Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2010 til Jo Nesbø

Tale ved utdelingen 3. mars 2011

I motsetning til Kritikerprisen for voksne, er Kritikerprisen for beste skjønnlitterære barne- og ungdomsbok juryert. Det vil si; alle lagets medlemmer er blitt oppfordret til å komme med forslag til kandidater. I år kom det inn 29 forslag fordelt på 17 bøker. Men her er det ikke, som med prisen for voksenbøkene, flertallet som avgjør gjennom avstemming. Det er juryen, som har bestått av Guri Fjeldberg og Ola A. Hegdal, i tillegg til meg selv, som har lest og diskutert og kommet frem til følgende fire nominerte bøker:

• Lisa Aisato for bildeboken Odd er et egg (Gyldendal)
• Marit Kaldhol for ungdomsromanen søkeord: ayotzintli (Samlaget)
• Jo Nesbø for barneboken Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. (Aschehoug)
• Tore Renberg og Øyvind Torseter for bildeboken Gi gass, Ine (Cappelen Damm)
  
  

Norsk kritikerlag er medlemsorganisasjonen til norske kritikere, deriblant norske litteraturkritikere. Kritikerens oppgave er jo å være smaksdommer. Vi ønsker å skille klinten fra hveten, og trekke frem det glemte, det sjeldne, det vanskelig tilgjengelige. Vi vil gjerne at leseren prøver å strekke seg litt lenger, og ikke bare går minste motstands vei. Vi dyrker gjerne det subtile og sære, heller enn det populære og kommersielle.

Men en gang i blant kan også kritikeren komme frem til at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom appell og kvalitet. Innimellom er det slik at den mest kommersielt vellykkete, den mest populære bestselgeren rett og slett er den beste boken.

Det er derfor en fornøyelse å kunne annonsere at Kritikerlagets pris for beste barne- og ungdomsbok 2010 går til Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. av Jo Nesbø.

Vi synes det er på tide at folk får øynene opp for at Jo Nesbø ikke først og fremst er han som lager sangene til Di Derre, eller han som skriver bøkene om Harry Hole. Jo Nesbø er han som lager de elleville historiene om Doktor Proktor.

Doktor Proktor og verdens undergang, Kanskje. er den tredje boken om Doktor Proktor, en mann som er blitt så populær at han nå kan påtreffes i hele 22 land, ifølge Nesbøs forlag Aschehoug. Doktor Proktors prompepulver kom i 2007, så kom Doktor Proktors tidsbadekar året etter. Med fjorårets utgivelse har Jo Nesbø perfeksjonert blandingen av komikk og dramatikk, satire og spenning. Ikke minst språklig løfter Nesbø seg til det lattervekkende, der han harselerer over nordmenns stadig synkende evne til å skille mellom kj- og sj-lyden. I Nesbøs bok er det ingen «sjære mor»!

Det har seg nemlig slik at stadig flere mennesker får denne talefeilen, som Nesbø kaller den. Dessuten forvinner plutselig bokstaver i skrift, særlig doble konsonanter. I tillegg opplever landet et bekymringsfullt økende svinn av sokker i de tusen hjem. Finnes det noen sammenheng? Våre to helter, den fornuftige Lise og den rødehårete rampegutten Bulle, oppsøker Doktor Proktor, nabolagets gale og geniale oppfinner. Han blir blek av skrekk, men forsøker å snakke seg vekk og barna skjønner at her må de konsultere oppslagsverket D.D.S.Ø.I.F. «Dyr du skulle ønske ikke fantes.»

«Bulle stavet seg gjennom det lange ordet: «M-å-n-e-k-a-m-e-l-e-o-n.»
Lise leste høyt mens hun kjente det krusete håret rette seg ut: «Kameleonus Lunaris. Tilholdssted: Månen (og forhåpentligvis bare der). Spiser: Alt som har kjøtt på kroppen, gjerne mennesker. Og helst i vaffelform. Drikker: Blod og nytrukket te. Utseende: Dessverre finnes ikke noen beskrivelser, bilder eller illustrasjoner av dette grusomme vesenet. For de som har sett en månekameleon, var det sannsynsligvis det siste de noen gang så. Men man skal ha hørt månekameleonen når den nærmer seg, og lyden skal være en myk, subbende lyd, som av sokker mot tregulv og…»

«Hysj!» utbrøt Bulle.
De lyttet. Og hørte. Det var noe som nærmet seg utenfor døra. En myk, subbende lyd av…

Historiene om Doktor Proktor er langt på vei en tegneserie i bokform. Vi har en sprø oppfinner og to nesten like oppfinnsomme barn i hovedrollene. Historiene følger sin egen logikk, realisme er et ord Jo Nesbø suverent slynger seg utenom. Dermed blir det meste mulig. Tegneseriepreget blir friskt ivaretatt av de viltre illustrasjonene til Per Dybvig.

Boken er godt egnet for høytlesning, nesten for godt. Den eneste bekymringen til juryen er at tullesvensk og tulletrøndersk, engelsk skrevet som det snakkes, sprettord uten sprett, og sj-lyd i tide og, mest, i utide, til sammen kan stille for store krav til en stakkars høytleser. Sammen med Dybvigs uttrykksmettede tegninger blir dette noe såpass sjeldent som en audiovisuell bokopplevelse. Den er skapt, ikke bare for høytlesning, men for fremføring. Lydboken, som blir lest av Ivar Nergaard og er utgitt på Lydbokforlaget, anbefales herved!

Er så Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. kun til lutter fryd og underholdning? Vi skal ikke se bort fra at det finnes visse budskap her. For eksempel: Beatles er bedre enn Abba. Veien til eneveldig diktatur går via slapp uttale av kj-lyd, dårlig rettskriving og korsang på tv. Og ikke minst: Slemminger fortjener å bli spist av en ti meter lang anakonda.

Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2010 er et trykk av Tom Stian Kosmo med tittel «Kompanjonger».

Med hjertet i halsen og latteren helt ut i de sokkekledde tærne er det en enstemt jury som gratulerer Jo Nesbø med prisen!

Anne Cathrine Straume

Bildet: Jo Nesbø. Foto: Mariann Enge.