En politikk for litteraturen

Debatten om boklov og fastpris peker i retning av en sementering av dagens strukturer, der en uforholdsmessig stor andel av bokkrona går til eierne av forlag og bokhandlere. Skal det offentlige fortsatt støtte litteraturen i Norge, må man i sterkere grad se til at pengene går direkte til forfatterne.

Norske bokhandlere og forleggere har kjørt ut det tyngste skytset i sin kamp for en forlengelse av dagens ordning med fastpris på bøker, helst i form av en boklov. De viser gjerne til andre land som har boklov – for eksempel Hellas (!), og til land der fastprisen har blitt avviklet med store konsekvenser for de nasjonale bokhandlene – for eksempel Danmark. Argumentasjonen er at vi vet hva vi har, men ikke hva vi får, og at en fjerning av fastprisen fundamentalt vil endre forlagenes muligheter til å drive breddeforleggeri. Med andre ord – uten fastpris på alle bøker er det bare å vinke farvel til de «smale» forfatterne og til «kvalitetsbokhandlene». Men da underspiller man det viktige poenget at det norske litteratursystemet er helt unikt og verken kan sammenlignes med det greske (!) eller det danske.

Ser man nærmere på hvem som egentlig tjener på dagens relativt høye og faste bokpriser, er det uansett åpenbart at det er alle andre enn forfatterne som sitter igjen med fortjenesten. Virkeligheten er den at en alminnelig norsk forfatter som ikke er blant bestselgerne, i snitt bare kan regne med et salg i bokhandelen på omtrent 300 eksemplarer til full pris. Med dagens royaltysatser betyr det en bruttoinntjening for forfatteren på omtrent en vanlig norsk månedslønn. Og det for en arbeidsinnsats som man må regne med tilsvarer i hvert fall et helt årsverk. Dette er en økonomisk fordelingsnøkkel som vanskelig kan sies å sette hensynet til de «smale» forfatterne først.

I stedet er det, som alltid i et kapitalistisk system, de rike som blir rikere. De rike er i dette tilfellet de tre store forlagskonsernene, som alle eier hver sine bokhandelkjeder. Fastprisen har de siste årene vært med på å fremme en overetablering av bokhandlere landet rundt, der kjedene konkurrerer mot hverandre. De er som ellers i varehandelen avhengige av et høyt volum og stor omløpshastighet, med fokus på bestselgere og andre lettselgelige varer. Ingen kan vel påstå at dette er en situasjon som er med på å hjelpe den «smale» litteraturen til å vinne nye lesere. Spørsmålet er om norske forfattere eller boklesere vil sørge om det blir noen færre bokhandlere rundt omkring. Det er i hvert fall liten grunn til å la seg imponere verken over fagkunnskapen eller vareutvalget som møter kunden i en vanlig norsk bokhandel.

Med en videreføring av dagens fastprisordning vil man altså fremme en fortsatt utvikling der det er aksjonærene i de største forlagskartellene som sitter igjen med det aller meste av den såkalte bokkrona. Uten at det stilles kvalitative krav verken til forleggerne eller til salgsleddet. Kanskje vil likevel kulturminister Anniken Huitfeldt til syvende og sist finne det mest hensiktsmessig med en boklov og fortsatt fastpris, fordi dette tross alt er den mest hensiktsmessige formen for bransjestøtte som vi har til rådighet. Men Kulturdepartementet vet noe som ser ut til å ha gått bransjens aktører hus forbi. Nemlig at det er Finansdepartementet som til syvende og sist bestemmer, ikke minst når det er snakk om så direkte inngripen i den frie konkurransen som en fastprisordning tross alt er. Det samme gjelder debatten om moms på papirbøker. Og Sigbjørn Johnsens menn og kvinner har ikke for vane å la seg imponere av selvtilfreds svada fra tunge markedsaktører. Så det er nok fremdeles et stykke frem til en norsk boklov ser dagens lys.

Anniken Huitfeldt har nå en unik sjanse til å peile ut en fremtidsrettet litteraturpolitikk, og samtidig rette opp noen av de mest åpenbare skjevhetene i dagens bokøkonomi. Debatten om fastpris har gjort det tydelig at vi trenger støtteordninger som i større grad går direkte til den som faktisk produserer litteraturen, enten den nå er bred eller smal. Helt konkret i form av flere, større og mer langvarige statlige arbeidsstipend til norske forfattere, både de skjønnlitterære og sakprosaistene. Også de profesjonelle litteraturkritikerne må ha tilgang til flere stipender. Sammen med en fortsatt prioritering av de statlige innkjøpsordningene for bøker, vil dette være med på sikre en levedyktig norsk litteratur i fremtiden. Uaktet boklov eller ikke boklov.

Sindre Hovdenakk

Kronikken stod på trykk i Verdens Gang 3. august 2012.