Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2013

Tale holdt av Anne Cathrine Straume ved utdelingen på Litteraturhuset i Oslo 6. mars 2014.

Det er ikke tilfeldig at vi har nominert fire bildebøker til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok i år. Sjelden har norske bildebøker stått sterkere, sjelden har samarbeidet mellom de som skaper kunst med ord og de som gjør det samme med bilder, vært så synlig. Juryen har lest og betraktet, latt oss provosere og begeistre, ja, kanskje først og fremst berøre av mange fine bøker. Takket være innkjøpsordningen har det i en lengre periode vært mulig å utgi bildebøker for barn som ikke retter seg mot et bredest mulig marked. Og se; den økonomiske tryggheten har skapt bøker som både har høy kvalitet og får mange og takknemlige lesere. Kari Stais Jakob og Neikob. Tjuven slår tilbake som fikk prisen i fjor, er et bevis på det.

Kritikerlaget og Bragejuryen har fått kritikk for ikke å nominere de bøkene barna selv leser. Når barn og ungdom selv får velge, nominerer de spenningsbøker, og de priser underholdning. Underholdning er vel og bra, men akkurat som voksne lesere trenger også barn alvor. De trenger et rom der det er mulig å være i alvoret, snakke om alvoret, kanskje til og med bearbeide det som kan tynge og som gjør livet vanskelig. Årets nominerte bøker har alle, på hvert sitt vis, livets alvor i seg.
Her er de nominerte bøkene:

Vaffelmøkk av Tore Renberg og Øyvind Torseter (ill.), Cappelen Damm, et fantasifullt gjensyn med søsknene Ine og Hasse der leken med ord og bilder skaper både gjenkjennelse og latter.
Krigen av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus (ill.), Cappelen Damm, en uhyggelig beskrivelse av et barns opplevelse av foreldrenes skilsmisse. Kaia Dahle Nyhus’ nådeløse omgang med farge og form fortjener å bli sett av mange.
Nattevakt. Dikt til barn av Synne Lea og Stian Hole (ill.), Cappelen Damm, som er en samling foruroligende dikt der illustrasjonene underbygger og utvider opplevelsen av både det skremmende og dragende. Hør på dette, for eksempel:

«Det finnes
ikke monstre. Men under sengen min
bor en gammel dame.
Hver kveld ber hun
om å få litt
av livet mitt.»

Sist, men heller ikke denne gangen minst, har vi vinnerboken:

Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby (ill.): Førstemamma på Mars, Samlaget.

Mamma er borte. Supermamma, som alltid er på farten, som alltid klarer brasene. Kan hun være på Mars? lurer jeg-fortelleren, en jente i barnehage- eller tidlig skolealder som nekter å ta inn over seg at Mamma er syk. Fantasi tar plass for angsten, kanskje Mamma skal bli den første mamma’n på Mars?
«Det finst ikkje liv på Mars», svarer Pappa. Det viser seg at det nok likevel er dit Mamma skal.

Det er en renskåret liten jente og pappa vi møter. På ensfarget bakgrunn, uten forstyrrende omgivelser av noe slag, tegnes de frem, de to som er så viktige for hverandre. Også Mamma, da, hun får vi se i de friskeste situasjoner i datterens fantasi; hun fanger tyver og studerer planetene, hun drar på farlige ekspedisjoner til fjells og til havs. Barnets ønskedrømmer vises gjennom svart-hvitt-skisser, levert nesten som i tegneserieruter; så vi skjønner det, både voksne og barn, at dette nok dessverre ikke er den virkelige verden. Det som er virkelig, tydeliggjøres i fullt monn. Et mørkt rom der bare dørglipen slipper inn en strime lys, en bæsj som jenta tegner for å uttrykke sin frustrasjon, et illsint barneansikt der munnen gaper mot oss så vi nærmest er på vei ned i halsen.

Jenta må finne krefter, hun må erkjenne at Mamma er alvorlig syk. Skal hun se Mamma igjen, må hun våge å bli med til sykehuset. Der ligger Mamma i sengen, mindre enn før. Men det er Mamma, samme om hun er på vei til Mars eller ikke. Og Mamma har fremdeles krefter til å leke.

Gyrid Axe Øvsteng trenger ikke uttrykke alle følelser med ord, når Per Ragnar Møkleby får vise dem frem gjennom sine treffende illustrasjoner. Sykehuset manifesterer seg ved et hundretalls små, gule firkanter på et brungrått oppslagsbilde. Nederst i venstre hjørne, så små at de blir nesten usynlige, og så små som de kanskje også føler seg foran den store sykehusveggen, er de to besøkende, de to som nå nærmer seg det ukjente. Den neste siden er delt inn i tolv ruter som alle viser Pappa og jenta i heisen på sykehuset – de står ved siden av hverandre etasje for etasje mens tankene presser seg på.

Allerede på bokens forside har jenta rød kjole på seg. Mamma sitter skrevs over den røde planet høyt på himmelen. Bokens tittel utgjør buen fra jord til himmel, med Pappa som et litt fortumlet mellomledd. Kanskje peker rødfargen også frem mot de røde superhelt-kappene barnet og foreldrene tar på seg mot slutten av fortellingen, før Mamma sikter mot den røde planeten? Kanskje finnes kreftene i oss, vi må bare lære å finne dem frem? Og skal vi finne dem, kan fantasien være mekanismen som utløser dem.

Det er et uttrykk som sier at alle gode ting er tre. Førstemamma på Mars er det tredje samarbeidsprosjektet til Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby. Den første boken kom i 2009 med tittelen Finn!, den andre, Draumar, kom i 2011. La alle oss som er glad i god barnelitteratur bryte ordtaket og be om at alle gode ting er seks, ni eller tolv! Hermed er oppfordringen om videre samarbeid mellom årets prisvinnere overbragt.

På vegne av juryen, som i tillegg til meg selv har bestått av Geir Vestad og Guri Fjeldberg, vil jeg gratulere Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby med Kritikerprisen! Prisen er trykk av Randi Strand med titlene «Jupiter» og «Mars».