Vill, vakker og vital - eller litt om den sjøldaue kritikken

Er Dagsavisens kritikerkorps i lommen på markedskreftene? Bør de sparkes hele gjengen? Les Stig Aasviks refuserte leserbrev!
Jeg snakker ustanselig om disse tingene, når jeg først er i gang er det ikke mulig å stoppe kjeften, takt og tone, alminnelig høflighet gjelder ikke når jeg har det sånn, og denne gangen er det Dagsavisens nye bokbilag som fikk det til å renne over, og det gjør det nå, virkelig, for makan til drittbilag har jeg ikke sett siden Dagbladet serverte sitt kombinerte litteratur- og annonsebilag tidligere i høst. Hver høst har jeg det på denne måten, og hver høst rykker jeg også ut, som en annen infantil unge, kjefter og uler.
Utfallet kunne begynt med et par bemerkninger som omhandlet bokbilagets sinnsyke omgang med annonser, om hvordan forlagene sprøyter inn penger og plass, om hvordan forlagene klipper og trikser med sitater, designsmisker seg innpå folks kjøpekraft og avisas manglende dømmekraft, jeg kunne også sagt noe om avisas manglende troverdighet på grunn av den manglende dømmekraften, jeg mener, hvordan er det mulig å skille kortene, opprettholde en distanse til forlag og bokbransje når man ligger såpass bikkjeflat for pengene dems, men det gidder jeg ikke, ikke nå, jeg vil heller begynne rett på sak:
Hvordan er det mulig å sette sammen et bokbilag uten kritikk? Hele bilaget er jo et eneste stort, positivt adjektiv, en eneste stor annonse. For øvrig består bilaget, denne store annonsen, av 37 bokanmeldelser og 37 mindre annonser fra forlag, bokhandlere og avisa selv. Av 37 anmeldelser er det én ? 1 ? som reserverer seg, formulerer en form for kritikk (pussig nok er kritikken rettet mot en av høstens mest interessante og samfunnskritiske utgivelser Plattform av Michel Houellebecq). Resten av anmeldelsene er en eneste suppe av positivt ladede adjektiver. «Øm», «finstemt», «troverdig» «lavmælt» (for øvrig et misforstått honnørord blant litteraturkritikere), «vill, vakker og vital», «hjerteskjærende», «virtuos», «blikk for de ørsmå tingene». Det er ikke til å holde ut. Jeg kjenner meg dum og kvalm når disse adjektivene hoper seg opp. Og det er det ikke bare adjektivene som gjør i denne suppedassen av et bokbilag. Også klisjeene er til å ta og føle på, mein gott, eksemplene er mange, jeg nøyer meg med disse: «Han kommer nesten fjellstøtt ned på beina» og «Nesbø trekker kaniner opp av hatten som en proff sirkusartist». Det er ikke dårlig av en såkalt litteraturkritiker, dette, å kunne forvandle seg til hoppdommer og sirkusdirektør, og det i en og samme anmeldelse.
Jeg kjenner ikke Dagsavisens nåværende bokanmeldere. Det er derfor lett for meg å si at de burde finne seg noe annet å gjøre. Om jeg hadde kjent dere, så hadde jeg sagt det samme: Dere mangler kritisk sans og dere skriver dårlig. Jeg er selvfølgelig en ond og ikke minst en feig vriompeis, siden jeg ikke oppsøker dere for å si dette, face to face. Men sånn er det. Sorry. Og siden jeg er i gang med å svinge øksa: Også kulturredaktøren burde fratre, det samme gjelder Mode Steinkjer, som i bokbilagets lederartikkel skriver «det er viktig at ethvert litterært uttrykk behandles med respekt». Noe som er fullstendig feil, for et hvert litterært uttrykk skal ikke møtes med respekt, men med kritikk. Jeg blir hysterisk kvalm når jeg leser en slik leder, så få ham bort, han også. Dagsavisens ledelse bør straks iverksette nevnte tiltak, og de bør straks sørge for at kritiske stemmer som Kjell Olaf Jensen, Bjørn Aagenæs, Torunn Borge og Trond Haugen, Dagsavisens tidligere kritikere, igjen slipper til. Selv kunne jeg også tenke meg å få tilbake jobben. Men det er kanskje mye forlangt. En ledelse som skryter av at de har fått avisa på rett kjøl, rent økonomisk, men som glemmer at de har hogget ned det som er av redaksjonell virksomhet, sånn at avisa faktisk ikke har noe særlig innhold, en sånn ledelse kan man kanskje ikke vente seg så mye av.
Man kan jo spørre seg hvorfor jeg gidder å henge meg opp i dette, gidder å kaste bort energi, gjenta meg selv. Uten at det har fått nevneverdige konsekvenser: i blant spør jeg meg selv om det samme. Sannheten er at jeg liker å skjelle og smelle, liker å gjøre meg uvenner med folk i bokbransjen. For i bokbransjen er alle så hårsåre, så nifst lett å terge. Aschehoug for eksempel, det moralsk mest fordervede forlaget jeg kan tenke meg og som jeg benytter enhver anledning til å skjelle ut, er jo guttetølpen som blir tråkket på tærne og som slår tilbake med slegge, det samme gjelder bokklubben, og det samme gjelder sikkert litteraturkritikerne i Dagsavisen, som jeg hvert øyeblikk har på nakken, og som ikke er litteraturkritikere, men bokbransjens egne markedsføringsfolk, sånn virker det i alle fall på en forskrudd og skravlete faen som meg.