Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2004 til Arnfinn Kolerud

Tale til Arnfinn Kolerud ved utdelingen av Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2004
Av Inger Østenstad

Fra den store og innholdsrike kurven med fjorårets barne- og ungdomsbokhøst plukket juryen for kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok ut tre gode titler:

• Per Olav Kaldestads diktsamling Når morgonfrosken syng
• Arnfinn Koleruds roman Den som ikkje har gøymt seg no
• Karin Kinge Lindboes roman Stella

Og når vi først måtte velge én og bare én av disse titlene, var det ikke så vanskelig å bli enige om hvilken vi skulle utrope til vinner.

Vinneren av Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2004 utmerker seg ved både sin tone og sitt stoff. Tonen er konkret og jordnær. Den er preget av vill humor og ensomhetens sårhet. Den har i seg desperat poesi, men samtidig som den omhyggelig finner det presise bildet og den treffende beskrivelsen, unngår den alt poetisk og holder seg til det alminnelige. Den viker ikke unna store følelsessvingninger, men den oppsøker følelsene fullstendig uten føleri. Om denne forfatteren er gjerrig med noe, er det med adjektiver. Og det er som om denne økonomiseringen fristiller både teksten og oss som leser den. Teksten virker umiddelbar og ekte og leseren kan le i det tragiske og gråte i det komiske. Dersom det komiske og det tragiske da overhodet lar seg skille i en slik tekst som denne, som mest av alt tar for seg livets alminnelige grunnmateriale og behandler det med nøktern fatalisme og blikk for den karakteristiske detaljen.

Norsk barne- og ungdomslitteratur teller mange oppvekstromaner fra bygdemiljø hvor skogen eller fjorden er like stor som den eksistensielle ensomheten til barnet som skildres. Slik er det noe typisk norsk over årets vinner: Romanen er nøyaktig lokalisert til aller innerst i Romsdalen hvor romsdølingene er et særs fåmælt og forsiktig folkeferd. Dette er et sted hvor det ikke engang går an å organisere Bingo fordi bygdefolket kvier seg for å rope ut sin seier og heller vil krysse av feil på bingokupongen enn å bli langt merke til. Dette er et sted hvor den fremste sosiale ferdigheten består i å beherske konversasjonen om tilværelsens grunnmateriale, som for eksempel stekepanner, gardiner, gulvtepper og kjøkkenkniver.

Kanskje er det ikke rart da at ettersom romanens hovedpersonen vikler seg inn i stadig mer uheldige episoder, øker også hans problemer med å forklare seg ut av dem. Odds problem er like mye et språk- og utrykksproblem som identitetsproblem. «Det var verre at han ikkje tenkte. Det var verre at han ikkje snakka. Andre hadde begynt å legge merke til det no,» som det heter i romanens personfokuserte tredjepersonsfortelling. Selve navnet Odd bærer i seg hans største frykt; han er ytterst vanlig, men han er kanskje likevel ikke helt normal. Og om han i utgangspunktet tviler på sin egen normalitet, klarer han i løpet av romanen gjennom en rekke handlinger, som er ytterst planlagt, men også ytterst slett konsekvensutredet, å få de fleste andre til å dele tvilen med ham.

Tittelen på årets vinnerroman, Den som ikkje har gøymt seg no, bringer tankene hen på en barnelek, og det er også en langballek som starter alvoret. Odds beste kamerat, Per Tore, har slått ballen langt ut av syne, og da de finner den igjen, ligger den i nærheten av hodet til gamle fru Bakke som ligger død med ansiktet ned i gresset. Det ser ut som om det er ballen som har drept henne. Slik er det ikke, men Per Tore reagerer med å holde seg hjemme i lange tider. Han har fått det for seg at det «hviler» en forbannelse over ham, slik at mennesker som han kommer i nærheten av blir utsatt for ulykker. Odd påtar seg rollen som Per Tores «hjelper», han låner hans sko og forsøker å sette sammen bitene for å få fram «heile historia». Resultatet blir mer død og ulykker med nesten tragisk utfall.

Både forfatteren og 14 årige Odd tilhører Pumpel og Pilt-generasjonen. Og kanskje kan det spores tilbake til forfatterens relative ungdom – han er født i 1968 – at det ikke er lagt noen nostalgisk og forenklende patina over fortellingen. Det eksistensielle problemet som Odd baler med, handler ikke bare om «sjelens ubotelige ensomhet», ikke om «deres» misforståelser og uforstand, men er utforsket i et sosialt univers hvor de mellommenneskelige relasjonene er av mange slag, foranderlige og viktige.

Arnfinn Kolerud, det er en glede å kunne gi deg denne prisen. Allerede debutarbeidet ditt Berre ikkje brøyteplogen kjem ble lagt merke til og tildelt Kulturdepartementets debutantpris. I Den som ikkje har gøymt seg no har du opprettholdt din særegne stil, ditt materiale fra innerst i Romsdalen med Odd i sentrum, men du har også utvidet registeret og gjort oss enda mer sikre på at vi kan glede oss til fortsettelsen av ditt bidrag til barne- og ungdomslitteraturen!

Prisen, som jeg ber deg komme frem og motta, er et trykk av Øivind Torseter.