Tor Eystein Øverås' tale ved mottakelsen av prisen Årets litteraturkritiker 2010

Tale av Årets litteraturkritiker 2010, Tor Eystein Øverås, Litteraturhuset i Oslo, 4. mars 2010.

Jeg har lyst å benytte anledningen til å si noen ord om litteraturkritikernes arbeidsvilkår, og økonomi. Den eneste grunnen til at jeg har kunnet skrive såpass grundig litteraturkritikk de tre siste årene – hvis jeg nå har ryggdekning fra juryen til å si at den er grundig – er at jeg har hatt Statens treårige arbeidsstipend, som skjønnlitterær forfatter. Jeg vet ikke engang om det jeg har gjort er lovlig. De pengene søkte og fikk jeg for å skrive en roman. Jeg har brukt dem til å skrive litteraturkritikk. Jeg hadde ikke hatt noen som helst mulighet til å skrive så gjennomarbeidet kritikk, hvis ikke et stipend hadde holdt meg i live. Avisenes honorarer for en anmeldelse er så skamløst lave at de nærmest forutsetter at man er universitetsansatt og kan sitte på kontoret og skrive anmeldelser i arbeidstiden. Da fungerer det. Eller man må være godt gift. Veldig godt gift. Unntaket fra det jeg her sier, er selvfølgelig de få kritikerne i Norge som har fast ansettelse i ulike redaksjoner, eller den personen som har det ene – det ene! – arbeidsstipendet alle norske litteraturanmeldere har hatt å dele på.

Litteraturkritikerne er lavest i det litterære systemet, og om jeg har et ønske, eller en oppfordring, og dette sier jeg først og fremst som forfatter, så er det at kritikerne må tildeles flere arbeidsstipend, de må komme mer på linje med de andre kunstnergruppene. Det er helt umulig å leve av inntektene fra en roman som selger 1500 eksemplarer, som de fleste romaner gjør, og det er helt umulig å leve av honorarene man mottar som litteraturanmelder. Forfatterne har stipender for å bøte på dette, kritikerne har det ikke. Stipender vil også bety en anerkjennelse av den viktige rollen og funksjonen kritikerne har, og de vil, det er jeg ikke i tvil om, heve nivået på det som skrives. Det en kritiker trenger er tid, tid og tid. Tid til å lese, tid til å tenke, tid til å formulere seg. For nettopp det at kritikerne fyller en viktig rolle, og virkelig blir lest, er min andre sentrale erfaring fra disse årene som anmelder. Aldri før har jeg fått så mye respons på noe jeg har skrevet. Aldri har jeg møtt så mye interesse, så mye velvilje, så mye sjenerøsitet, så mye nysgjerrighet, også fra mine nye kolleger, kritikerne. Så hvis det er oppmerksomhet dere tørster etter: bli ikke forfatter, bli kritiker. Da får dere lesere, til dels mange.

Arbeidsstipendet mitt gikk ut ved nyttår, og jeg vet ennå ikke om jeg får stipend i år. Men uten blir det ingen flere anmeldelser fra min hånd. Dette er ingen trussel, altså, bare en erkjennelse av at jeg vet hvor godt det kan gjøres (det jeg har skrevet kan dere dømme meg på – stort bedre blir det ikke), men det tar tid, og jeg er ikke villig til å senke lista, jobbe raskere, veldig mye raskere, for å dra inn penger. Da tjener jeg heller mine penger som kelner. Det tror jeg også kan være et fint liv. Da får man driks og kan flørte med gjestene.

Jeg vil takke Bendik Wold, som dro meg inn i dette, først i Morgenbladet og så i Klassekampen, og Karin Haugen, som tok over etter Bendik – nøye og grundige begge to, tett oppfølging. Så vil jeg takke redaktørene mine i Gyldendal, Oddvar Aurstad og Irene Engelstad, som gjorde en bra jobb i fjor med å skape en helhet ut av anmeldelsene i bokform. De klarte å trylle fram linjer og sammenhenger i det jeg hadde skrevet, som jeg kanskje ikke alltid hadde sett like tydelig selv.
Så vil jeg takke den norske stat, det norske sosialdemokrati, norske skattebetalere, for arbeidsstipendet.

Bildet: Juryleder Guro Havrevold overrekker prisen Årets litteraturkritiker 2010 til Tor Eystein Øverås, foran Mia Berners boksamling i Litteraturhuset i Oslo. Foto: Anne Schäffer.