Ut med dommeren, inn med kua!

Kritikk og offentlighet

Det er et forhold som lenge har forundret meg med den kulturelle offentligheten i Norge. Dens åpenbare glede over å debattere kritikken på den ene sida, og dens like åpenbare angst for å si noe vesentlig om kritikken på den andre. Oppskriften for kritikken av kritikken er etter min oppfatning altfor enkel. Du trenger først en kritiker som ikke liker et verk og sier det. Så trenger du en eller flere forfattere som rykker ut og tar verket i forsvar. Deretter trenger du et argument som helst ikke bør bestå i mer enn to ledd ? alt annet blir åpenbart for mye ? og dette argumentet skal se slik ut:

1. Litteraturkritiker den-og-den tar feil i sin vurdering av verket og formidler det dessuten på en dårlig måte.
   
2. Ergo er den norske litteraturkritikken pil råtten.

De aller fleste debatter om litteraturkritikken følger denne malen: Brit Bildøen og Linn Ullmans debattinnlegg «Kritikken råtner på rot» i Dagbladet 28. februar 2003 om Tonje Tveites anmeldelse av Odd W. Suréns siste roman Knuseverk gjør det. Jan Kjærstads kronikk «Romanen som forsvant» fra Aftenposten den 14. august 2000, i forbindelse med Øystein Rottems kritikk av Lars Amund Vaages roman Den framande byen gjør det. Det samme gjelder Geir Gulliksens uttalelser i forbindelse med den store litteraturdebatten sommeren 1999, i Dagbladet 18. juli ? hvor han kritiserte kritikken på følgende generaliserende måte: «Her i Norge har vi i dag ingen anmeldere som ser det som sin hovedoppgave å løfte den nye litteraturen fram» (uth. her).
Jeg er sikker på at vi kunne fortsette enda lenger bakover. Det viktige her er at slike argumentative kortslutninger nok kan være forståelige fra et forfattersynspunkt. Fra et intellektuelt og offentlighetsperspektiv er de en katastrofe. Spørsmålet er om den kulturelle offentligheten i Norge må være slik.
La oss et øyeblikk forlate vår tid, puste ut og lese litt fra en av kritikk- og litteraturhistoriens store mestere. I diktverket Diktekunsten fra 1674 ? som var en poetikk for den franske samtidslitteraturen ? sier Nicolas Boileau Despréaux (1636?1711) sarkastisk:

Vårt århundre er like fylt av tåpelige diktere som det er fylt av tåpelige beundrere; og bortsett fra dem som vrimler i by og på land, så er de å finne hos hertuger og fyrster; det mest vulgære har til alle tider hatt ivrige forsvarere blant kurtisanene; og for endelig å slutte med et glimt av satire: en tåpe vil alltid finne en større tåpe til å beundre seg.»

Det er to momenter det er verdt å legge merke til i Boileaus krav til kritikken fra 1600-tallet. For det første skal man vite at man som forfatter eller kritiker trår inn i en offentlighet, dvs. et sted hvor man setter sine egne ytringer og uttrykk på spill og hvor kritikken i prinsippet er et gode. For det andre skal man lære seg å skjelne smigreren fra vennen, dvs. man skal ikke la sitt eget hovmod omfavne den rosende kritikken ukritisk ? risikoen er at man bare er offer for en enda større tåpe enn seg selv.
Hvorfor stiller vi ikke like store krav til både forfatterne og kritikerne i dag. Dvs. at de både er seg bevisst offentligheten som et sted hvor man pr. definisjon er utsatt for samtale og kritikk, og at ikke alle god kritikk er god kritikk eller all dårlig dårlig. I dag virker det som om kritikken kun debatteres i det øyeblikket forfatterne opplever å ha blitt offer for en urettmessig dårlig vurdering. Vi opplever aldri at forfatterne advarer mot den urettmessige panegyrikken. I en tid hvor vi oppfatter grensene for hva autoritetene tillater oss å si som mye videre enn på Boileaus tid, fungerer friheten paradoksalt nok fordummende.
Det kritikken og den litterære offentligheten trenger i dag er en mer forpliktende kritikk. Akkurat som vi bør kreve av den gode kritikken at den skal ha et visst presisjonsnivå, at den skal kunne begrunne sine lesninger og vurderinger, bør vi kreve av kritikken av kritikken at den også er presis når den dadler. M.a.o.: Vi trenger en metakritikk med helt andre intellektuelle pretensjoner enn å ynke seg over personlig følt urettferdighet.

Kritikkens eksempler

En offentlig debatt om kritikken fordrer eksempler. Jeg har valgt å ta for meg to velskrevne, men svært kontroversielle kritikker, slik at det blir mulig å skille mellom det Boileau ville ha kalt ros og råd.
Det første eksemplet kommer fra Klassekampen. I fjor vår satset denne avisa stort på kritikken ved å ansette forfatter og tidligere Vagantredaktør Espen Stueland som hovedanmelder. Den 28. oktober i fjor publiserte avisa Stuelands kritiske slakt av Steinar Opstads siste diktsamling Synsverk under tittelen «Metaforiske korstog».
Over to hele avissider argumenterer Stueland for at Opstads siste samling både er språklig flat, selvhevdende påståelig, humørløs og monologisk trang. Stueland er riktignok ganske påståelig sjøl, men han forsøker å gi leseren eksempler på hvorfor han mener det han skriver. La meg sitere Stueland:

Det å kvitte seg med foreldre utgjør et tema som etter hvert er ganske uttværet i Opstads dikt, et bittert glansnummer, som skal virke gripende. I Synsverk heter det om mor og far: «de elsket meg ikke». Ifølge diktenes logikk blir det å fornekte foreldrene likestilt med å fornekte Gud. En underliggende påstand i disse fornektelsene blir likevel at diktene fordi de fins vedkjenner seg en Gud. Hele tiden balanseres det på grensen av selvmedlidende patos.

Jeg er sikker på at de fleste forfattere som hadde blitt en slik dårlig kritikk til del, ville ha følt seg overkjørt, misforstått og feiltolket. Til og med kritikere ble vonbrotne av Stuelands slakt. Henning Hagerup, ifølge foreningstidsskriftet «Forfatteren» den beste blant norske kritikere, rykket i kommentaren «Korsfareren Stueland» ut og kalte Stuelands anmeldelse doktrinær og dogmatisk.
Kanskje representerer Stuelands slakt av Opstad en doktrinær feillesning. Men han har samtidig gjort det på en måte som inviterer andre lesere til å argumentere mot ham. Kanskje lar det seg til og med gjøre å anvende Stuelands egne observasjoner mot hans egen konklusjon og dermed vende dommen om til en form for ?positiv? kritikk. Se på den paradoksale dobbeltsetningen nesten helt til slutt i den anførte passasjen fra «Metaforiske korstog»: «Ifølge diktenes logikk blir det å fornekte foreldrene likestilt med å fornekte Gud. En underliggende påstand i disse fornektelsene blir likevel at diktene fordi de fins vedkjenner seg en Gud». En fornektelse som i og med sine egen formulering vedkjenner seg det den fornekter? Kunne ikke det like gjerne vært sterk og presis beskrivelse av et strengt selvkritisk, merkelig antitetisk, men like fullt vellykket poetisk prosjekt?
Poenget er ikke at kritikken skal rose litteraturen, men forsøke å nærme seg ? på en en eller annen måte ? det punktet hvor man diskuterer sak og ikke bedritne følelser.
Eksempel nummer to er en kritikk av Hanne Ørstaviks roman Uke 43, skrevet av Ane Farsethås og publisert på <LINK http://www.vinduet.no/tekst.asp?id=283>Vinduets nettsider den 16. september i fjor. I denne superlange, og relativt harde kritikken lar Farsethås seg provosere til det indignerte over verkets dyrking av det hun kaller Solveigs solipsisme. Bakgrunnen er at Solveig, som er nyansatt litteraturviter på en av landets distriktshøgskoler, nekter å begrunne hvorfor hun synes det ene eller andre skjønnlitterære verket er godt eller dårlig. Jeg siterer fra Farsethås? anmeldelse:

Solveig går imidlertid ikke så langt at hun er villig til å la denne subjektive målestokken gjelde også for andre lesende individer ? det er hun selv som føler ektheten, ingen andre. Heller ikke i forhold til denne selvoppfatningen viser teksten noe tegn til ironi. Argumentasjonen er selvforklarende og hermetisk: «Hun bare visste at det var sånn, og ingen argumentasjon kunne få henne til å oppleve det annerledes» (s. 150). […] Solveigs svar er et svar som stenger for all diskusjon og debatt: Solveig føler alene det ekte ? «Alt annet var løgn.» […]
Det beste med Ørstaviks bok er kanskje at den antyder et bilde av en personlighetsstruktur der angsten for å komme til kort verbalt, for å bli satt i bås, for ikke å få formidlet indre erfaringer i et gyldig språk, slår ut i forakt for omgivelsene. Men heller ikke dette er temaer som forfølges på noen konsekvent måte i romanen ? de ligger der bare som spor i retning av en roman forfatteren ikke har skrevet.

Det som gjør denne passasjen fra Farsethås? anmeldelse av Uke 43 til god litteraturkritikk, er ikke det faktum at hun ender lesningen sin med å avvise at de temaene hun aner i Ørstaviks roman forfølges på en konsekvent måte i romanen. Det som gjør dette til god litteraturkritikk er den konsekvente og tydelige måten Farsethås beskriver disse temaene på. I dialog med Ørstaviks roman tvinges Farsethås rett inn i det vi kunne kalle en språkfilosofisk og politisk offentlighetstenkning. Hun ser hvordan Solveig befinner seg i en umulig knipe: Hun hevder å være sikker på hva god litteratur er, men nekter å finne de språklige uttrykkene hun trenger for å kunne formidle og diskutere denne erfaringen med andre lesere. Som Farsethås svært presist skriver: «Solveigs svar er et svar som stenger for all diskusjon og debatt». På et tidligere arrangement i Kritikerlagets debattserie «Hvor god er egentlig??» tok Farsethås sømmelighetens blad fra munnen og anklaget til og med romanen for å være amoralsk.
Poenget er: selv om man ikke deler Farsethås? vurdering av Ørstaviks Uke 43, kan man godt anerkjenne Farsethås? beskrivelse av Solveigs problem i romanen som både utfordrende, presist og meningsfullt. Når Bendik Wold i foredraget
<LINK http://www.vinduet.no/tekst.asp?id=332>«Alt annet er løgn!», holdt på Kritikerlagets årsmøte i år, sammenliknet Solstads 16.07.41 og Ørstaviks Uke 43 som to verk som reflekterer over sin egen poetikk, var det nettopp det han gjorde. Han brakte med seg noe av Farsethås? kompromissløshet, uten å dele hennes negative vurdering.

Kritikkens eller kulturredaksjonenes problem?

Kritikerne av kritikken kan selvfølgelig besvare denne gjennomgangen av et par eksempler ved å si at jeg har plukket tendensiøst, at disse anmelderne ikke er representative for dagsaviskritikken og de store avisene i landet. Det kan godt være. Men da blir også mitt svar: Dersom de ikke er det, innebærer ikke det da at vi heller burde snakke om dagsavisenes kulturredaksjonelle problem heller enn kritikkens? For det mangler åpenbart ikke gode anmeldere. Kanskje problemet i større grad ligger hos underprioriterte kulturredaktører uten tiltro til at det er mulig å gjøre avisa til et avgjørende meningsmedium for samtidskulturen? Et stadig mer omseggripende underholdningstyranni, som gjør at til og med stats- og lisensstøtta bedrifter som nrk tviler på at det er mulig å lage gode, argumenterende programmer om litteratur, uten å henfalle til liksom-cool-ekshibisjonisme og retningsløse nestendialoger?
Kanskje burde vi heller stille spørsmålet om årsaken til at de profilerte, sterke, kompromissløst grundige og krevende kritikerne så sjelden blir tatt vare på under journalistiske vilkår som gir dem mulighet til å rendyrke sine kapasiteter? Så snart dette spørsmålet er stilt avtegner det seg en rekke påfallende strukturelle og politiske forhold rundt kritikken. Det finnes for eksempel ikke så mange medier som ansetter nye hovedanmeldere. Det finnes få redaksjoner som betrakter det som en avgjørende del av avisas profil. Det finnes få kulturredaktører som endrer redaksjonens kritiske profil når de overtar den. Og det finnes svært få aviser som skaper økonomiske og avtalemessige rammer for den reflekterte og eksperimenterende kritikken.
Hvilken interesse er det forfattere og kritikere deler? Litteraturen. Kritikken av kritikken burde konsentrere seg om å ivareta denne interessen, forsvare den saklige, presise og velbegrunna kritikken og ta rotta på den slappe gjennom en metakritikk som tør å konfrontere de virkelige problemene i norsk litteraturkritikk.