Trenger vi kritikken?

Den 11. oktober kunne folk lese i Vårt Land at kultur- og kirkeminister Svarstad Haugland både mente ? uten å ha lest boka ? at Märtha Louise og Ari Behns bok Fra hjerte til hjerte var forhåndsdømt i pressen og at kritikerne ville ha slaktet boka uavhengig av hvor god den hadde vært.
Kultur- og kirkeministeren må gjerne være av den oppfatningen at Fra hjerte til hjerte er forhåndsdømt ? det er ikke en urimelig intellektuell oppfatning med tanke på det oppstyret bare noen få passasjer fra boka førte til i mediene før utgivelsen. Hun trenger heller ikke å lese boka. Men den norske kultur- og kirkeministeren kan ikke mene at en hel skribentgruppe, som hun i en viss forstand er den ?øverste? sjefen for, ville ha slaktet boka uavhengig av bokas kvalitet. Det er det samme som å påstå at norske kritikere generelt er uten faglig integritet i sin virksomhet.
Med dette åpne brevet til den norske kultur- og kirkeministeren Valgerd Svarstad Haugland, krever Norsk kritikerlag svar på to spørsmål. Det første lyder slik:

1. Mener kultur- og kirkeministeren virkelig at kritikerne slakter bøker uavhengig av hvor gode de er, dvs. at den norske kritikken er uten faglig og profesjonell integritet?
   Dersom kultur- og kirkeministeren svarer ja på det første spørsmålet må hun også besvare det andre:
   
2. Hvorfor gjør i så fall kultur- og kirkeministeren ingen ting politisk for å styrke kritikkens faglige og profesjonelle integritet?

De fleste andre skribent- og kunstnergrupper i Norge mottar støtte i form av statlige reise- og/eller arbeidsstipendier. Kritikerne mottar så å si ingenting ? vi har ingen arbeidsstipend og totalbeløpet vårt på stipend fra staten for 2002 er på bare kr. 53.000. I tillegg vet vi at kritikerne jobber under svært varierende og ofte dårlige økonomiske og arbeidsmessige vilkår ? en medlemsundersøkelse kritikerlaget gjennomførte i 2001 viste at 40 % av kritikerne tjener mindre en 1500 kroner pr. kritikk.
Videre har vi de siste årene sett en radikal redusering av kritikken i pressen: Avisen Nationen la i vår ned hele kulturredaksjonen. NRK har, til tross for en bred og ofte vellykket kulturdekning i radio, kuttet satsningen på en kritisk kulturjournalistikk i fjernsynet. Dagsavisen oppfatter sin egen kulturdekning som forbrukerveiledning. Sørlandsavisen Fædrelandsvennen har redusert en stab på 10 medarbeidere med ansvar for kultur og feature til en kulturredaksjon på fire medlemmer, til tross for et stort økonomisk løft i denne landsdelens kultursatsing. Generelt virker det som om avisene har omdefinert kulturens rolle og kritikkens plass. Tekstene skal være korte og tabloide. Fysisk plasseres de i tilknytning til underholdningsnyhetene, som på sin side ? og misforstått ? blir tatt til inntekt for avisenes ?brede? kulturdekning. Den frie kritikken blir dermed sidestilt med et redaksjonelt stoff man vanligvis forbinder med den kulørte presse. Vi tror kanskje leserne evner å se denne forskjellen, men sammenblandingen er likevel ikke uproblematisk.
Problemet lar seg likevel ikke isolere til tendensen i massemediene. Vi opplever også en manglende forståelse for kritikken som en profesjonell virksomhet blant andre aktører i den kulturelle sfæren. I så måte føyer kultur- og kirkeministerens uttalelser i Vårt land seg inn i en generell mistillit til kritikken.
Norsk kritikerlaget mener det ligger en kulturpolitisk gevinst i å heve kritikkens plass og status i den kritiske offentligheten. Vi velger å tro at både kultur- og kirkeministeren, kulturredaktørene, forlagsredaktørene, forfatterne og avisleserne innerst inne ønsker seg sterke, selvstendige og kvalitetsbevisste kritikere. Svaret på spørsmålet om vi trenger kritikken er selvfølgelig ja. Vi trenger kritikerne. Og vi trenger en kritikk som tør å mene noe midt oppe i den meningstomheten som er i ferd med å etablere seg i den norske kulturelle offentligheten.
Selv om kultur- og kirkeminsisteren ikke er noen magiker og neppe kan forandre alle de strukturelle problemene knyttet til nedbyggingen av kritikkens status og rolle, kan hun velge å forholde seg aktivt til kritikken. Hun skal i løpet av de neste månedene jobbe med den kulturmeldingen regjeringen legger fram i 2003. Kultur- og kirkedepartementets budsjettproposisjon antyder at både høy kvalitet, kulturelt mangfold og kunsten og kulturens egenverdi er prioriterte mål i kulturpolitikken (jf. St.prp. nr. 1 (2002?2003)). En kvalifisert kritikk er en vesentlig forutsetning for at disse målene skal kunne realiseres.
Her kommer noen konkrete forslag til politiske tiltak for å heve kritikkens kvalitet og status: Opprett tre treårige arbeidsstipend for kritikere. Gi 10 mindre stipendier til kritikere tilknyttet ukepresse, dagspresse eller radio/tv som hjelper dem økonomisk og intellektuelt til å dyrke fram et effektivt kritisk språk i disse mediene.
Dersom kirke- og kulturministeren imidlertid skulle mene at hun ikke trenger å besvare Norsk kritikerlags to spørsmål, er det vår forpliktelse å gjøre den norske offentligheten oppmerksom på at den sittende kultur- og kirkeministeren med sine uttalelser i Vårt land ikke bare avslører en systematisk mistillit til en hel gruppe skribenter, men at hun gjør det på en måte som viser ignoranse, som undergraver ytringsfriheten og som truer med å gjøre den kommende kulturmeldingen til et virkelighetsfjernt dokument.
Kritikkens situasjonen i dag er at den er plassert på gangen. Norsk kritikerlag ønsker både klarere kulturpolitiske standpunkt i det offentlige, og dristigere redaksjonelle valg blant de private aktørene. I siste instans er det hos disse to kulturaktørene ansvaret ligger. Tilkjenner man ikke kritikken verdi, sitter man igjen med en verdiløs kritikk. Det er også et valg.
For Norsk kritikerlag
Trond Haugen (nestleder) og Asle Aasen Gundersen (leder av seksjon for litteratur)