspektiv at hun bevisst skiftet til mannlige hovedpersoner i romanene Sannheten og Toget fra Ajaccio. Da ble det også slutt på de kjønnsfokuserte lesningene i fra kritikernes side.

Avslutningsvis bad Vikingstad spøkefullt paneldeltakerne om å gi oss fasiten – er Oterholm en lett eller en tung forfatter? Reinton mente at personene i Oterholms romaner søker frigjøring fra kategorier, og at både leserne og teksten også er på usikker grunn. Dermed skjer det samme på to nivåer – i handlingen og i språket. Haugen sa at Oterholms bøker har høy inngangsterskel, men at kvaliteten blir tydelig når man begynner å grave. Han mente det derfor var grunn til optimisme i Anne Oterholm-bransjen, og at vi kan vente oss mange gode lesninger framover. Oterholm ønsket seg mange og ulike lesninger av bøkene sine.