Ta tiden tilbake, og før den frem!

Det stod fort klart for en entusiastisk sal av kritikere at IdaLou Larsens formaninger ikke bare egnet seg som «faglig innslag» på årsmøtet, men med fordel også kunne vært budt Norsk redaktørforenings medlemmer.

IdaLou Larsen er i dag redaktør på scenekunst.no
Noen anmerkninger i passene til kritikerstanden ble det forøvrig også: Som at det ikke er alle kritikere som behersker å skrive like godt som de formår å bedømme.
? Frilanserne våre i Nationen fikk ikke godt betalt, tariffen var dårlig ? men de ble lagt merke til. Og vi forsøkte å finne begynnere, som ikke forventet å «få det så fett» ? men da ga jeg dem alltid god tid ? til å lese, tenke og skrive. Og så diskuterte vi veldig mye ? ikke om bedømmelsene deres var gode eller dårlige, men om tekstens form. Det er veldig viktig, ikke alle skribenter er i stand til å skrive, selv om de gjør gode vurderinger.
T I D
IdaLou Larsen fortalte at hennnes viktigste oppgave som redaktør var den tette og nære dialogen med anmelderne.
? Teksten har mye å tjene på at man kan spille ball. Anmelderne uttrykte også at dette, òg at man ga tekstene deres tid, var vesentlig for dem.

Tid er noe IdaLou Larsen mener redaktørene i dag ikke tilgodeser anmelderne i tilstrekkelig grad.
? Aspektet av forbrukerveiledning hører til anmelderiet ? men det nye regimet med terningkast og korte format fremhever kritikken som forbrukerveiledning. Det er et typisk norsk fenomen at anmeldelsene må komme umiddelbart etter, eller før boka kommer ut… Musikk-kritikken likedan ? typisk i norsk presse! Man skal ikke lenger enn til Sverige, så er det annerledes. Jeg tror for min del at dette ekstreme tidspresset kommer til å avta, og at dette tabloide grepet vil måtte endres.

? I norske aviser betraktes anmeldelsene som en nyhet ? istedenfor, og på bekostning av, nyheter innen kulturfeltet og fra kulturpolitikken, hvor det til gjengjeld finnes nyheter, som ofte ikke blir gjenstand for noen journalistisk dekning!

IdaLou Larsen har tidligere karakterisert manglende interesse for kulturpolitikk i det offentlige som et særnorsk fenomen, for ikke å si problem:
«… interessen for kulturpolitikk på Stortinget eller i pressen (er) minimal. Det virker som kulturpolitikken blir stadig mindre aktuelt for media. Men jeg tror det er dumt av avisene å fjerne kulturpolitikken fra den offentlige sfæren. (…) Her i Norge er hele kulturoffentligeheten ekstremt selvsentrert (…) For kunstnere er nasjonsgrensene uinteressante, men for media er de helt absolutte.» (Nytt fra Norsk kulturråd, 1/05 (s. 2)

«For kunstnere er nasjonsgrensene uinteressante, men for media er de helt absolutte»
IdaLou Larsen

Mellom søstre
Å være kritiker i Norge på 70-tallet var en ganske annen situasjon enn i dag, forteller IdaLou Larsen som kom hun til Norge fra Paris etter gymnaset. Etter sin cand. mag. med fagene fransk, engelsk og litteraturhistorie jobbet hun som lærer og oversetter for Det Nye og for Pax forlag. Forlaget ansatte henne siden som redaksjonssekretær før hun ble redaktør. Hun gikk deretter til en sekretærstilling i Forskningsrådets publiseringsutvalg før hun etter 15 år i Norge, ble del av Sirene-kollektivet, som var en redaksjon drevet av kvinner. Den gang ble kvinnelige forfattere gjenstand for en annen form for anmeldelser i norske aviser enn deres mannlige kolleger.
? Kvinnebøker av forskjellige forfattere ble anmeldt «en bloc» og ikke enkeltvis. Så der har verden gått fremover, sier hun. ? Men det ble rabalder da Sirene i 1975 trykket en negativ anmeldelse av en bok skrevet av en kvinne… Den gang var det en uttalt fordring at kritikk som tok for seg svakhetene ved et verk, skulle vise «forståelse».
Isteden endte det ofte i forstillelse, for med så dårlig klima for kritiske anmeldeldelser, måtte IdaLou Larsen innrømme at kvinnetidsskriftet fremfor å slakte dårlige bøker, oftest unnlot å skrive om dem.
I utgangspunktet begynte hun i en stilling som redaksjonssekretær i tidsskriftet, men begynte selv å skrive etter som skribentene ikke overholdt dead line. Hun var tilknyttet redaksjonen gjennom ti år, frem til bladet ble lagt ned i 1983. Da fikk hun stilling som kulturredaktør i ukesavisen Ny tid. Ingolf Håkon Teigene, redaktør fra 1983-86, ville gjøre Ny tid til en kulturavis, og satte IdaLou Larsen til på skrive de ukentlige forhåndsomtalene.
? Intervjuene ble foretatt i Biblioteksbaren, og Ny Tid, som jo ikke var noen betydningsfull avis, kom alltid sist i køen, etter de store avisene. Forfatterne var slitne av å gjenta de samme svarene, og for meg føltes det alltid som jeg var på barsel-visitt: forhåndsomtalene måtte være udelt positive!

«Forvirringsomtaler»!
Da hun ble redaktør i Nationen i 1986 opplevde IdaLou Larsen at leserne lot seg forvirre av at de samme bøkene fikk forhåndsomtaler òg ble anmeldelt.
? Jeg ga alltid anmelderne god tid og trykket teksten deres først to til tre uker etter bokutgivelsen. Men mange lesere hadde da oppfattet forhåndsomtalen som en anmeldelse, og de skjønte ofte ikke hvorfor vi etterpå skrev noe som var negativt!

Forhåndsomtalen virker ofte belastende på integriteten til en avis? kultursider, mener IdaLou Larsen, som også tror forhåndsomtale-journalistikken påvirker den videre behandlingen av stoffet i redaksjonen. Hun har særlig lite til overs for tendensen til å plassere forhåndsomtale og anmeldelse side om side.
? Det forvirrer ofte leser ytterligere, fortsetter hun.
? Dessuten er det mange utøvere som mener at kulturen er et utsatt felt og at journalisten er der for dem ? så hva angår disse forventningene om en forhåndsomtale som skal være «et sverdslag for kulturen», forsøker jeg å koble meg selv fra det ved å holde litt avstand til kulturarbeidere.

Blod på desken
På den andre siden minnes IdaLou Larsen sin tid i Nationen og hvorledes anmeldere og journalister møter forventninger også på motsatt hold, nemlig på «desken».
? Aller helst vil jo desken at en anmeldelse skal være en slakt, og slik kritikk får førstesidehenvisning. Selv liker jeg ikke slakt, for jeg har respekt for andres arbeid. Men også panegyriske anmeldelser, der kritikeren er «vilt begeistret», kommer på forsiden.

Til tross for sine argusøyne for de svake punktene i feltet, er IdaLou Larsen kapabel og villig til å se lyspunkter.
? Avisene fortrenger kan hende i dag de grundige vurderingene som en anmelder kan gjøre. Men jeg håper vi snart kommer til å se bedre tider ? for tidsskriftartikler har på sin side evnen til å nå spesielt interesserte, men er ofte fulle av interne diskurser og lignende, som ikke gjør dem så tilgjengelige. Kanskje kan man si at det er en bedring i emning, spør hun forsamlingen retorisk.