Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2009 til Maria Parr

Tale ved Anne Cathrine Straume ved utdelingen på Litteraturhuset i Oslo 4. mars 2010.

Over 20 forslag til kandidater til kritikerprisen for beste barne-og ungdomsbok er sendt inn fra kritikerlagets medlemmer. Juryen har i tillegg lest bredt, og kommet frem til følgende fire kandidater:

• Gro Dahle og Svein Nyhus: God natt, natt, Cappelen Damm.
  
• Endre Lund Eriksen: Super, Aschehoug.
  
• Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande: Det første barnet på månen, Cappelen Damm.
  
• Maria Parr: Tonje Glimmerdal, Samlaget.

Dette er alle fine bøker som viser at det er stor variasjon og originalitet i norsk barnelitteratur. De vitner også om en kvalitet som gjør det helt naturlig at norske barnebøker prises internasjonalt og oversettes til mange språk. Og de har gjort vårt juryarbeid morsomt! En enstemmig jury er glad for å offentliggjøre at Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, som består av et trykk av Øyvind Torseter, går til Tonje Glimmerdal av Maria Parr, med illustrasjoner av Åshild Irgens.

Er det ett ord som kan karakterisere teksten til Maria Parr, så må det være energi. På samme måte som hovedpersonen i boken, Tonje Glimmerdal, er ladet så hun nesten sprekker, er hver setning og hver lille scene hos Maria Parr konsentrert energi. Årets vinner av kritikerprisen for barn og unge er rett og slett uimotståelig i sin entusiasme, lekenhet og sitt fortelleroverskudd.
Tonje Glimmerdal vokser opp i Glimmerdalen, omgitt av fjord og fjell. Hun er et viltert barn, «fart og selvtillit» er mottoet hennes. Men hun er også det eneste barnet i bygda. En bestevenn har hun likevel, det er den gamle einstøingen og grinebiteren Gunnvald. Han lager rattkjelker og lar Tonje suse hele veien ned til fjorden, mens Peter gravemaskinfører sperrer trafikken så Tonje, også kalt Glimmerdalens vesle dunder, kan kjøre trygt. Gunnvald har tid til å snakke, og Gunnvald spiller fiolin så hele Glimmerdalen fylles av «mirakelmusikk».
Men Gunnvald har en hemmelighet, og den er så stor at den nesten ødelegger hele vennskapet.

Maria Parr har, til tross for at dette bare er hennes andre bok, gjort seg bemerket i det norske litterære landskapet. Vaffelhjarte, som kom for fem år siden, er oversatt til sju språk, og har varmet mangt et hjarte, både ungt og gammelt. Allerede da ble det trukket paralleller til Astrid Lindgren. Og Lindgrens ånd svever over fortellingen denne gangen også. Den rødhårete Tonje som ikke er redd for noe, hun minner da umiskjennelig om…? Men så er hun verken Pippi eller Ronja, men sin helt egne jente, som i likhet med Lindgrens heltinner tar grep om tilværelsen og de utfordringer den gir.

Maria Parrs tekst utvides ved bruken av litterære referanser og inspirasjonskilder. I tillegg til Lindgren, tar Parr i bruk folkeeventyr og folkesanger, og hun har en helt konkret referanse til Johanna Spyris klassiker Heidi. Tonje leser fortellingen om den lille jenta som vokser opp hos en bister bestefar i fjellene i Sveits, men som må reise til storbyen for å bli selskapsdame for en rik og syk byjente. Fortellingen blir en ledetråd i jakten på Gunnvalds hemmelighet, samtidig som den gir noe ekstra til de som har lest Spyris bok. Parrs tekst egner seg svært godt til høytlesning; den er en type bok som åpner opp for «samopplevelse» mellom barn og voksne. Jon Fosse har brukt begrepet «all-alderlitteratur». Det er en karakteristikk som passer godt på Maria Parrs bøker. Dette å bruke referanser som fungerer i teksten selv, men som også trekker linjer ut i en videre verden for den som har lest litt mer, er noe som gir Maria Parrs bøker en ekstra kvalitet.

Språklig er Parr oppfinnsom og uvørn. Hun bruker spreke bilder om natur og følelser, og er ikke redd for å ta store ord i sin munn. Tonjes hjerte knaker, fordi hun er så glad i Gunnvald. Og forfatteren lar Tonje tenke, når hun snakker med campingplass-eier Klaus Hagen, som bare vil tjene mer penger, at hun har lyst å gi den rike fine mannen en kakk i hodet:

«Det er heimar og venner og pappaer og mammaer og felespeling og fjella og elva og havet som stig som er viktig. Ikkje pengar.»

Blir det for søtt? Blir det for velmenende? Ikke for denne juryen.
For det er flertydighet og dybde i fortellingen. Klaus Hagen, som helst vil at barn skal sitte inne til de har vokst av seg barndommen, er den som kommer nærmest en pappfigur; sånne umulige voksne som litt for mange barnebøker er befolket med. For øvrig har de andre skikkelsene til Maria Parr både sterke og svake sider. Det er med på å gjøre bøkene til verdifull litteratur.
Åshild Irgens har illustrert historien om Tonje. Tegningene er passe rufsete og uhøytidelige i stilen. Forrest og bakerst i boken er hele Glimmerdalen avtegnet, med fjellene, gårdene og fjorden. Dette er en konkret og tydelig oversikt som inviterer leserne inn i Tonjes verden.
Med Tonje Glimmerdal balanserer Maria Parr vågemot med engstelse, alvor med humor og det klassiske bygdesamfunnet med moderne tid på imponerende vis.
På vegne av juryen, som foruten meg selv har bestått av Guri Fjeldberg og Morten Haugen, vil jeg gratulere med Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2009! Prisen er et trykk av Øyvind Torseter.

Bildet: Maria Parr. Foto: Anne Schäffer